Ved Åndens gaver forstår NT Åndens nådegaver. Kristne mennesker skal “strebe” etter disse nådegavene, sier apostelen. 

Her kan det være verdt å merke seg at det greske ordet “Zeloute” betyr noe mere enn vårt “strebe”. Zeloute kan oversettes med “å søke med iver, med glødende inderlighet”. Da ser vi også at den tilsynelatende “ydmyke” uttalelsen : “Hvis Herren holder meg verdig, vil Han nok gi meg noe”, ikke helt korresponderer med grunntekstens betydning av apostelens oppfordring. 

Den kristne skal strebe etter Åndens nådegaver med en slik glød og iver at det blir hans høyeste ønske og viktigste bønneobjekt. 

- Hvorfor bruker Paulus dette kraftige Ordet hele 3 ganger(1Kor12.31 14.1 og 14.12)? Jo, fordi han mente at Åndens åpenbaring (manifestasjon av Ånden gresk “Pmenerosis”) skal skje i hvert enkelt Guds barn til gagn for vennesamfunnet (1 Kor 12.7). 

For apostelen var det altså ikke likegyldig hvorvidt menigheten opplevet nådegavene i funksjon eller ei. Ordet “strebe” understreker altså åndsgavenes store betydning, og representerer samtidig en utfordring til oss kristne. 

I denne forbindelse vil jeg gjerne ha sagt at “åndelig beskjedenhet” kan være et skalkeskjul for “åndelig likegyldighet”, dvs. likegyldighet overfor Gud og de gaver som Han ønsker å gi den enkelte. 

Hvorfor? 

Selve hovedspørsmålet i derme bibeltime er dette: Hvorfor strebe etter Åndsgavene? Fordi de skal tjene til Guds navns ære. 

Siktemålet med all streben etter Åndens gaver bør være å forherlige Jesu navn. mesteren sier jo Selv: “Men når Han kommer, Samihetens Ånd, skal Han forherlige Meg”, (Joh 16.13 14). 

En sann kristen ønsker aldri å opphøye seg selv, men ene og alene Gud. Vi må være klar over at Åndens gaver ikke gis oss som belønning for oppnådde prestasjoner, men er uttrykk for nådeåpenbaringer fra Den Hellige Ånd. Legg merke til at Paulus i 1 Kor 12.4 6 bruker ordet “Diaireseis” for tildeling av nådegaver, dette greske ordet benyttes i verdslig forbindelse ved utdeling av seierstrofèer. 

Alle nådegavene, ja, all sann åndsutgydelse på Bibelens grunn skyldes Jesu seier på korset. Åndsgavene er altså rett forstått utdelingen av Hans seierstrofèer. Denne uttalelsen bør stå som motto for den kristnes iver og glød etter Åndens gaver. 

Til oppbyggelse 

2. Åndsgavene skal tjene til menighetens oppbyggelse 

“Når dere nå legger slik vekt på åndsgavene, så søk å bli rike på gaver som tjener til å bygge menigheten” (1 Kor 14.12) 

- Nådegavenes primæroppgave er å tjene til menighetens oppbyggelse. En nådegaveutrustet kristen vil alltid ha menighetens oppbyggelse, evangeliets seier og Kristi forherligelse for øye.

- Ingen av oss vil vel våge å hevde den påstanden at “Jesu menighet i dag står ferdig oppbygget, all ytterligere påbyggelse er unødvendig”. Den sanne, ekte oppbyggelse skjer kun gjennom en åndsbåret forkynnelse. Derfor understreker Paulus nettopp nødvendigheten av oppbyggelse ved Åndens nådegaver. Ingen forkynnelse eller lære kan erstatte åndsgavenes tjeneste, liksom den enkelte åndsgave heller ikke kan erstatte forkynnelse eller lære. Begge disse to elementene må samtidig være til stede blant Jesu venner her er det ikke snakk om noe åndelig “være eller ikke være”. Derfor har en diskusjon om hvilken av disse to tjenestene som er den viktigste liten eller ingen interesse. Det hele er et spørsmål om Guds Ånds nærvær i forsamlingen. 

La meg nevne et par eksempler satt på spissen : 

a) I alvorlige sykdomstilfelle, hvor den “uhelbredelige” syke vrir seg i smerte eller er totalt bevisstløs, er naturligvis helbredelsens nådegave og bønn for den syke det som ligger nærmest. Teologiske dogmer og spissformuleringer tjener lite hensikt i en slik situasjon. 

b) Eller hvis man møter et menneske som sulter, tørster, fryser eller er tydelig merket av angst, depresjon, og kanskje også krigens redsler. Da hjelper det ikke med tomme fraser og velvalgte ord. Da melder spørsmålet seg: Hvordan kan jeg yte hjelp, slik at den fortvilte kan se Jesu kjærlighet gjennom meg? (Jak 2.14 16) 

l virkeligheten skal åndsgavene utfylle og utdype forkynnertjenesten, fordi Åndens gaver også er nøye knyttet sammen med forkynnelse og lære. Som tegn i forkynnelsens kjølvann er preken og nådegaver identisk knyttet til hverandre, med andre ord de hører med til Åndens tjeneste. (2 Kor 3.6 8) 

For at Kristi menighet skal få den rette oppbyggelse, er det nødvendig at alle tilgjengelige midler og krefter kan settes inn, dvs. at alle gudgitte nådegaver på en sann og sunn måte blir tatt i bruk. 

- La meg bruke et eksempel: 
“Hva er det viktigste når et hus skal bygges ?” Hammeren spaden eller sagen ? 

Naturligvis komrner det an på hva slags arbeid som skal utføres. Sagen ville jo være nytteløs, når det gjaldt å slå inn en spiker. Hammeren lite forrnålstj enlig ved saging av planker spaden helt ubrukbar ved tekking av tak etc. Men alle disse arbeidsredskapene har sin individuelle betydning i de ulike faser av byggearbeidet, i de forskjellige prosessene som også samtidig foregår under byggingen. Men til sammen er de med på å reise byggverket. Aldri kan et byggverk bli skikkelig, dersom man bare har ett verktøy til rådighet. Åndens gaver er av uvurderlig betydning for menighetens åndelige oppbyggelse dens vekst og modningsmuligheter. La oss derfor be om at Ånden gjennom Sine gaver får sette Sitt preg på menigheten og at Guds Ånds gjeming kan gi frukter. 

Guds verk må utføres, og dette kan først skje med Åndens gaver i funksjon. Guds påbegynte verk må ikke stanses i innledningsfasen (grunnarbeidet). Det må videreføres til vekst og framgang for Guds rike. 

Hvem tør da unndra seg apostlenes bydende appell: “Streb med glødende lengsel etter åndsgavene“. 

For den fortapte verdens skyld 

3. Det gjelder å strebe etter ånds gavene for den fortapte verdens skyld. 

Som et motto i forbindelse med ordet “strebe” kunne det også stå: “Kristi kjærlighet tvinger oss” 2 Kor 5.14. 

I dag er verden preget av vantro og fordervelse, og det kan synes som Kristi menighet har mistet all gjennomslagskraft. 

Riktignok finnes det åndsbåme forkynnere som med Kristus grepethet formidler det glade budskap. Mange mennesker lar seg ikke lenger bevege eller påvirke av ord alene. Derfor sa også Luther en gang. “Om nødvendig må Åndens budskap styrkes i mellom oss”. 

I derme forbindelse var trolig urkirkens forkynnelse mindre preget av retoriske, harmoniske talemåter, men desto mere engasjert av selve evangeliet enn hva som er tilfelle i dag. Ved de første kristnes forkynnelse ble Ånden levendegjort og åndskreftene satt i funksjon. (Gal 3.5 1 Kor 2.4 5 Hebr 2 osv.) 

Omsorg for de ikke-troende påbyr oss å strebe etter Åndens gaver. Paulus var preget av en slik tankegang, for eks. viste han hvordan den profetiske gaven kunne føre til en sterkere tro hos enkeltmennesket hvordan helbredelsens nådegave innebar tegn som vitnet om Kristi frelsesverk. Så vel NT som vår vekkelseshistorie er fylt av beretninger om tegn og under som skjedde ved Åndens kraft og Åndens gjeming. 

Tenk om vi som kristne kunne fylles av Kristi kjærlighet slik at nøden for de bortkomne desto sterkere kunne tenne åndsgnist i oss! Rom 10.1

Lydighet overfor Guds ord 

4. Streb etter åndsgavene etter større ydmyk lydighet overfor Guds Ord. 

Å strebe etter nådegaver utgjør en viktig og nødvendig del av den kristnes lydighet overfor sin Skaper. Det er ikke i seg selv tilstrekkelig bare å tro på Bibelen, men også et spørsmål om å tro Bibelen. Når Den Hellige Skrift oppfordrer oss til å strebe etter Åndens gaver i overflod i en slik grad og i en slik bredde at dette tjener venneflokken til oppbyggelse, kan vi bare i ydmyk lydighet strekke våre hender opp mot Herren i bønn om Åndens fylde over våre liv.

Åndsgavene er ikke gitt oss som en erstatning for Guds Ord, men skal gjenspeile Ordets kraft i deg og meg. Bare himmelens Gud vet hva som tjener oss best. Derfor skal ikke vi være Hans skolemestere, men Hans lydige disipler. 

Avslutning. 

Hvorfor strebe etter ånds- gavene Ånden virker da slik den vil? 

Dette betyr ikke at vi ikke skal strebe etter Åndens gaver, men at Herren gir hver enkelt av oss sin oppgave på Hans legeme. Den Hellige Ånd virker som han vil, men BARE hos den som i sann oppriktighet streber etter Åndsfylden. 

Paulus visste selv at det â strebe etter bestemte nådegaver slettes ikke innebar krenkelse av Åndens suverenitet. Derfor oppmuntrer han den troende til først og fremst “å søke med iver” og “glødende inderlighet” etter Åndens gaver. 

Dette har vi lov til i Guds kraft, men samtidig er det opp til Ham å tildele oss åndsgavene slik Han ser det tjenlig for oss selv og den venneflokk vi tilhører.