Artikkel nr 13 fra blad nr 5-1999
Emne: Aktuelt emne
Økonomi som endetidstegn
Av Guttorm Raen.

I 1 Tim 3 leser vi om menneskene i de siste dager at de skal være "egenkjærlige, pengekjære, skrytende, overmodige" osv. Med andre ord, materialisme – det å sette penger og materielle goder høyest – skal være noe som preger mennesker på en særlig måte i den siste tid. Dette trekket møter vi også andre steder i Bibelen. Jesus taler om at menneskene skal være som i Noahs dager eller Lots dager – de åt og drakk, tok til ekte og ga til ekte, kjøpte og solgte, plantet og bygget (Luk 17,26-30). Og i Åpenbaringsboken ser vi at noe av det som det klages mest over under den siste tids ulykker, er tapet av økonomisk vinning (Åp 18). Nå er det slik med dette tegnet som med mange av de andre tegnene på Jesu gjenkomst, at de mer eller mindre er åpenbare til alle tider, men blir mer intense jo mer det nærmer seg endens tid. For Guds folk skal dette være en påminning om det Gud har sagt om disse ting, og samtidig en advarsel mot å la seg rive med av tidens gjengse tankegang. Åndelighet og materialisme Hvordan er det så med disse saker for oss i dag? På en måte kan det se ut som om materialismen har mindre tak i dag enn for noen få år siden. Mange av oss minnes en tid da teologer talte om at kristendommen måtte sekulariseres om den ikke skulle bli avlegs, ja, endog om at Gud som en overnaturlig person var "død". Slike tanker hører vi ikke lenger om. I stedet er man blitt sterkt opptatt av en ny åndelighet, og søker gjerne etter tegn på denne i ulike religioner. Det er blitt moderne å legge vekt på spesielle åndelige "manifestasjoner" (tegn og uttrykksmåter) på ulike vis. Men samtidig ser vi en forunderlig kombinasjon av den nye åndelighet og materialisme. Velstand og materielle goder betraktes ofte som bevis på åndelig velsignelse. Det er altså ingen motsetning mellom materialisme og religiøsitet eller åndelighet. Og nettopp dette ser ut til å være et markant trekk i de siste tider: Falsk religion kombinert med økonomisk makt og verdslig maktbruk skal direkte forfølge de sanne troende. Også andre trekk peker i samme retning. Hver for seg bør de neppe tillegges altfor stor betydning, men sammen peker de på en tendens som vi bør være oss bevisst. Vi skal ta fram noen eksempler. Eksempler Økonomiske spørsmål, gjerne kombinert med politikk, dominerer vår tids nyhetsbilde. Slike trekk tildeles ofte de største overskriftene, de lengste diskusjonene og den største spalteplass i mediene. Et eksempel fra en annen kant har jeg notert meg i den kjente Grimbergs verdenshistorie. Svensken Carl Grimberg, som startet dette verket, var svært opptatt av å få fram det som kalles åndshistorie – kunst, kulturhistorie og religiøse strømninger. Hans nærmeste medarbeider, som skrev flere bind etter Grimbergs død, fortsatte denne linjen. Men da verket skulle supplementeres med vårt århundres historie, ble dette totalt forandret. Den danske historikeren Erling Bjøl, som fikk dette oppdraget, tok fram utelukkende økonomiske og politiske sider. Jeg antar at denne endringen langt på vei har sin grunn i at mye av historieforskningen i vår tid er influert av marxistiske grunntanker (på lignende måte som journalistikken). Og det er naturlig i denne forbindelse å si litt om et par hovedideologier som har hatt stor innflytelse i moderne tid. Det jeg tenker på, er kapitalismen og marxismen. Den siste gies ofte ut for å være kapitalismens motsetning, men i virkeligheten bygger begge på en felles grunntanke – at økonomiske faktorer er de vesentlige og avgjørende i det menneskelige samfunn. For kapitalismen er hovedhensikten økonomisk makt - å tjene penger, gjerne på bekostning av alt annet. I sin ytterliggående form har kapitalismen ingen interesse av for eksempel arbeidernes levekår eller om miljøet ødelegges. Fordyres produksjonen i ett land fordi man begynner å ta slike hensyn, flyttes den så sant mulig til andre land som ikke har styrke til å bry seg om slike sider. Et illevarslende resultat av denne tankegangen er at også matvareproduksjon i våre dager vurderes som et rent industriprodukt, med stadig strengere krav om økonomisk effektivitet – og politikere ser ikke ut til å bry seg om de katastrofale følger det må få i tidens løp. Marxismen skulle i utgangspunktet være en reaksjon mot dette, en reaksjon som satte menneskers livsvilkår, likhet og rettferdighet i høysetet. I alle fall er det slik den er blitt framstilt i propaganda overfor dem som lever i fattige og undertrykte kår i verden. Men en grunntanke i marxismen var at bare de økonomiske systemer ble forandret, vanligvis ved revolusjon, skulle menneskene få gode kår. I seinere tid er det blitt klart for de fleste at dette i virkeligheten bare førte til en langt verre undertrykkelse enn tidligere. Folk flest forsto ikke hva det gikk ut på – det gjorde bare de som hadde grepet den rette ideologi. I praksis var det derfor disse som måtte lede utviklingen med makt og vold. Og egeninteressen lå ikke langt under overflaten. Verden ser mer og mer at dette fører både til naturødeleggelser og til menneskers ufrihet. Men grunntanken i marxismen, at de økonomiske faktorer er avgjørende (og religion for eksempel er hindringer som bør bort), viser seg i en reformert sosialisme ikke sjelden å slå ut også på den måten at den i svært mange politiske avgjørelser havner som forbundsfelle med den ytterliggående kapitalisme. Resultatet blir et kaldt samfunn som først og fremst dyrker egne interesser og krav – noe det ikke er vanskelig å finne eksempler på i vårt eget land. En kristens vurdering Hensikten med denne skissen er å peke på at det å legge hovedvekten på ren økonomi ser ut til å være et tidstypisk tegn. Den kritikk av den rendyrkede kapitalisme og marxisme som ligger i en slik framstilling, skal ikke forståes derhen at for eksempel en kristen – for å unngå å havne i slike grøfter – ikke skal bry seg om økonomiske faktorer. For disse hører med til normalt arbeidsliv og samfunnsliv. Men når de – som vi har nevnt eksempler på – dominerer holdninger og handlemåter, fører de til urettferdighet og egoisme. Et annet aktuelt og parallelt eksempel har vi i utviklingen av EU. Under den første debatten om Norges tilslutning til dette ("Fellesmarkedet"), var det en del kristne som sterkt hevdet at dette var et endetidstegn og en direkte forberedelse for Antikrist. Noen la særlig vekt på at det da så ut til å være ti land som slo seg sammen, noe de mente var en oppfyllelse av profetier. En god del av det som ble sagt i den forbindelse, var mer innleggelse enn utlegning av det Bibelen sa, og i dag er det dessuten langt flere enn ti land som er med i EU. Jeg tror vi skal være svært varsomme med den typen allegoriske utlegninger av det profetiske ord. Men på den andre siden er det spørsmål om ikke nettopp den ensidige vekt på økonomi som vi har pekt på, er et tegn som peker mot de siste tider. Dette kombinert med politisk maktkonsentrasjon kan være med og legge forholdene til rette for Antikrist. Men vi må igjen understreke at vi kan ikke mer enn risse opp noen linjer i utviklingen. Vi vet ikke hvor langt i tiden vi er kommet. For troende skulle slike trekk som vi har pekt på, uansett være en påminning om å gi akt på Guds ord, og om ikke å bli bundet av materialisme og begynne å vurdere på samme måte som verden gjør.