| Velkommen |
| Les artikler |
Taler - nye  |
| Taler - arkiv |
| Nettbutikk |
| Møter |
| Støttefond |
| Abonnere |
| Kontakt oss |
Frelse er et hovedord i Bibelen. Det er dette alt i den kristne tro dreier seg om. Behovet for frelse er noe vi alle har felles. Det gjør seg gjeldende mer eller mindre bevisst i alle menneskers liv.
Selve begrepet forekommer i mange religioner. Men forståelsen av hva frelsen består i, og hvordan vi får del i den, er vidt forskjellig.
Vi mennesker befinner oss i en verden som vi ikke forstår ut fra oss selv. Det samme gjelder menneskelivet her på jorden. Vi kan ikke si oss selv hva meningen med tilværelsen er. Men Guds skaperverk vitner om at det finnes en usynlig, evig og mektig Gud som har skapt alle ting, som vi alle en gang skal stå til regnskap for. Det er tilfelle enten vi vil vedgå det eller ikke for oss selv eller andre. De som fornekter eller forsøker å diskutere seg fra dette, "holder sannheten ned i urettferdighet". Det har de ingen unnskyldning for. Derfor er vi også alle slik vi er i oss selv, uten Kristus, under Guds vrede og dom (Rom 1,18-20).
Vi blir ofte pinlig klar over at ikke alt er som det burde være, hverken i verden omkring oss eller i vårt eget liv. Vi er ikke det vi er skapt og bestemt til, og som vi burde være.
Derfor kjenner alle mennesker også til hva det vil si å ha dårlig samvittighet. Ethvert menneske har personlig erfart hva det vil si å være under anklage og føle seg dømt av sin egen samvittighet. Skylden og skyldfølelsen er en allmennmenneskelig kjensgjerning (Rom 2,14-15).
Det er dette faktum som danner grunnlaget for og som kommer til uttrykk i menneskets filosofiske strebing og de mange former for menneskelige religioner. Mennesket stiller stadig på nytt spørsmålet om Gud, og søker på mange slags vis å bli kvitt sin skyldfølelse, og å nå fram til erkjennelse av den endegyldige sannhet om vår tilværelse, både livet og døden og det som følger etter. De forsøk mennesket har gjort på å vinne klarhet og gi svar på spørsmål som disse, har imidlertid vært mangfoldige – og innbyrdes motstridende.
Er det da i det hele tatt mulig for et menneske å bli viss i sin tro? Er det mulig for oss å få visshet i spørsmålet om Gud, om livets og tilværelsens innerste hemmelighet og mening? Kan vi vite noe sikkert i spørsmålet om hvordan vi blir kvitt skylden og får en frimodig og glad samvittighet, så vi ikke behøver å frykte noe hverken i liv eller død eller med tanke på det som følger deretter?
Er det mulig? Det finnes jo i verden – jeg vet ikke hvor mange forskjellige religioner og filosofiske retninger, som gir tilsvarende mange vidt forskjellige og innbyrdes motstridende svar på spørsmålet om hva vi skal stille opp med i forhold til vårt skyldproblem og med tanke på døden og de siste og evige ting. Det finnes både en Buddha, en Muhammed og en Jesus fra Nasaret. Det finnes både åndehytter i Afrika, hindutempler i India, islamske moskeer, jødiske synagoger og kristne kirker spredt omkring i hele verden.
Derfor spør mange i dag på tilsvarende måte som jødene en gang spurte Jesus, da han gikk omkring på tempelplassen i Jerusalem: "Hvor lenge vil du holde oss i uvisshet? Er du Messias, så si oss det rett ut!" (Joh 10,24) – "Gud, hvis du er til, og hvis det finnes et svar på vårt skyldproblem, en endegyldig sannhet om vårt liv og vår død og det som følger etter, så si oss det på en måte vi ikke kan misforstå, hva som er sannhet og hva som er løgn, hva som er innbilning og hva som er virkelighet. Si oss det rett ut!"
Gud svarer oss i dag slik som Jesus svarte jødene den gangen: "Jeg har sagt dere det, og dere tror det ikke. De gjerninger jeg gjør i min Fars navn, de vitner om meg" (Joh 10,25). Det gjelder mitt veldige skaperverk (Rom 1,19-20). Og det gjelder mine veldige gjerninger gjennom hele frelsens historie: Jeg har talt mangfoldige ganger og på mangfoldige måter i fortiden til fedrene under den gamle pakt ved profetene. Og nå ved dagenes ende har jeg talt på avsluttende og endegyldig måte til dere gjennom min Sønn, Jesus Kristus (Heb 1,1-2). Han er avglansen av min herlighet og avbildet av mitt vesen, den som bærer alle ting ved sin krafts ord. Han er den som nå, etter å ha fullført renselsen for deres synder, har satt seg ved min høyre hånd i det høye (Heb 1,3).
Nettopp "ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart iblant oss, at Gud har sendt sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved ham". Og nettopp "i dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder" (1 Joh 4,9-10).
Dette har ingenting å gjøre med filosofisk tankespill. Det er fjernt fra alle legender, som er frambrakt av menneskers fromme følelser og fantasi.
Det er ikke en illusjon, men en håndfast og vel bevitnet historisk virkelighet: Jesus av Nasaret – Guds enbårne Sønn – ble født av en kvinne. Han ble vår bror og gav sitt liv som løsepenge for oss (Matt 20,28). Han er den som "frir oss fra vreden som kommer" (1 Tess 1,10). For han bar vår skyld og straff, Guds vredesdom over oss for våre synders skyld. Han døde i vårt sted, til soning for våre synder. Det har ingen annen gjort. Derfor er det heller ikke under himmelen gitt oss mennesker noe annet navn som det er frelse ved (dvs. redning og befrielse fra Guds vrede og dom; Apg 4,12).
"Jeg er veien", sier Jesus i Joh 14,6 – den eneste som finnes til Gud. "Jeg er sannheten" – alle andre taler løgn og fører mennesker vill, inn i et fryktelig selvbedrag. "Jeg er livet" – den eneste som kan berge og utfri fra døden og gi mennesket evig liv.
"Ingen kommer til Faderen uten ved meg", sier han. Nei, her kan ingen bane seg fram vei for seg selv. Her hjelper ingen Buddha, ingen Muhammed eller noen andre blant mennesker, som nevnes kan.
Det er ikke redning, ingen frelse i noe av det vi selv kan tenke oss til eller si til oss selv og hverandre, men bare i det å høre hans røst og følge Ham! Det er ingen frelse og ingen frelsesvisshet å finne for oss i noe av det som vi anstrenger oss med og gjør, men bare i det Han har gjort til frelse for oss! Det han har gjort som kom til verden for å frelse syndere (1 Tim 1,15). Men nettopp der, i troen på ham og hans fullbrakte verk, er frelsen viss for oss. "For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv" (Joh 3,16).
Om troens vesen står det i Heb 11,1: "Tro er full visshet om det en håper, overbevisning om ting en ikke ser" . Å tro på Jesus Kristus vil altså si å fatte full tillit til og stole fullt og fast på ham og hans fullbrakte verk. Den som midt i sin nød og med all sin synd og skyld tar sin tilflukt til Jesus Kristus og klynger seg til ham, går ikke fortapt, men for ham eller henne er frelsen sikker. Det står evig, urokkelig fast. For Gud selv har sagt at "hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst" (Rom 10,13).
Derfor kunne Luther tale sterke ord om troens visshet. I sin berømte fortale til Romerbrevet skriver han slik: "Tro er en levende, dristig tillit til Guds nåde, så sikker at man kunne dø tusen ganger på det".
- Er så dette ensbetydende med at den som tror, aldri kjenner til tvil og anfektelse, men alltid har en følbar visshet i sitt indre? Nei, i Det nye testamente leser vi hvordan apostelen Peter først i frimodig tro på Jesu ord tok det avgjørende skritt fra båten og ut på vannet og begynte sin vandring på bølgene henover mot ham.
Men da han et øyeblikk etter vendte blikket bort fra Jesus og i stedet rettet oppmerksomheten mot stormens sus og bølgenes brus, ble han redd. Han ble grepet av tvil og begynte å synke ned i dypet. Da Peter midt i denne sin nød ropte til Jesus: "Herre, frels meg!", fikk han lov å erfare at vi ikke frelses ved en følbar visshet i vårt indre, men ved troens fortrøstning og påkallelse av Jesu navn: "Jesus rakte straks hånden ut og grep tak i ham" (Matt 14,28-31).
Det samme gjør Jesus også i dag med alle dem som midt i anfektelsens dype nød påkaller hans navn. Dem griper han tak i, holder fast og frelser! Det gjør han gjennom sitt ord og ved sin Ånd. For troen skyldes ikke oss selv. Den kan ingen av oss frambringe eller fastholde av oss selv, men det er Guds gave! (Efes 2,8) "Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører", skriver Paulus i Rom 10,17, "og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord".
- Derfor synger vi med Brorson:
Vor tro er den forvisning på
at vi Guds nåde have
som ingen af sig selv kan få,
men den er Åndens gave,
den faste grunn i hjertet lagt
ved ordet om den nådepagt
som er i Kristus stiftet.
Om i en mørk og bange stund
så mange synders minde
går frem af sindets dunkle grund,
min sjæl dog fred skal finde.
Jeg ved vel, at min synd er stor
men Jesus siger i sit ord:
Den dig forladt skal være!
Det ord, det ord mig giver ro
og er mit faste anker
når tvivlen stormer mod min tro
med mange vilde tanker,
hvad akter jeg hans trusel mer.
Ved troen jeg Guds nåde ser
og hjertet vorder stille.
Så vil jeg da i denne tro
mit ganske levned føre.
I den jeg søge vil min ro,
i den min gerning gøre.
Guds Ånd er mig et pant derpå
at jeg i denne tro skal få
en god og salig ende.
(Overs. G.R.)