Den norske kirke på vei mot stupet

Av Guttorm Raen.

Det er en tragisk situasjon vår kirke nå er kommet inn i – selv om det ikke er uventet for dem som har fulgt med i utviklingen de seinere årene.

Det følgende er sterke ord, men jeg finner ikke noen mer saksvarende uttrykk – og Jesus selv brukte jo betegnelsen hyklere om åndelige veiledere som vel var subjektivt oppriktige – menneskelig sett, men som forkynte falskt i forhold til Gud ord (Matt 23,15.29).

Den åndelige falskhet som "biskop" Rose Marie Køhn har lagt for dagen i den såkalte "Siri Sunde"-saken (gjeninnsettelse av en aktiv lesbisk kvinne i presteembedet), er ikke overraskende, men like fullt skuffende på mange måter.

Køhns handling innebærer i det minste tre grunnleggende løftebrudd (eller "avtalebrudd", om man vil bruke et mildere uttrykk): (1) Brudd på det løfte hun har avlagt for Gud i forbindelse med ordinasjonen. Dette er det mest alvorlige, men samtidig noe som har pågått i lengre tid. Ja, i virkeligheten må man vel si at det har pågått helt siden hun i strid med Guds ord ble ordinert til prest (1 Tim 2,12). (2) Brudd på det løfte hun har avgitt overfor sin ytre arbeids- og oppdragsgiver, Den norske kirke, om at aktive homofile ikke skal være prester. (3) Brudd på avtalen med Siri Sunde selv. I stedet for at den som skulle være åndelig veileder, gjør det som gjøres kan for å føre en villfaren inn på rett vei, opplever vi at den villfarne får støtte av sin åndelige overordnede på sin vei, en vei som ifølge Bibelen ender i fortapelsen om man ikke vender om (Rom 1,27; 1 Kor 6,9. – Logikken i dette minner om det en liten gutt sa til sin far, en gang han var ulydig og faren hadde lovt å straffe ham: "Når ikke jeg har holdt mitt løfte om å være lydig, så trenger vel ikke du heller å holde ditt løfte om å straffe meg!")

Man kan ikke annet enn undres over en samvittighet som ikke kjenner seg bundet av slike løfter, men heller av meningene til ugudelige politikere og massemediaskribenter. Og det åndelige alvor som ligger i dette, ser ut til å være temmelig likt det som er beskrevet i Åpenb 2,20.

Alvoret forsterkes ved at tre andre biskoper aktivt støtter Køhn og vil motarbeide dem som ønsker å rette seg etter Bibelen, mens de øvrige saktens tar avstand fra dette, men likevel kvier seg for å kalle det vranglære.

Det positive i situasjonen

At denne handlingen har utløst en storm av reaksjoner og protester, er et positivt trekk i situasjonen.

Det store spørsmålet er om dette fører til at man reelt tar avstand fra vranglæren, eller om resultatet i lengden blir som Ibsen har uttrykt det (i Peer Gynt): "Vi protesterer for all verden, men følger likevel med på ferden".

Skal ikke det siste bli resultatet, må troens folk bevisst ta oppgjør med vranglæren, også i praksis. Jeg kan tenke meg at de som hører heime i kirkens gudstjenestefelleskap, burde markere det ved å slutte å lytte til og benytte seg av prester som ikke klart tar avstand fra disse biskopenes handling og lære. Det finnes andre måter man kan få del i Guds ord og åndelig fellesskap på.

Vi som kjenner oss mer heime i vennesamfunnet på bedehuset og i misjonsforeninger, ser dette som et naturlig alternativ. Men det forutsetter at Ordet står i sentrum og at det ikke i slike sammenhenger innføres "nye skikker" som ikke har hjemmel i Guds ord, som for eksempel drama og dans, støyende musikk og uklare sangtekster, eller krav om trosbevis i form av tegn og under. Der slikt forekommer, er det ikke noe naturlig samlingssted for Guds folk.

Det er rett at ikke alt står og faller med den konkrete handlingen til "biskop" Køhn. Det er mange andre vranglærere også i vår kirke. Og det at man står fram med en klar fordømmelse av en synd som homofili, må ikke få oss til å overse andre synder, eller glømme bort det kall vi har til å forkynne evangeliet og kalle syndere til omvendelse. Likevel er dette en så klar og tydelig sak at det ville være galt å unnlate å benytte anledningen til et reelt oppgjør.

Hvilken situasjon står vi i?

Det som den aktuelle handlingen har åpenbart, er at Den norske kirke står ved kanten av et stup, åndelig sett. Dette er et bilde som vi forstår godt med bakgrunn i vår norske fjellverden.

For den som blir med fossen utfor stupet, er det neppe noen redning – i alle fall ikke menneskelig sett. (At Gud kan gi frelse også til den som er dypest falt, er en annen sak, som vi ikke må glømme. Men det må omvendelse til.)

Det hender at noen blir klar over faren og får fotfeste like før stupet, og dermed blir berget. Vi får håpe at det kan skje også i vår situasjon. Men det innebærer et brudd med den åndelige utvikling bort fra sann kristendom som har foregått. Og dersom alle våre biskoper kvier seg for å ta et slikt brudd, bør ingen sanne troende betrakte dem som sine åndelige hyrder.

Men det bildet vi har brukt, innebærer en sak til. For det å bli ført med strømmen mot stupet, er ikke begynnelsen, men resultatet av en lengre utvikling.

Elva som strømmer mot stupet, har sitt utspring mye lengre oppe, og har hele tiden rent mot fossen.

Dermed er vi inne på et annet trekk som hører med i bildet – noe det var en god del tale om for en stund siden, nemlig dette med et teologisk vannskille.

For noen år siden ble det holdt en konferanse av blant annet en rekke organisasjonsledere, hvor man var opptatt av dette spørsmålet. Det ble også formulert en uttalelse fra møtet. Men det inntrykk som man sitter igjen med, er at man var mer opptatt av å få fram at kartet i vannskilleområdet var uklart, enn av å tale klart om omstridte spørsmål.

Saktens kan terrenget rundt et vannskille være slik at det til å begynne med kan være vanskelig å skjelne hvilken vei vannet renner. Men likevel blir det etter hvert tydelig at det går i helt ulike retninger på hver sin side.

Slik kan det selvsagt også for oss være vanskelig å vurdere uklare enkeltuttalelser, om det er bevisst avvik fra den bibelske sannhet, eller mer uttrykk for uheldig uttrykksmåte.

Men når man åpenbart begynner å redusere gyldigheten av Bibelens ord, eller når man blir mer opptatt av andre synspunkter enn hva Guds ord sier, eller når man blir mer opptatt av egne åndelige opplevelser enn av sunn tro (av å la Ordets lys komme inn over hjerte og liv), da er man tydelig havnet på feil side av vannskillet.

Tydelige eksempler på dette er forsvar for kvinnelige prester (med den begrunnelse at Bibelens klare ord mot dette er tidsbestemte – noe Bibelen selv ikke sier), at man er mer opptatt av å komme tilhørerne i møte enn av hva Gud vil vi skal si til dem, at man legger mer vekt på bestemte opplevelser, organisasjonsformer eller ritualer enn på innholdet i troen. I tillegg har vi all den forkynnelse og veiledning som taler om helt andre saker enn Guds ord gjør, eller endog sier det motsatte av hva Bibelen lærer oss.

Det ville være å håpe at de som nå ser at vår kirke er på vei mot stupet, åndelig sett, ville forstå at den eneste rette vei er å bevege oss over på rett side av vannskillet, det vil si, ta Guds ord på alvor og la det være innhold og norm for tro, liv og veiledning.

Hvordan bør vi forholde oss?

Det er ikke underlig at stadig flere tenker og sier at det er umulig for en sann troende å bli værende i den norske statskirke. Man må ta avstand, ikke bare ved å si klart ifra, men også ved å markere i handling at man ikke kan være med på den veien som våre kirkeledere har slått inn på, at man ikke kan gå god for de synspunkter som nå ser ut til å være rådende innenfor Den norske kirke.

I tillegg til slike trekk som vi har vært inne på ovenfor, vil noen også framheve den såkalte Porvoo-erklæringen, som biskoper og kirkemøte har vedtatt skal gjelde for Den norske kirke. Vi kan ikke her gå nærmere inn på innholdet i denne, men det som er problemet, er at den inneholder utsagn som kommer i konflikt med Bibelen og evangelisk-luthersk teologi – blant annet om bispeembedet. Dessuten har underskriverne forpliktet alle medlemmer i sine kirker på denne erklæringen. Formelt kan man derfor si at alle er medansvarlige, også om man ikke aner noe om hva dette går ut på.

For mange er dette avgjørende grunner til å melde seg ut av Den norske kirke. Men for min egen del er jeg likevel ikke overbevist om at det er det rette, endog i en så mørk åndelig situasjon. En viktig overveielse i den forbindelse gjelder åndelig frihet. Min samvittighet skal være bundet av Guds ord, ikke av andres meninger eller av hva slike kirkeledere som ikke har Bibelen som rettesnor, måtte bestemme. I åndelig betydning er det egentlig min tro uvedkommende, selv om det er en stor åndelig nød at situasjonen er blitt slik.

Jeg synes å se en parallell til Luthers situasjon. Selv om mye av den romersk-katolske kirkes ubibelske lære fikk sin endelige formulering etter Luthers tid, var det saktens nok av pavelige og biskoppelige utsagn som ville binde samvittighetene i strid med Guds ord (jf. art. 21-28 i Conf.Aug). Luther fant det likevel ikke nødvendig å ta initiativ til formelt å tre ut av kirken, men å offentlig ta avstand fra dens vranglære. Den viktigste symbolhandling han utførte, var å brenne opp den katolske kirkes kirkerettslige bøker (noe som var langt viktigere enn oppbrenningen av pavens bannbulle).

Jeg tror at også i vår situasjon er det – billedlig talt – en slik "oppbrenning" som er det viktigste. Vi bør "brenne" Porvoo-erklæringen og alle andre dokumenter som vil forsøke å forplikte oss til noe annet enn det Guds ord sier. Vi bør "brenne" forbindelsen med slike vranglærere som vi har omtalt ovenfor – og andre som lærer i strid med Guds ord. Det vil si at vi ikke lytter til eller har åndelig kontakt med dem (jf. 2 Joh). Vi må framfor alt holde Guds ord fast som vår bekjennelse og kilden til vårt åndelige liv. Og vi må holde fast ved det åndelige samfunn som har Guds ord og den rette bruk av nådemidlene i sentrum.

Utover dette vil det være tale om praktiske konsekvenser og handlinger som jeg tror vi må erkjenne at vi har rett til å se ulikt på. Jeg tror det er rett som en nylig uttrykte det, at det vi trenger i våre dager, er ikke først og fremst mer eller ny organisering, men samfunn på Ordets grunn. Og det kan vi ha selv om vi ser ulikt på spørsmålet om formell utmelding av Den norske kirke. For den sanne kirke er ikke en ytre organisasjon, men "de får som hører den gode hyrdes røst" (Luthers uttrykk).