I Bibelen legges det stor vekt på at rettssikkerhet og rettferd blant mennesker beror på to sider: at det rette og gode ikke settes til side, og at de skyldige ikke frikjennes (se f.eks. Ordsp 17,15; 18,5; 5 Mos 25,1). Det er øvrighetens spesielle ansvar og oppgave å sørge for at retten utøves i samfunnet (Rom 13,3-4).

På den andre siden omtales det som et endetidstegn at lov og rett skal bli borte (Matt 24,12; 2 Tess 2,7-8).

Vi har med rette vært takknemlige for at vi hører til i et land med rettssikkerhet, bygd på kristen innflytelse og allment anerkjente morallover. Men vi bør neppe ta det som en selvfølge at vi kan fortsette å rose oss av dette. Skal vi være realistiske må vi se i øynene at det er en god del tegn som tyder på at dette holder på å forandre seg. Det gjelder både rettsprinsippene (lovgivningen) og praktiseringen av lov og rett.

For det første har vi både fått lover som setter til side livsvern for de svakeste (abortloven) og lover som har som hovedhensikt å endre folks holdninger og tankegang (likestillingsloven). Det siste åpner for offentlig maktbruk for å fremme statlig ideologi og straffe uønskede holdninger - noe som er fremmed for sant demokrati, men på linje med det vi kjenner fra kommunistiske regimer. Og vår høyesterett ser ut til å ha frasagt seg sitt ansvar for å prøve nyere lovgivning på grunnloven.

For det andre har vi sett en del eksempler på underlig rettspraksis i seinere tid. Noe av det reagerer folk flest også på, som når en rett anser det som en formildende omstendighet i en straffesak at man har erfaring med å være beruset.

Men i andre tilfelle ser det ut til at holdninger er på gli. En lege som uten omsvøp har erkjent å ha tatt livet av et menneske («hjulpet» et lidende menneske til å dø), ble frikjent av lekdommere. Heldigvis satte juridiske fagdommere kjennelsen til side, og hans egen yrkesgruppe har fordømt handlingen. Men vi vet ikke hvor lenge det vil gå før slik praksis blir vanlig.

Enda mer underlig er kanskje den saken som Mosvik kommune i Trøndelag har reist mot foreldrepar som begynte å undervise sine barn heime, fordi skolen brøt sitt løfte om å veilede barna i samsvar med foreldrenes ønske. Til tross for at ingen kan hevde at barna mangler undervisning, og offentlige myndigheter måtte erkjenne at de manglet kjennskap til aktuelle lovbestemmelser, ble familiene dømt av rettens flertall. Det er en viktig anke som nå er levert i denne saken. Den gjelder først og fremst foreldreretten og foreldres ansvar for sine barn. Men den har også å gjøre med selve rettssikkerheten. For kan offentlige myndigheter gjennomføre sin vilje på tross av hva loven sier, da kan vi ikke lenger hevde at det her i landet er lik rett for rik og fattig, mektig og svak. Da er vi på vei inn i forhold der tilfeldigheter råder og makt er rett.

Hva bør vi da tenke og gjøre i forbindelse med en slik utvikling? La oss understreke tre-fire grunnleggende saker. 

(1) Som kristne må vi først og fremst be, også for våre myndigheter (1 Tim 2,1-2). 
(2) Vi har ansvar for å støtte dem som vi vet blir prøvet for sin tros skyld (Heb 10,32-35). Sann kristen frimodighet tilsier det. Likegyldighet og unnfallenhet er ikke rett.
(3) Vi bør være innstilt på å følge det som Guds ord sier er rett, selv om det skulle koste - ikke det et frafallent folk mener vi bør tenke og gjøre (Jes 8,19-20). 
(4) I alt dette bør vi først og fremst sette vår lit til Gud, til hans nåde og makt. Det er ikke vår sak å oppsøke vanskeligheter, men å gi et klart vitnesbyrd når det kreves (1 Pet 3,14-16). 

Det er ille å gi den skyldige medhold, å skyve den rettferdige til side i retten. (Ord 18, 5)