Da vår Herre og Frelser hadde forutsagt sine disipler sin lidelse og død, vendte han seg til folket og sa: «Vil noen komme etter meg, da må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg» (Luk 9,23). Jesus skjelner her mellom de troendes trengsler og de alminnelige ledelser og gjenvordigheter som dette liv er så rikt på. De ugudelige har også sin nød og sorg her i verden; men det kan ikke kalles et kors, fordi de jo ikke har noe samfunn med den korsfestede.

Enhver kristen har sitt kors. Ingen får en annens kors. Heller ikke blir noen glemt. Når noe tungt møter meg, skal jeg straks tenke: Dette er et kors som Gud har bestemt for meg. Skulle jeg ikke ville ta imot hva min Gud og Fader gir meg? Vær velkommen mitt kjære kors! Kors og kristen hører sammen.

Vår Frelser har båret korset foran oss. Gjennom lidelse er han gått inn til herlighet. Følger vi ham etter, kan vi også være fovisset om at det etter kors og trengsel vil følge evig herlighet og salighet.

Gud gir sine barn korset for at hans navn skal bli forherliget. Guds kraft sees aldri bedre enn i skrøpelighet, og hans trøst kjennes ikke bedre enn i trengsler. Korset ydmyker. Det er som Luther sier: «Satte ikke tyrannene og de falske brødre så hårdt inn på meg, ville jeg komme til å hovmode meg over mine gaver og tilskrive all min egen dyktighet og mine evner og ikke Gud. På den måte ville jeg med all min kunst fare til djevelen» En annen gudfryktig lærer sier i forordet til en av sine bøker: «Er det noe godt i den, takker jeg Gud og korset for det» Det er jo så at man lærer den beste styrmann å kjenne i stormen, den dyktigste lege i den hardeste sykdom og den beste venn i nøden. Slik kan vi også i kors og trengsel lære hva vi har i Gud, den beste hjelper, legen over alle leger og den mest trofaste venn. I korsets tider har mange sett inn i evangeliets hemmelighet.

I kors og trengsler samler vi erfaringer. «Trengselen virker tålmodighet, tålmodigheten er prøvet sinn og det prøvede sinn håp.»

I trengselen kan vi få medfølende og medlidende hjerter. På den måte kan korset bli våre medmennesker til nytte. Mest gagner det oss selv. Ved korset inngjerder Gud vår vei med torner. Trengselens ild bløtgjør vårt hjerte så Gud kan trykke sitt segl på det. I trengselstider kan vi vokse i nåden. Det finnes ikke lykkeligere Guds barn enn de som mest får prøve korset. Korset forvisser oss både om Guds nåde i tiden og den himmelske glede i evigheten. «Alle dem Herren elsker, refser og tukter han» (Ap. 3,19.)

Apostelen Paulus ser korset som en gave. «Eder ble det unt for Kristi skyld ikke bare å tro på ham, men også lide for hans skyld» (Fil l,29). Vår Frelser sier at vi skal ta korset opp og følge ham. Mange gjør det nødtvungent og med uvillig sinn, sukkende og gråtende. De sier: «Jeg må lide. Det er ingen råd med det.» Andre tar korset opp og bærer det tålmodig, men ser på det som en byrde de gjerne ville være kvitt. De sier: «Jeg kan lide. Gud gir meg kraft» Atter andre igjen tar ikke bare korset villig opp; men de elsker korset og vet at det er kjennemerke på Jesu etterfølgere, og at det er Guds bams ære og skatt her i verden. De sier: «Jeg vil lide. Jeg elsker korset. Det kommer fra min Fader. Min Frelser har båret det foran meg»

Aldri er Gud nærmere sine enn i korsets tider. På korsets vei har vi et hellig selskap i de hellige engler og alle de hellige på jorden. Og de troendes kors hører bare tiden til: Etter korset får vi kronen.