Hvor går skillet mellom hva som skal forståes varig og hva som er tidsbegrenset 1 Det nye testamente? (Eks.:offerkjøtt, slaveri, kvinner dekke sitt hode, kvinnelige prester, homofílt samliv.) Finnes det noen prinsipíell regel for å avgjøre hva som er knyttet til samtida, og hva som er varig?

Dette er et aktuelt spørsmål i flere sammenhenger. Det har å gjøre med måten vi leser Bibelen på, med vårt praktiske kristenliv, og ikke minst med moderne debattsaker og bibeltolking.

Vi kan vel si at det særlig er to forhold som gjør dette spørsmålet akutt for oss i dag. Det ene er at den historiske og kulturelle bakgrunn som gjenspeiler seg i Det nye testamente, var helt forskjellig fra den vi kjenner i dag, og det er klart at vi ikke er forpliktet på å innrette oss etter denne situasjonen i ett og alt. (Tar vi med Det gamle testamente også, blir dette forsterket ved alle de lover som spesielt gjaldt Israel i den gamle pakt.)

Det andre forholdet er innflytelse både fra teologisk hold og fra folkemeninger som går ut på at vi må ta hensyn til denne bakgrunnen og justere vår oppfatning av hva som er gyldig i Bibelen, også i tilfelle der Det nye testamente ser ut til å tale om uforanderlige prinsipper. Dette mener en er nødvendig for at Bibelen ikke skal oppfattes som en foreldet bok, men kan tale inn i vår situasjon.

Kulturbetinget tolkningsprinsipp

I syn som står i den liberal-teologiske tradisjon, går en gjerne svært langt i denne retningen. Så å si alt i Bibelen blir tolket i lys av innflytelse fra omkringliggende kulturer og religiøse tanker. Det som blir igjen, er noen allmenngyldige prinsipper, som kan anvendes nokså forskjellig i praksis.

På mer konservativt hold vil en bestemt avvise en så radikal omkalfatring av det bibelske budskap. Likevel finnes det klare eksempler på at en også i slike kretser i ganske høy grad er åpne for kulturbetingede tolkinger.

Det er nokså vanlig å si at når det gjelder tekster som er vanskelige å tolke, er det viktig å ta hensyn til den situasjon som teksten hører heime i, for å kunne forstå meningen med den rett. (Blant an- net om noen av de eksemplene som ble nevnt i spørsmålet, blir dette hevdet.)

Men det er ikke til å unngå at det kulturbetingede tolkingsprinsipp inneholder en vesentlig del av subjektivitet. Hva er det i situasjonen som er aktuelt å ta fram for å vurdere tolkingen? Kan vi være sikker på at vi kjenner bakgrunnen godt nok?

Et annet karakteristisk trekk ved slike tolkingsprinsipper er det verdt å peke på. De leder nemlig til en reduksjon når det gjelder bibelordets gyldighet. Stundom er dette den direkte uttalte hensikt, andre ganger vises det mer indirekte. Resultatet blir i alle fall at de steder som en kan anta må tolkes kulturbetinget, får en svært begrenset - om noen - gyldighet for oss.

Dette er den motsatte vei å gå av det som har vært foranledningen til våre bekjennelsesskrifter. Da var det overfor ulike tidsaktuelle tanker som en forsto måtte være i strid med Bibelen, at en gjennom en bekjennelse fastslo hva Bibelen egentlig sier om saken. Gang på gang dukket det opp stridsspørsmål som en måtte ta stilling til. Først gjaldt det treenighetslæren, så læren om Kristus og frelsen. På reformasjonstiden gjaldt det særlig menneskesynet, evangeliets vesen og kirken.

I våre dager står det blant annet strid om Bibelens autoritet, om kvinnelige prester og spørsmålet om menns og kvinners tjeneste, om moralske saker som samboerskap og homoseksualitet, og annet. Som våre åndelige fedre tidligere gjorde, trenger vi i dag å gå til Bibelen og se hva den lærer, slik at det kan bli vår bekjennelse i tidens mangfoldige åndsretninger.

Det evangeliske grunnprinsipp

Den evangeliske grunnholdning til slike spørsmål er godt uttrykt i Luthers ord: « Guds ord alene skal oppstille trosartikler og ingen annen, ikke en gang en engel» (De schmalkaldiske artikler, Il,2).

Det vil i vår forbindelse si at også når det gjelder å vurdere hva som er tidsbestemt og hva som er uforanderlig i den bibelske rettledning, er det Bibelen selv som må være normen. Med andre ord, der Bibelen selv viser at et utsagn er begrenset til en bestemt sammenheng eller situasjon, skal vi også ta det slik. På den andre siden, dersom Bibelen taler om noe som allmenngyldig, har ikke vi rett til å oppfatte det tidsbetinget.

Men er ikke dette en altfor forenklet måte å se det på?

Den beste måten å komme til rette med en slik innvending på, er nettopp å undersøke hva Bibelen egentlig sier. Før vi går inn på noen konkrete saker, bør vi understreke noen grunnleggende prinsipper når det gjelder å forstå hva Bibelen sier.

Grunnleggende bibelske tolkingsprinsipper

Jeg skal nevne fire punkter. Det finnes selvsagt også andre detaljer når det gjelder tolking, som bør taes fram i en mer utførlig utredning, men jeg tror disse er de vesentligste for å komme til rette med vårt spørsmål.

(l) Avgjørende for sunn og rett tolking er at et bibelsted og et tekstuttrykk tolkes i lys av sin sammenheng.

For det første må ikke et utsagn rives ut av den nære sammenheng som det står i. Det er om å gjøre at en legger merke til det som blir klart i sammenhengen, slik som: Hva handler teksten om? Hvem gjelder den? Hvem er det som taler? Det er direkte læremessige utsagn som er avgjørende. Historiske beretninger og poetiske uttrykk må ikke presses til å si noe annet enn den bibelske sammenheng gir grunnlag for.

Men ikke bare den nærmeste sammenheng har betydning. Praktisk og formelt sett kan det være en hjelp å sammenligne uttrykksmåten med andre steder i samme skrift eller skriftgruppe, for å se hvordan et ord eller uttrykk er brukt.

Utover dette er det viktig å understreke at når vi tror at Bibelen ikke er menneskeord, men Guds åpenbaringsord, betyr det at hele Skriften danner en tolkingssammenheng. Typisk for såkalte sekter er at de kommer med spesielle tolkinger til visse steder uten at det er grunnlag for slike tanker ellers i Bibelen. Skriften må ikke tolkes slik at den kommer i motsetning til seg selv.

Det er for å hjelpe til å vise hva dette innebærer, at de neste tolkingsprinsippene blir viktige.

(2) Bibelens sentrum er læren om Kristus og lians frelsesverk. Dette er prøvesteinen på all sann evangelisk lære (l Joh 2,22-23; 4,1-6; 2 Joh).

Det som dette betyr i praksis, er at vi må være varsomme overfor tolkinger som innebærer at dette hovedpunktet settes på sidelinjen, og andre saker kommer i sentrum.

Videre må det understrekes at i Bibelen kan ikke Kristi person skilles fra Guds ord, slik det er gitt oss ved åpenbaringen. Dette er en hovedfeil i liberal teologi, som hevder at en kan ha en personlig tro på Kristus og samtidig være fri fra forpliktelsen på hans ord.

(3) Evangeliet i motsetning til loviskhet, er en videreføring av det forrige punktet.

Det ligger i vår natur å være loviske, «kasuistiske», slik at vi legger mer vekt på ytre ting enn på det åndelige innhold. Slike holdninger advarer Det nye testamente mot, Kol 2,20-21; l Kor 6,12.

I forbindelse med vårt spørsmål innebærer dette at dersom resultatet av vår bibeltolking blir mer eller mindre vilkårlige bud (jf. fariseernes tolking av Det gamle testamente) uten å få fram de grunnleggende åndelige sannheter som Ordet viser oss, er det et tegn på at det er noe vi ikke har fått med oss.

For ikke å bli misforstått, er viktig å ha klart for seg vi her taler om loviskhet, ikke om den loven og de bud som Gud har gitt.

(4) Det siste punktet vi må understreke, er at såkalte overordnede prinsipper ikke må brukes til å sette til side det som Bibelen taler klalt om. De skal hjelpe oss til å se alle saker i den rette sammenheng, ikke til å til å velge ut hva vi selv synes er viktig.

Dette står i sterk kontrast til såkalte kulturbetingede tolkingsprinsipper: Det viser seg nemlig gang på gang at Det nye testamente med bakgrunn i en konkret situasjon definerer allmenngyldige prinsipper!

I mange tilfelle har vi altså konkrete opplysninger om den situasjonen som veiledningen er knyttet til. Men i stedet for - som moderne tolkere gjerne vil ha det til - å la situasjonen begrense gyldigheten av de allmenne prinsipper, bruker Bibelen gang på gang en konkret situasjon til å belyse uforanderlige sannheter og veiledningsprinsipper.

Eksempler har vi i Jesu ord i forbindelse med spørsmål om skilsmisse (Matt l9,lflg), og en rekke steder i Paulus' brev (f.eks. l og 2 Kor).

Slike eksempler skulle tilsi at vi må være svært varsomme med â begrense gyldigheten av det som Bibelen omtaler som allmenngyldig.

Det Bibelen selv sier, må være det avgjørende.

Konkrete eksempler

Hva betyr så dette i praksis overfor slike saker som ble nevnt innledningsvis? Det som sies nedenfor, kan ikke bli noen uttømmende redegjørelse av alle sider av disse sakene. Men hovedtrekkene skulle være klare. Og kan hende vi også i gjennomgåelsen vil oppdage prinsipper som vi har lett for å overse, og som vi også bør understreke i dag.

Et eksempel med klare tidsbestemte trekk

For klargjøringens skyld kan det være naturlig å begynne med å nevne et tilfelle som uten tvil inneholder tidsbestemte trekk.

Det er fra den første kristne menighet i Jerusalem. Der ble det praktisert felleseie blant de troende (Apg 2,45; 4,34-35). Siden dette er en historisk opplysning, bør vi være varsomme med å bygge bindende læremessige prinsipper bare på slike opplysninger.

I dette tilfellet har vi dessuten bibelsteder som peker i motsatt retning. Apostelen Peter gir uttrykk for at dette ikke er et bindende påbud (Apg 5,4). Andre steder viser at det i andre menigheter fantes både rike og fattige mennesker. Dette er ikke galt i og for seg, selv om det gjøres klart at det å være rik og eie mye i verden, innebærer spesielle fristelser (1 Tim 6,9.l7; Jak 2).

Det som alltid må understrekes i denne forbindelse, er faren med å sette sin lit til det en eier i verden, og kallet til å være barmhjertig og dele med andre (l Tim 6,17-19).

Spørsmål om ofiferkiøtt

Denne saken er omtalti l Kor 8-10, og tilsvarende prinsipper finner vi i Rom l4.

Når det gjelder erkjennelsen («kunnskapen») om disse saker, ser vi at apostelen understreker den kristne frihet. En troende er ikke bundet av andres tanker om avguder, overtro eller skikk og bruk. For han vet at det er bare én Gud, som har skapt alle ting. Avguder er ikke virkelige guder. Derfor er den mat som selges eller settes fram i gjestebud, like fullt alminnelig mat selv om den først har vært presentert som et offer til avguder (slik det var vanlig at slakterne gjorde på den tiden). Endog en sammenkomst som ble holdt i et lokale tilknyttet et avgudstempel, var ikke nødvendigvis noe en troende måtte holde seg borte fra, så sant det var klart at han ikke deltok i avgudsdyrkelsen.

Men denne kunnskapen er ikke alt som er å si om denne saken. For det første er avgudsdyrkelse en reell fare, både for en selv og andre. Bak avgudsdyrkelsen står i virkeligheten onde ånder som søker å få oss bort fra den sanne Gud. Det er om å gjøre at en ikke steller seg slik at en selv kommer i fristelse - «den som mener seg å stå, han se til at han ikke fallerl» - eller slik at ens oppførsel blir et eksempel til fristelse for andre.

Dette siste er så viktig at apostelen bruker en god del tid til å tale om hen- synet til «den svake bror». For en kristen lever ikke bare for seg selv. Han er også kalt til å hjelpe andre på himmelveien. Og det innebærer å ikke sette sine egne tanker og rettigheter fremst, men å vandre varlig og tenke over hva som er til det beste for andre. Det er ikke tale om å la seg binde av hva andre mener, men â ha en slik innstilling at en er villig til å sette noe til side med tanke på sin neste. Hvem er så den svake bror? Apostelen sier at det er slike som ikke har «kunnskap», men gjør seg samvittighetskvaler og kjenner på fristelser ved ting som «de sterke» ikke gjør. Det er neppe tale om bare teoretisk kunnskap om disse saker, men om å eie en erkjennelse som har gjort en fri fra slik innfiytelse. Her skal hensynet til andre veie så tungt at en avstår fra å være med på noe som en for sin egen del godt kunne ha deltatt i, dersom en ved et slikt eksempel står i fare for å føre andre bort fra Kristus. (Det såkalte aposteldekretet i Apg l5 må sies å være et godt praktisk eksempel på hva dette kan innebære.)

I denne saken finner vi altså ikke noe egentlig tidsbestemt. Tvert imot, det er allmenngyldige kristne prinsipper som anvendes i konkrete tilfelle. Med andre ord, det vi finner i dette tilfellet, er prinsipper som vi trenger å minnes, og å anvende i andre sammenhenger som er aktuelle for oss.

La oss ta noen konkrete eksempler, som gjeme blir betegnet som etiske «adiafora» («mellomting»): Hva med å lese litteratur eller å se på film eller høre på musikk som ikke er god målt med kristne eller moralske mål? Hva med bruk av alkohol? Noen vil gjerne forsvare slikt med prinsippet om den kristne frihet. Men dersom ens egen frihet understrekes på bekostning av hensynet til dem som fristes gjennom slikt, da handler en egoistisk og i strid med apotelens formaninger. (Dg det blir en selvmotsigelse dersom en bruker slike argumenter til å forsvare noe som i virkeligheten er blitt en uheldig vane. Da har en ikke forstått hva kristen frihet er, og står i fare for å bli en slave nettopp av det som en tror en er fri fra.

Slaveri

Her er et eksempel på noe som vi i våre dager oppfatter som en ubetinget synd, men som ikke ser ut til å være så klart i Bibelen. Et sted sier Paulus at en som er en kristen, ikke skal gjøre seg bekymringer over å være en trell, selv om han godt kan benytte muligheten til å bli fri om den gies ham (l Kor 7,21).

Vi må være klar over at Det nye testamentet taler klart om at når en blir en kristen, kommer det nye vurderinger inn - både for en slave og for en herre. Brevet til Filemon er en tydelig understreking av dette. En troende herre kan ikke lenger betrakte sine treller som mindreverdige mennesker. I dette var det en «sprengkraft» som i sin tid førte til at personlig troende mennesker gikk i bresjen for å få slutt på slaveriet over hele verden.

Men til forskjell fra hva moderne marxistiskpregede frigjøringsbevegelser tenker (som også har hatt sin innflytelse i teologiske kretser), ser ikke Bibelen noen direkte sammenheng mellom åndelig frihet og samfunnsmessig frihet. Det avgjørende er å være fri i Kristus (l Kor 7,22).

Det tidsbestemte i dette ligger i at Bibelen betrakter slaveriet som en mulig, men ikks som noen absolutt eller uforanderlig samfunnsform. Egentlig er det et klart resultat av syndefallet, og naturlig at det forsvinner der erkjennelsen om sant menneskeverd vinner fram.

Men i det som er sagt om dette spørsmålet, viser Bibelens holdning at det er om å gjøre for en troende å handle rett og ikke egensindig, også om han er plassert i forhold som er langt fra ideelle i det ytre. (Dette er noe vi også trenger å understreke i dag, i andre samfunnsforhold.)

Hodetildeldking og pyntesyke

Disse eksemplene er kanskje noen av dem som aller best illustrerer skjelningen mellom det tidsbestemte og det varige i bibelske formaninger. (I tillegg til det som konkret ble nevnt i spørsmålet, vil vi her ta med en annen sak som illustrerer saken godt, og er aktuell av flere grunner.)

Påbudet om at kvinner skal dekke sitt hode når de ber eller taler profetisk, finner vii l Kor ll,l-16.

Hovedprinsippet som apostelen understreker i denne sammenhengen, er at menn og kvinner i sin ferd i menigheten skal opptre i samsvar med skaperordningen, i samsvar med den stilling og de oppgavene som Gud spesielt har gitt til menn og til kvinner. Kvinnene skal bære et tegn som viser at de underordner seg den ordning Gud har fastsatt.

Apostelen understreker også at dette ikke innebærer at menn har noen rett til å hovere over å ha en høyere stilling enn kvinner - for det er lydigheten for alle mot Gud og Kristus som er det grunnleggende.

Er ikke dette klart allmenngyldige prinsipper som vi mårette oss etter? Når det gjelder den åndelige grunnholdning som framholdes, må vi understreke at moderne tanker som vil sette disse prinsippene til side, er i direkte strid med Bibelen. Men når det gjelder det rent praktiske, er ikke saken så entydig. For det første er det ikke helt klart hva som menes med å tildekke sitt hode. Noen mener det er tale om slør, andre om en annen form for hodebekledning. At langt hår omtales i sammenhengen, tyder på at også det kan være en form for slik tildekning.

For det andre taler Paulus i denne sammenhengen om å ta hensyn til det som kjennes naturlig. At en kvinne ikke skal opptre som om hun var en mann, og en mann ikke som om han var en kvinne, står fast, og skal komme til uttrykk i den konkrete opptreden (jf. 5 Mos 22,5). Men hvilken hårlengde som er korrekt, eller hva slags klær det er tale om, sies det ikke noe konkret om. Derimot er det klart at det er imot Bibelen å stelle seg eller kle seg slik at en legger an på være lik det annet kjønn.

For det tredje sies det noe om en «skikk» som ikke ser ut til å være felles for Guds menigheter (v 16). Dette er et ord som ikke er så lett å tolke, så en bør kanskje ikke legge alt for mye vekt på det.

Men de andre punktene vi har pekt på, synes å vise klart at det ikke er galt å skjelne mellom tidsbestemte ytre uttrykksformer og de uforanderlige prinsipper i dette avsnittet. Siden det er så lite konkret som er sagt om selve de ytre former, vil det innebære loviskhet å insistere på at dette er en hovedsak i formaningen.

Kvinners pynt er en annen sak som det sies en del om i Det nye testamente (1 Tim 2,9; 1 Pet 3,3). Det første av disse stedene står nettopp i en sammenheng hvor apostelen sier at en kvinne ikke skal være lærer eller mannens herre (v 12), og de som går inn for kvinnelig prestetjeneste, hevder at de konservative er inkonsekvente når de ikke legger like mye vekt på ordene mot å pynte seg.

Men ser vi litt nærmere på formaningen, ser vi snart at dette er en overdrivelse. I ordene mot pyntesyke ser vi at hovedtyngden i formaningene ligger på å kle seg sømmelig og la «pynten» bestå i gode gjerninger - eller (i 1 Pet 3) en rett åndelig innstilling. Det som nevnes om ytre pynt og dyre klær er eksempler på det som kan være uheldig. Formaningen begrunnes med gudsfrykt og med eksempler fra Bibelen.

Det blir kasuistisk (prinsipp nr. 3 oven- for) dersom en snur på dette og gjør forbudet mot pynt og dyre klær til hovedsaken, og kanskje tenker at holder en seg borte fra slikt, er alt vel og bra. De holdninger som apostelen advarer mot, kan forekomme også i forbindelse med andre konkrete saker enn akkurat de som er nevnt her. Og hvor skal en eventuelt sette den konkrete grensen mellom det som er for dyrt og det som skal kunne godtaes?

Her ser det ut for meg som at vi har et typisk eksempel på trekk som vil variere med tid og kultur. Men samtidig bør det nok understrekes at dette i sin helhet er en formaning som vi i våre vestlige samfunn har hatt lett for å overse. Å bli slave av moter, og å kle eller pynte seg for å vise seg fram eller demonstrere sin rikdom, er klart og tydelig imot Guds ord (jf. Jak 2,1flg om et lignende tilfelle som gjelder menn). Og nettopp i vårt samfunn med dets kravmentalitet og fordring om å «realisere seg selv», trenger vi å minne hverandre om hvilke holdninger Guds ord legger vekt på.

«Ligestilling» og kvinnelige prester

I tillegg til l Kor ll,lflg - som vi har omtalt ovenfor - finner vi direkte formaninger om dette i 1 Kor 14,34flg og 1 Tim 2,l2flg.

Vi skal særlig se på forbudet mot at en kvinne skal være lærer eller mannens herre, l Tim 2. Til forskjell fra formaningen mot pyntesyke tidligere i kapitlet har vi her bare en konkret formaning, uten nærmere eksempler, men etterfulgt av understreking av den positive holdning - «hun skal være i stillhet».

Dessuten tar begrunnelsen for denne formaningen opp svært grunnleggende prinsipielle saker. Det henvises til to forhold: Skaperordningene og syndefallet.

Noen har forsøkt å svekke betydningen av formaningen ved å si at det nye livet i Kristus opphever syndefallet. Men for det første er dette noe som først blir fullkommen virkelighet i det himmelske riket. Dessuten går det ikke an å avfeie henvisningen til selve skaperordningene på denne måten.

Den som vil finne noe tidsbestemt i disse formaningene, må selv legge til noe som ikke finnes i teksten. Konsekvensen er at en mener at en har mer greie på hva som sømmer seg i en kristen menighet enn Herrens apostler hadde.

Homofili og ligmende

I l Kor 6,9-10 nevnes en rekke eksempler på synder som fører mennesker i fortapelse, dersom en ikke vender om fra dem. Blant disse er «unaturlig utukt» og «menn som øver utukt med menn». I Rom 1,24-28 er denne synden omtalt enda mer tydelig som opposisjon mot Gud og brudd de gode ordninger han har gitt i skaperverket. På dette stedet er det tale både om kvinner og om menn som begår denne synden.

Disse stedene er en bekreftelse på den fordømmelse som finnes allerede i moseloven angående slike synder (3 Mos l8,22; 20,13). Det var også Sodomas spe- sielle synd (l Mos 19).

Det er ingenting på disse stedene som gir noen som helst antydning om at det skulle være noe tidsbestemt i denne fordømmelsen. På samme måte som med forbudet mot kvinnelige «prester» og lignende, blir dette noe som fortolkere eventuelt legger inn i teksten.

Spesielt ordet i Rom l er klargjørende i forhold til moderne tanker om dette. (Det kan også være verdt å notere at det er nettopp i Romerbrevet at Paulus taler så tydelig om denne synden - for den var ganske utbredt i Romerriket.)

Det er tale om en dobbelt eller endog tredobbelt forvrengning i forhold til Guds gode skaperordning. For det første har menneskene gitt seg over til synden og satt seg opp mot Gud. For det andre innebærer det at Gud lar mennesket få erfare de bitre konsekvensene av synd. Og for det tredje ser vi aksellerasjonen - stadig lenger bort fra Guds vilje, stadig grovere synd som forsvares. Sannhet byttes ut med løgn.

Omtalen av at denne synden er mot naturen, innebærer at den som bruker sin fornuft, også må innse dette. Homofili og lignende setter en strek over alt som heter familie. Når homofile i våre dager endog krever rett til å adoptere barn, raner de et gode som de selv har satt seg utenfor, og som deres livsform egentlig umuliggjør.

Flere andre sider kunne ha vært nevnt om dette, men dette får være nok i denne omgang. Hele Bibelens sammenheng peker på betydningen av et sant og rett forhold mellom mann og kvinne i ekteskap og familie. At noen av forskjellige grunner - av eget valg eller andre årsaker - lever et liv som enslig, er slett ikke mindreverdig (l Kor 7,25-40). Men å kreve som en rettighet å leve i direkte strid med Guds vilje, kan ikke annet enn føre til fortapelsen. Det gjelder også mann og kvinne som lever i et syndig parforhold.

Sluttbemerkning

Som denne gjennomgåelsen viser, er det som regel ikke vanskelig å se hva i Det nye testamente som er ubegrenset gyldige retningslinjer, og hva som er en tidsbestemt ramme. Detaljer kan en nok vurdere noe ulikt når en skal anvende de bibelske retningslinjer på det vi møter i vår tid. Men dette er mindre vesentlig når grunnholdningen er at en skal la Bibelen selv får tale.

I virkeligheten er vel ofte problemet heller at en ikke setter seg ned og går igjennom hva Bibelen sier om ulike spørsmål - kanskje fordi en i bunn og grunn ikke ønsker å få nærmere veiledning. Men det er en farlig vei.