Pappa var innlagt på sykehus, svak og sengeliggende. Han hadde endelig fått en diagnose, langt fremskreden kreft med dårlige prognoser.
Det var så trist! Jeg og mamma besøkte ham på sykehuset. Før vi gikk, delte vi noen ord fra Bibelen og ba ei kort bønn så forsiktig vi kunne for at vi ikke skulle irritere mannen i nabosenga. Var det noe som kunne trøste oss i en sånn situasjon, så var det Guds ord.
Neste gang var pappa alene på rommet. Han fortalte at romkameraten hadde spurt om vi kunne be for ham også, noe vi selvsagt ville. Jeg var innom hver dag, og en dag da mannen i nabosenga hørte at jeg kom på besøk, spurte han pappa om han kunne få lov til å snakke med meg. Det hang et forheng mellom sengene. Og jeg gikk for å høre hva han ville.
Mannen fortalte at han hadde fått en meget alvorlig diagnose med lite håp om å kunne leve lenge. Men dette var ikke det verste. Han var ingen kristen. Han kunne bare ikke dø slik som han var, og han hadde det fryktelig tungt.
Han hadde vært der noen dager, gått rundt på sykehuset og lett etter et menneske han kunne snakke med. Han hadde funnet preste-kontoret, men det var sommerstengt. Det hang et telefonnummer der. Det sto at han kunne ringe, men han kunne ikke tenke seg å snakke med en telefon. Han måtte snakke med et menneske! Men han fant ingen.
For meg var ikke dette noen enkel situasjon. Jeg var heller ikke frisk, jeg følte meg svak og konsentrasjonen var dårlig. Men jeg tenkte at nå fikk jeg bare høre hva mannen hadde å si og svare så godt jeg kunne. Det var ingen tid til å planlegge og ikke hadde jeg noen bibel med. Men midt i det hele hadde jeg en opplevelse av at dette ikke var min sak, men Guds.
Det var noen konkrete spørsmål om teologi og menighet som måtte ryddes av veien. Etterpå fikk vi snakke om det store: “For så har Gud elsket verden at han ga sin sønn den enbårne, for at hver den som tror på han ikke skal fortapes, men ha evig Iiv“ (Joh 3, 16). Og jeg opplevde at Gud åpnet hans hjerte og at han begynte å tro på dette! For en glede!
Pappa, som var i samme rom, overhørte jo samtalen, og etterpå kommenterte han: Du svarte akkurat det samme som jeg på spørsmålene hans. For meg ble dette en nyttig lærdom. Jesus sier jo i en annen sammenheng: “Vær da ikke bekymret for hvordan dere skal tale og hva dere skal si. For det skal bli gitt dere i samme stund hva dere skal si“ (Matt 10,19). Og Paulus skriver: “Vær rede i tide og utide!“ (2 Tim 4,2).
Jeg fikk spørsmål om jeg kunne gi ham nattverd, noe jeg ikke kunne. Men foreldrene mine kjente godt til en predikant. Han var villig til å komme på besøk til de to, midt i sommerferien sin. Og sykehuset la velvillig til rette for samtaler og samvær. De hadde samme sykdom, men nå også samme tro og håp om evig liv hos Jesus.
Med stor glede fortalte han igjen historien sin fra han ble syk og innlagt, hvordan han fortvilt lette etter noen å snakke med, hvordan Gud sendte ham en kristen romkamerat, at han fikk kristne venner, at han fikk salving og forbønn og at han fikk nattverd. “Tenk, jeg fikk en full pakke!“
Jeg fikk mulighet til å følge de to mennene i tida framover. Faren min fikk reise hjem, han fikk medisiner han skulle prøve, men de hadde ingen virkning. Han ble bare svakere og sykere. Han døde etter tre måneder. Jeg fikk sitte hos ham den siste natta og så at han sovnet stille inn. Han døde i troen på Jesus.
Det var trist at han døde såpass ung, men sykdommen hans ble til redning for et annet menneske og det ga en stor glede midt i sorgen.
Da seremonien i kirka var over og kista var senket i jorda, sto en stor flokk igjen på kirke-gården og sang: “Vi skal møtes, vi skal møtes, vi som her har Jesus kjær! Aldri skilles, aldri skilles vi når Himlen nået er!“
Jeg overhørte en kommentar etter minnesamværet: “Jeg har aldri vært i en sånn begravelse før,“ underforstått: Jeg har aldri opplevd at noen kan ha sånn trøst i sorgen, og en slik tro på å få møtes igjen i evig glede. Det må være godt!
Romkameraten fikk også ei tid hjemme. Vi fikk holde kontakten og besøkte ham. Vi kunne dele gleden over å få være Guds barn. Det så ut til å gå veldig bra, men det varte ikke så lenge før kreften tok overhånd.
Etter fire måneder ringte han og ba om å få besøk. Det ble det siste. Han snakket om at han skulle dø og komme hjem til Jesus. Han viste meg hvilke sanger han ville ha i begravelsen sin. Og så fortalte han historien sin enda en gang, full av undring og takknemlighet – om hvordan han gikk og lette etter noen å snakke med og om hvordan Gud ordnet alt for han. Han avsluttet igjen med: “Tenk at jeg fikk en full pakke!“ ... før han tilføyde: “Dette skulle vært kjent!“
Og siden han ikke lenger kan fortelle, kan jeg gjøre det.
Marit Gundersen er administrasjonsleder ved Fjellheim Bibelskole i Tromsø.