” “Så tok de Jesus med seg, og han bar sitt kors, og gikk ut til det sted som kalles Hodeskallestedet, og på hebraisk Golgata“” (Joh 19,17).
Jesus hadde vært iført sitt “kongeskrud“. Stridsmennene hadde satt det på ham for å vekke latter og hån. Pilatus hadde håpet det skulle vekke medynk; men jødene møtte ham med hat. De var ikke opplagt hverken til hånlatter eller til medynkstårer, deres hjerter var besatt av ett stort ønske: å få ham bort!
“Da overga Pilatus Jesus til deres vilje“ (Luk 23,25). Nå fikk den onde vilje fritt løp. Nå var veien kort til korset.
Men først tar de av ham purpurkappen. På hans blodige rygg hadde tøyet nok klebet seg inn i sårene; men de river det opp, og ifører ham så hans egne klær. Og så legger de korsbjelken over hans skulder, og Jesus begynner sin tunge gang opp til Golgata.
Det var på dobbelt vis imot jødenes egen lov at han straks ble korsfestet: Det var dagen før en sabbat, og da hadde man ikke lov å utføre en dødsdom. Dessuten skulle det alltid gå en tid mellom dødsdommen og henrettelsen. Etter loven skulle Jesus nå ha vært fengslet, – og først etter påsken blitt korsfestet. Men jødenes hat har ikke tid til å vente. Dette lovbundne folk lar på ny lovene sove. Over hele Jesu forhør har det vært noe opphisset, forjaget. I løpet av èn natt og av morgentimene har det vært holdt fem avhør. Vitner har man funnet i en hast, rådet var blitt sammenkalt uten varsel, dommen felt, og godkjennelse av dødsdommen tvunget igjennom uten å gi Pilatus tid til å utsette saken og undersøke den nærmere. – I sannhet hadde mørkets makter hatt hast for å få sin onde gjerning fullbyrdet denne forferdelige natten.
Også nå haster man. Lar loven hvile og driver Jesus straks opp til Golgata. Klokken er nå mellom åtte og ni om morgonen.
“Og han bar sitt kors“, står det (Joh 19,12).
Disse fem ord er uttalt i løpet av noen få sekunder. Men akk, hvilken evig kval det var for Jesus å gjennomlide dem! Hvert skritt han tok, var en smerte. Etter hans føtter så en merker av blod på stenene i Jerusalems gater. Det er Jesus som går sin dødsgang. Han går i sitt eget sørgetog og bærer sin egen “kiste“.
Det er som min stedfortreder og forsoner han bærer korset. Det som gjør hans kors så tungt, er min synd. Det som gjør hans smertes vei så pinefull, er min straff som her er lagt på ham. Den vei han her går fra Gabata til Golgata, er den vei som jeg evig skulle ha slept meg fram under byrden av min egen misgjerning. Når hans Via Dolorosa beskrives slik: “og han bar sitt kors“, så er hans kors egentlig mitt kors, for selv hadde han ikke noe kors fortjent.
Å hvor hvert hjerte burde smelte i takknemlighet ved å se hans smerte. Og hvor hver sjel burde juble i fryd ved synet av vår forsoner. Hvor burde vi ikke i ånden kysse hver plett hvor hans fot trådte. For når han har gått smertenes vei, så var det for å åpne oss vei inn i Paradis. Han har tatt straffen forat vi skulle gå fri. Han tok smerten for å gi oss legedom. Han tok korset for å gi oss saligheten.
Og nå er smertesveien gått til ende. Straffen er utstått og synden sonet. Jeg skal aldri lide straff for min synd, – så sant jeg finnes i Kristus. For meg står veien åpen like inn til himmelen, takket være hans smertes vei.
Å, min dyrebare stedfortreder, evig, evig takk!