Innledning
”“Jeg ville ikke vite noe annet blant dere uten Jesus Kristus, og Ham korsfestet,“”skriver apostelen i 1 Kor 2, midt inn i alle ånds-retninger som strømmet mot korinterne i gamle Grekenland. Korset har ikke all verdens plass i kristenfolket nå heller. Og i Den norske kirke (Dnk), som til dels er en frafallen kirke - et frafall fra Brudgommen, den store Andre (Hetero) - står det enda verre til med sin underkjennelse av Guds vrede og den stedfortredende straffelidelse, (den objektive forsoningen). Her er Gud en-dimensjonal, “kjærlig“, “human“ og “forsonlig“. Kirken har visstnok fostret noen tydelige korsforkynnere også i nyere tid, slike som prost Olaf Thormodsæter (1896-1950) fra Flekkefjord og biskop Erling Utnem (1920-2006) i Agder. Den siste har gitt oss en dyp innsikt i vreden, korset og forsoningen.
I denne betraktningen skal jeg konsentrere meg om det sentrale ved Kristi kors. Jeg skulle gjerne skrevet om våre kors også, som er “fliser av Jesu kors“: nemlig prøvelser, lidelser, motstand fra mennesker, ting som Gud bruker for å forene oss dypere med Kristus og det store frelseskorset. Våre kors er viktige, men ingen frelsesgrunn.
Hva tenker du på når du hører ordet “kors“? Dom, jødene som drepte Jesus, straff, skyld, skam, torturredskap? Liksom lille Jack som erfarte “korset“ da han ble slått av en katolsk nonne, fordi han lekte med protestantiske barn. Han så korset dingle rundt nakken hennes mens hun slo. For andre er korset bare et symbol, et mer eller mindre viktig smykke. For atter andre er korset det eneste middel til soning, forsoning og frihet fra skyld og dom.
Korset er ikke solskinn og lykke, grønt gress og blomster, med Jesu hode hengende fromt på skakke, midt i fredfulle Golgataomgivelser, slik enkelte bilder kan fremstille det. Golgata er ingen idyll, men et forferdelig sted! Alt er samlet her, alt det Gud hater: massemord, voldtekter, perversiteter, røverier, tyverier, homoseksualitet, pedofili, baktalelse, tyverier, hat … Alt dette gjorde Kristus seg ett med. Gjort til synd. Og til den verste av alle syndere! Som om Han selv hadde begått all verdens synd!
Dette er fremmed i kristenheten, særlig i Dnk, ja, i frikirker og deler av bedehusforkynnelsen også. Hvor ofte hører vi at Kristus ble straffet for våre og alles synder, ble en forbannelse og slått! Mat 26,31: “Jeg vil slå hyrden“, forkynner Skriften. Helvete slapp løs på Ham. Det som foregikk på korset, var ikke noe spill, en spøk fra Guds side, men blodig alvor!
Hvorfor? Gud må straffe for å kunne tilgi. Han ser ikke gjennom fingrene med vår synd. Han er vred på Golgata. Og slipper løs sin hellige reaksjon mot oss alle – i én person. Dette er ukjent tale. Hvorfor? Bildet av Gud er fordreid for tiden. Derfor frykter ikke folk Gud – heller ikke kristenfolk. Tror du at Gud er vår nød? Vårt aller største problem?

Langfredag er dommedag
Den evige dommedagsvrede slippes løs. Se Amos 5,20: “Herrens dag er mørke“. Kristus sanket sammen våre synder. Faderen er ikke nådig lenger. Oppgjørets time er kommet for Ham, vår representant. Kristus roper: “Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?“ Nå er Gud fjern. Kristus roper fra fortapelsen. Gud er stum overfor Jesu rop! Herren hører ikke på Ham. Han er dømt til død og pine.
Husk: Kristus, den uskyldige lider som skyldig. Han står for Gud som en synder, ja, kledd med alle syndere, og gjør bot. Tar på seg straffen og angrer det vi har gjort. Synden er nå blitt Hans egen. Den Hellige og rene er kledd med alle verdens heslige synder på korset. Han erkjenner innfor Faderen: “Jeg har begått alle synder som alle mennesker har begått“. Her hengir Han seg med et villig sinn som om Han fortjener straffen. Og alt sammen for meg, for meg! Han kunne ikke unngå dommen over seg hvis jeg skulle reddes, men smake helvete og sluke synden, vreden og dommen!
Kristus er Gud, den sanne Gud. Og som Gud møter Han Gud. Så er da forsoningen et oppgjør i Gud. I Treenigheten. For første gang var det krise i Treenigheten. Gud kjempet mot Gud! Ordene fra Mika 7,9 har blitt Hans: “Herrens vrede må jeg bære fordi jeg har syndet mot ham, inntil han fører min sak og skaffer meg rett!“
Hva utrettet Kristus, Guds lam, der Han hang, dømt og forlatt? Han utslettet, bare fordi jeg har syndet mot ham, inntil han fører min sak og skaffer meg rett. Han gir Gud rett til å straffe Ham, men forlater ikke Gud selv om Han blir knust! I stedet overgir Han seg til Gud Fader på korset. overvant og begravde vreden. Og brukte sitt blod og sin død til det. Et mektig blod, forenet med Gud. “Sitt eget blod“, Apg 20,28. Ufattelig at Han dør under sin egen dom over oss. Som Utnem sier: “Gud lider, Gud forbannes, Gud bærer vreden. Gud ble gjort til synd, for at du skal bli gjort til rettferdighet! Nå roper Han til deg: Du har syndet, jeg tar på meg straffen. Tenk, den store Gud er på korset. Skulle ikke Han makte å befri deg fra dom og død!“.

Forsoning
Forsoning forutsetter et konfliktforhold mellom to parter. Eventuelt at relasjonen er ødelagt, ja, at det råder et fiendskap. Har vi behov for forsoning med Gud? Er vi i konflikt med Ham? I høyeste grad! Konflikten er tosidig: 1.Vår synd, som er avgudsdyrkelse, opprør og fiendskap mot Gud, har satt mennesket i en livsfarlig situasjon, som danner en mur mot Ham. 2. Det andre som gjør oss ekstremt utsatte, er Guds vrede mot vår synd. Synden er en ned-brytende kraft som Herren reagerer voldsomt på. Synden ødelegger Guds skaperverk og angriper Gud selv. Derfor er Han ikke bare vred på synden. Han reagerer voldsomt og er vred også på synderen (Salme 5,6; 11,6). Dette er tabu i store deler av norsk forkynnelse, særlig kirke-forkynnelsen. Det er følgelig en dobbelbarriere mellom Gud og oss. Slik tale gjør Gud primitiv, sies det. Man ser ikke at Guds dom og vrede faktisk er en trøst for mange.
Hva med en norsk kjærlighetsforkynnelse i møte med en kvinne i Kongo, som sitter ved sin nedbrente hytte, mannen drept, datteren voldtatt og sønnen bortført som barnesoldat. Dagens nåde- og kjærlighetsforkynnelse duger ikke for kvinnen. Hun må høre at Gud er på hennes side. Overgriperne skal møte sin dommer, her eller i hisset. Han skal straffe ugjerningsmennene, like sikkert som Han er sann Gud! Kvinnen må ikke bare høre at hun må tilgi. I sin tid kan dette kanskje skje. Men først må rettferdigheten skje fyldes. Gud skal dømme og har faktisk dømt disse mordere på korset. - Golgatahendelsen en hevnens dag og det kommer en lignende dag der framme, hvis de ikke vender om.
Det er en voldsom konflikt mellom Gud og mennesket. Dette burde være begripelig. Mennesket kan ikke gjøre noe for å løse konflikten. Hverken synden eller vreden er forbigående. Hvem andre enn Gud kan forandre vår situasjon i forhold til Gud? Når to parter lever i strid med hverandre, er det vel vanlig å tenke at den part som har opptrådd skammelig og forkastelig, tar initiativ og ber om tilgivelse? I forhold til Herren vår Gud er det på sin plass at mennesket forsøkte å forsone seg med Gud. Det ubegripelige er at Herren tar det første og avgjørende skritt til forsoning uten at vi ber Ham om det. Han ble menneske og setter seg i vårt sted, blir gjort til synd og tar på seg vår skyld. Dette bryter med alt i alle religioner! Den kjære magister Christian Scriver (1629-1693) sier det slik i sin “Sjeleskatt“: “Tenk hvor stor den barmhjertige Guds godhet er. Han har i høyeste grad blitt krenket og bedrøvet av oss. Ikke desto mindre tar Han det første skritt til forsoning. Og ikke bare tilbyr Han oss denne, men ber oss om at vi for all del må ta imot den. “Å, min Gud! Hvor ubegripelig er ikke din godhet! Vi har fornærmet deg, og du ber oss om at vi endelig må la oss forsone. Du byr oss først hånden og er ikke betenkt over å komme oss i forkjøpet, bare du kan vinne vår sjel og mette din kjærlighet“.Dette er i overensstemmelse med det Herren sier: “Jeg er Gud og ikke et menneske“. “- Gud viser sin kjærlighet mot oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere (Rom 5,5).
Forsoningen er ingen prosess. Forsoningen har skjedd! På et bestemt sted, i en bestemt person – på korset, i Kristus. “For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger“ (2 Kor 5,19). På korset nådde konflikten mellom Gud og oss, mellom synden, vreden og kjærligheten, et høydepunkt. I kjærlighet bærer Kristus synden i møte med vreden. Dommens hånd er utrakt. Han blir knust for våre over-tredelser, Jes 53. Under over under! På Golgata kors ble vi både dømt og reddet samtidig, ved vår stedfortreder, Jesus Kristus. “Hvordan kan jeg oppgi deg?“ (Hos 11). Bare ved selv å bli oppgitt på korset, ble vi vunnet.
For deg som tror, er det ikke noe mer som skal eller kan dømmes. Du er allerede full­stendig reddet. Hører du det, kjære leser Du er husket i Jesu person! Herren vår Gud så deg i Kristus på korset. Der er du tegnet i Hans hender. En galge er reist på Golgata for oss alle i én, der alt er dømt. Klag 4,11 er oppfylt. Et fristed er gitt oss. I Kristus! Han ble gjort til synd, for at vi skal bli gjort til rettferdighet (som det står i den greske teksten). Han ble gjort til den største av alle syndere, for at vi skal bli de første og herligste blant mennesker i Hans øyne - Hans rettferdige barn. Under over under! Han ble som meg, for at jeg skulle bli som Han! Nå! Den Hellige ble uren og vanhellig for at jeg skulle bli fullstendig ren og hellig - i Guds øyne. Fullkommen! Hebr10,1; v14. Hør! Hvis du ikke tror så høyt om deg selv, hvordan kan du da tro på Kristi blod? Skulle ikke dette blod være i stand til å rense deg fra all urettferdighet? Kan Gud nå straffe synden på deg som tror, når Han straffet den på Sønnen? For å sitere biskop Utnem igjen: “Hele den evige og fremtidige dommedagsvrede som ville ha rammet oss i all evighet, rammet Kristus“. Dobbeltmuren mellom Gud og oss er sprengt, forhenget revnet. Adgangen til Guds Faderhjerte står åpent!
Det jeg her har berørt kalles den objektive forsoningslære, som er sentrum i Skriftens lære, og korset og forsoningen. Gud er objekt for Guds gjerning på korset. Samtidig som det er Han som tar initiativ til forsoningen. Den subjektive forsoningslære går ut på at Gud overvinner vår fiendtlighet mot Ham på korset. Et tredje forsoningslære er den klassiske forståelse av forsoningen, som består i at Gud kjemper og bekjemper ondskapens krefter på korset. De to siste er ikke gale, men står de alene blir forsoningen snever og skeiv, slik tendensen er i den liberale teologi, herlighetsteologien og i deler av den frikirkelige korsforkynnelsen.

Kristus redder oss som Gud og mann
Vi må tenke annerledes enn visse teologer har gjort opp gjennom kirkehistorien: nemlig at lidelsen og døden bare hører Jesu menneskelighet til. Kristus kan ikke deles i to, som om Hans guddom på et tidspunkt skulle være adskilt fra mennesket Jesus. Er det ikke meningsløst å tro at bare Hans menneskelige side står bak forsoningen? Hvem kan da være trygg på frelsen? Her krevdes både menneskelighet og guddommelighet.
For å sitere to av de fremste teologer etter reformasjonen: Martin Chemnitz (1522-1586) sier i sin bok, Kristi to naturer: “Den menneskelige natur etter fallet var gjenstand for Guds vrede og fordømmelse, derfor var det nødvendig at vår Mellommann gjorde dette godt igjen i menneskelig natur. – Uten guddomsnaturen ville ikke menneskenaturen være en tilstrekkelig løsesum for synden og Guds vrede, som er bunnløse onder“. Johan Gerhard (1582-1637) sier det slik i sin Loci: Kristus måtte være Gud, “for at løsepengene for oss mennesker skulle være tilstrekkelig, og for å kunne bære den guddommelige vrede“.

Gjenopprettelse ved korset og oppstandelsen
Et siste punkt jeg vil nevne, som er svært lite påaktet, har med gjenopprettelsen og legedom-men som skjer ved Kristi kors og oppstandelse å gjøre. En legedom som både har skjedd, og er en stadig kilde. Allerede her erfarer vi troens legedom - det at vi stoler på Herren og Hans Ord - som gjenoppretter vårt sinn overfor Gud. Samtidig kan andre sider ved vårt indre også leges og gjøre oss “hele“. Ikke automatisk og nødvendig, men for mange, i det minste som en begynnelse, skam.
Hva erfarte Kristus på korsveien? Angst, slag, spytt, mistenkeliggjøring, misbruk, nakenhet, skam. Han gikk inn under mine synder, men også inn i de synder og smerter som er påført meg. Han bærer både våre synder og sårene fra andre! Gjorde seg ett med alt! Og ble dømt for alt! Tok på seg skylda for alt – også det gale og vonde som mennesker har gjort, sagt, forsømt og sviktet i forhold til meg.
Hør dette kjære leser: Din mors, fars, søsken, venners, kollegaers, læreres, kjærestes, ektefelles og kristnes synder, er på korset. Jesus ble dømt for alt det de gjorde mot deg, det de sa til deg, for all mobbing, trakassering, misbruk. Syndene deres er staffet. Ja, i Kristus har Herren endog dømt de som plaget og såret, fordømte og krenket deg! Også det som skjedde på bedehuset, i kirken og organisasjonen. Han står på din side i så måte. De som har såret deg, må be om tilgivelse, ellers vil dommen forfølge dem videre gjennom livet. Tenk over dette!
Andres synder mot deg er dømt, syndens makt er brutt. Den nedbrytende makt disse har hatt over deg er overvunnet! Liksom synden ikke lenger skal herske over deg, skal heller ikke konsekvensen av andres synder dominere over deg. Du kan reise deg og si i Jesu navn: Jeg er ikke bare et offer. Kristus ble ofret for meg, og jeg er forenet med Ham. Selv sier jeg derfor til meg selv. Jeg er en ny Stein, en rettferdig Stein, en oppstanden Stein, en Edelstein. Ingen har rett til å trampe på meg! Kristus ble tråkket på og tråkket ned for at jeg skulle bygge på Ham, den Kostbare Stein. Og stå urokkelig i Ham! “Ved Hans sår er dere blitt legt“ (1 Pet 2,24).
Lev ved korset! “Se, se, se og lev! Det er liv i å se på det Golgata kors, ja, just nu er det liv og for deg“.