Ola nordmann er ingen israelvenn. Det har han sant å si aldri vært. Det er veldig tydelig i disse dager. Over hele landet marsjerer tusenvis av mennesker til fordel for palestinerne. Israel fører en legitim forsvarskrig, men Ola nordmann velger å vise sin avsky. Regjeringen gir sitt besyv med. Det har innkalt alle Israels fiender / araberstatene til møte i Oslo. Men Israel og Israels støttespillere er ikke invitert.
Ikke noe land i Europa har kritisert Israel så sterkt som Norge. Det har den israelske ambassadør pekt på. Men regjeringen vil ikke vite av noe kritikk. Den ønsker bare å tale tydelig, sier den.
Norske medier med NRK i spissen har både en ensidig og usaklig dekning. Det er ingen som ønsker å dekke konflikten ut fra Israels ståsted. NRK vokter seg vel for innslag som kan vekke sympati med jødene. Mediene er 100 % på arabernes side. Israels problem er bare en parentes.
Den norske holdning er så påfallende at en må lure på hva som ligger bak? Det er ikke vanskelig å se: Det er antisemittisme / jødehatet som går igjen. Det heter at alle land har rett til å forsvare seg. Men når det kommer til jødene, er det klare grenser for hva de kan tillate seg. At jødene viser styrke, utfordrer vår tålegrense.
Gallup viser at for hver nordmann som forsvarer Israel er det fire som tar parti for palestinerne. Dette samsvarer godt med Holocaustsenterets undersøkelser som viser at ca. 1/3 av den norske befolkning mener at jødene behandler palestinerne på samme måte som nazistene behandlet jødene under siste verdenskrig.
Hvis vi trekker trådene litt tilbake i tid kan vi minne om Jostein Gaarders famøse artikkel i Aftenposten i 2006. Der omtaler han Israel i sterke antisemittiske vendinger. Men gallup viste i etterkant at hele 46 % av de spurte var enig med Jostein Gaarder, herunder store deler av den norske kultureliten.
Jostein Gaarders artikkel vakte oppsikt også internasjonalt. Den danske avisen Jyllandsposten mente at Gaarders kronikk føyde seg naturlig inn i den norske antisemittiske tradisjon. Det var en del av vår nasjonale kulturarv å være jødefiendtlig. Dette er hårde ord, men det er vanskelig å være uenig.
Trekker vi trådene enda lenger tilbake i tid, så mente vi allerede i 1814 at det var best å stenge alle jødene ute fra kongerike. Det ble nedfelt i Grunnloven. Intet mindre. Og det var på et tidspunkt hvor jødene fikk like rettigheter i resten av Europa. Men Norge valgte altså å gå motsatte vei.
Vi kan også minne om vår holdning til jødene under 2. verdenskrig. Norge mistet halvparten av sine jøder. Danmark berget nesten alle sine.
Det forstemmende er at den norske motstandsbevegelsen og kirken ble advart allerede i mars 1942 om den forestående jødeforfølgelsen. Altså et halvt år før det faktisk skjedde. Men hverken motstandsbevegelsen eller kirken reagerte. Jødene var ikke deres problem. Jødene var ikke en av oss. De var ikke noe av det vi skulle forsvare her i landet. Tvert om, norsk politi var meget hjelpsom med å samle inn jødene for tyskerne.
Slik kan vi fortsette. Jødehatet har til alle tider vært i blant oss og ingenting tyder på at det vil avta. Det marsjerer åpenlyst i gatene.
Men hvorfor er det da slik at jødene blir hatet?
Bak jødehatet ligger Gudshatet. Vi kan ikke kappe hode av Vår Herre, men vi kan kappe hode av hans folk. Israel er Guds utvalgte folk og av den grunn er de til alle tider blitt forfulgt.
Dessuten – Jesus var jøde og alle hans disipler var jøder. Jødene blir altså slått i hartkorn med hele Guds åpenbaringen. Kan vi fjerne jødene, har vi også fjernet Vår Herre.
Klarer vi det, blir mennesket stående igjen som sin egen Herre. Det har ikke lenger noen over seg. Det er frigjort fra alle guddommelige bånd. Det er ikke lenger et avhengighetsvesen. Men her tar mennesket fullstendig feil. Herren våker over Israel. Israel er Guds øyesten. Og hans folk skal en dag få del i Guds fulle velsignelse. Men over dem som har forfulgt jødene, hviler Guds forbannelse.