Mandag 25. og tirsdag 26. september har det blitt viet noe spalteplass i Dagen knyttet til begrepet “kall“, og da særlig med tanke på kall til tjeneste i Guds menighet.
Det å forholde seg til et indre og ytre kall, er noe av det som har blitt tematisert. Dette er noe jeg tror mange med en tjeneste i Guds menighet vil kjenne seg igjen i. En opplever på en eller annen måte et indre kall, og etter hvert bekreftes dette gjennom et ytre kall fra enkeltpersoner, menighet, organisasjon, kirkesamfunn el.l. Noen ganger kan rekkefølgen også være motsatt.
I åndelige krisetider opplever også noen kallet direkte fra Gud uten at det bekreftes av et ytre kall (f.eks. profeten Jeremia og Hans Nielsen Hauge).
Et viktig prinsipielt spørsmål som her reiser seg, er forholdet mellom indre/ytre kall og Guds kall. En side av dette, er at et menneske både kan kjenne et indre kall og få et ytre kall, uten å være kalt av Gud.
Jeg vet av personlig erfaring at dette spørsmål kan utløse personlig kamp. Det å kjempe med kallet innebærer nettopp å få klarhet i dette forholdet: Er det indre kall jeg kjenner på et kall fra Herren, eller er det bare mine egne tanker og min egen trang/lyst?
Og videre: Er det ytre kall jeg har fått, noe jeg kan ta som en stadfestelse på at også Herren har kalt meg? Dette er spørsmål jeg tror en ikke bør gjøre seg fort ferdig med. En kan trenge veiledning og hjelp fra modne og åndelige kristne til å komme til rette med dette. Ikke minst må en i oppriktig sannhet over en åpen bibel be Herren selv om konkret svar og hjelp. Det vil han gi til dem som i oppriktig sannhet søker ham. Også her kan en få hvile i ordene i Matt 7,7–8.
Ikke minst hører det med til kallet i en ytre, betrodd stilling som hyrde for menigheten, predikant, prest, pastor o.l., at en får visshet om at det kall en opplever kommer fra Herren selv. Det står i Jak 3,1: “Mine brødre! Ikke mange av dere må bli lærere! For vi vet at vi skal få desto strengere dom.“
En bør kjenne en hellig frykt for å bidra til at noen av Guds barn forføres. Herren Jesus selv uttaler dypt alvorlige ord om dem som villeder hans barn: “Men den som forfører én av disse små som tror på meg, for ham var det bedre om en kvernstein ble hengt om halsen på ham og han ble senket i havets dyp“ (Matt 18,6). Mange som trodde de sto i en tjeneste de var kalt av fra Herren, skal på dommens dag bli avvist av Jesus med disse ord: “Mange skal si til meg på den dagen: Herre, Herre! Har vi ikke profetert i ditt navn, drevet ut onde ånder i ditt navn, og gjort mange kraftige gjerninger i ditt navn? Men da skal jeg åpent si til dem: Jeg har aldri kjent dere. Vik bort fra meg, dere som gjorde urett!“ (Matt 7,22-23).
En kan selv ha trodd at en sto i en tjeneste for Herren, vært kalt av ham, utrustet av ham osv., men i virkeligheten ikke være kalt av Herren. Slike opplevelser trenger dermed ikke engang å være et vitnesbyrd om at en er et Guds barn.
Det er ikke mulig å tale om dette, uten også å berøre dette med kvinnelige prester. Det har vært viet betydelig spalteplass i Dagen de siste årene til røster som sår tvil og forvirring rundt dette med kvinnelige prester. Det er en dagklar sannhet i Bibelen, for den som vil bøye seg for sannheten vel å merke, at en kvinne ikke kan ha hyrde- og læreansvar i Guds menighet (jf. 1 Tim 2,11ff; Tit 1,6ff; 1 Kor 11,3ff).
En kvinne som mener seg å ha kall til ha hyrde- og læreansvar i menigheten har ikke kall fra Gud. Dette er Guds ord! Det er ikke et menneskes forsøk på å sette seg til dommer over andres kall.
Profeten Jeremia levde i en av de største frafallsperioder i Israels historie. Slik så det ikke nødvendigvis ut fra “kirkelig hold“ den gangen. Det manglet nemlig ikke på Herrens profeter som sto i tjeneste ved det sekulariserte og verdsliggjorte hoffet til ugudelige konger som Akab og Manasse.
De profeterte i Herrens navn, og siterte Guds ord fra sine talerstoler. De sto under myndighetenes velsignelse, og nøt respekt av folket. Men disse menn var ikke kalt av Gud, og de villedet og forførte folket til frafall fra Gud og bidro direkte til at Guds dom ble nedkalt over folket.
Herren sier gjennom Jeremia: “Jeg har ikke sendt profetene, likevel løp de. Jeg har ikke talt til dem, likevel profeterte de. Hadde de stått i mitt fortrolige råd, ville de la mitt folk høre mine ord og føre dem tilbake fra deres onde vei og fra deres onde gjerninger“ (Jer 23,21-22).
Et våkent Guds- folk bør i dag lese sin bibel og holde seg nøye til Guds ord. Vi lever i en tid som er preget av forførelser. Selvfølgelig innebærer disse forførelser at det er mange som står fram og mener seg å komme i Guds navn og være kalt av ham, uten å være det. Selvfølgelig. Jesus advarer meget klart mot dette.
Når Dagen fronter en kvinnelig prest til å tale om Guds kall, er dette et bidrag i forvirringen og forførelsen. En tindrende klar redegjørelse ut fra Guds ord kan bøte på dette.

(Gjengis med tillatelse fra forfatter)