”Det folk som vandrer i mørket, skal se et stort lys: De som sitter i dødsskyggens land, over dem skal lyset stråle” (Jes 9,2).
Mørket er en forutsetning for å se lyset. Det folk som vandrer i mørket – det er vi! Det er Adams barn. Den dagen du spiser frukten fra treet skal du dø. Adam døde. Vi arver Adam. Adam fikk en sønn, ikke i Guds bilde, men i sitt bilde. Vi er de som vandrer i dødsskyggens land. Men da er det jo oss disse ordene gjelder!
Også gjeterne på Betlehems marker vandret i dødsskyggens land. Men så fikk de et budskap – et budskap fra en engel. Jeg kommer til dere med bud om en stor glede! Det var engelens ord til gjeterne, og det er også ordet til oss i dag. Uansett hvordan vi har det. Men forstår vi det?
Hvordan er det med oss, har vi fortsatt forundring og glede i hjertet når vi hører juleevangeliet, eller har vi hørt det så mange ganger at det er helt selvsagt? Er vi fortsatt, som Mika, forundret: “Hvem er en Gud som du, en Gud som tar bort misgjerning?” (Mik 7,18). Eller synes vi det er selvsagt?
Vi har forberedt julen en stund, kanskje lenge og ønsket oss julegaver som om vi var barn. Julen kommer altså ikke overraskende. Det var annerledes første gangen. Om kvelden, den første julenatten, gikk solen ned som vanlig over Betlehems marker. Gjeterne gjorde seg klare for enda en våkenatt. De gjorde opp ild, tvinnet fillene omkring seg i nattekulden. Over dem var den klare nattehimmelen. Det var akkurat som vanlig, en vanlig natt som alle andre netter. Ikke et eneste menneske tenkte at denne natten hadde tiden nådd det punktet som hos Gud kalles tidens fylde. Men plutselig, mens de var opptatt med det de alltid var om natten, skjedde det uventede. Plutselig ble det lyst midt på natten. Hva er det som hender? Hvor kommer lyset fra?
Dette kunne like gjerne være beskrivelsen på hvordan det skal være når Jesus kommer igjen. Det som vi kanskje skal oppleve. Midt i det vanlige. Hva er det som hender? Akkurat i det du løfter kaffekoppen opp mot munnen eller i det du tar tak i dørhåndtaket for å gå ut på en spasertur. Så uventet. Hva er dette for et lys?

Jesu fødsel
Nå vender vi tilbake til Betlehems marker. Hva var det for en lyd som hørtes? Var det en røst som drønnet? Da stod plutselig en Herrens engel der. Da ble gjeterne redde. Men engelen hadde et budskap, det mest vidunderlige budskap som noen gang er forkynt. Og det var så enkelt. Det var så rent barnslig kan vi si, slik at et barn kunne fatte det, ja, naturligvis gjeterne også. Det var ikke et budskap bare for de lærde teologer i Jerusalem. Nei, det var et budskap til alle. Og likevel kan vi si at de som anså seg som de klokeste, de kunne ikke ta imot det. “I dag er det født dere en Frelser, som er Messias, Herren!” (Luk 2,11).
Hva er det engelen sier? Han sier det ufattelige, at Gud har blitt menneske. Ja, det var sikkert med engelen som med profetene, de måtte mange ganger si ting som de ikke begrep, som de ikke forstod. Vi leser at også englene vil få skue inn i frelsens under som Gud har ordnet for oss mennesker.
Men hva var det han sa? Skal vi forsøke å si det på vårt fattige språk? Den evige Gud som har skapt alt, alle verdener, myriader av stjerner og galakser, han har selv steget ned på et støvkorn i rommet, som vi kaller jorden. Han har selv kommet ned. Han som ikke noe menneske kan se og leve, han som ingen har sett eller kan se. Han som ikke har kommet i sin egen herlighet, som ingen dødelig kan tåle, Han er her i menneskeskikkelse. Og ikke bare det. Han er virkelig et menneske. Han ble født her til jorden som et hvilket som helst barn. Nei, ikke riktig det, men som et meget fattig barn. Det kan sies rett ut, slik mennesker som kan regne, sier det: Et uekte barn! Han ble født for tidlig! Slikt minnes mennesker. Det får han bære hele livet. Vi er ikke født i hor sier jo fariseerne til ham – altså til forskjell fra deg.
Han ligger svøpt i ei krybbe. Han drikker av sin mors bryst. Han pludrer. Han, den allmektige, hvilkens makt ikke har noen grenser, han er hjelpeløs, han blir pleid og stelt. Den all-mektige, allvitende, opphavet til all kunnskap, skal lære seg å gå, lære seg å snakke. Han som er Herre over alt skal lære lydighet!
Kunne gjeterne fatte det? Nei, det kunne ingen fatte. Ja, de fattet nok ikke hvor urimelig alt egentlig var. De bare hørte og trodde. Og det var så fantastisk at de liksom glemte dyreflokken og sa, la oss nå gå til Betlehem og se alt det vi har hørt. Først høre og tro, og så se. Ikke bare høre tale om Jesus, men selv få møte ham. Han er i en stall, kanskje i en grotte på Betlehems marker. Han er her, slik at hvem som helst kan møte ham. Den fattigste kan møte ham.

Hvorfor ble han ikke født på slottet?
Men det er jo så merkelig, hvorfor fødes han ikke i et palass i Jerusalem? Ja, hvorfor ikke? Forstår du hvorfor? Han fødes på en plass der hvem som helst kan finne ham. Hvordan hadde det vært om han hadde blitt født på slottet? Da kunne aldri gjeterne ha kunnet komme til ham. De hadde vært utestengt. De fattige fillefantene, de hadde ikke kommet nær palasset. Ja, de hadde kanskje ikke engang sluppet inn i herbergene i Betlehem, om det hadde vært plass til Jesus der. Men nå var alle plasser opptatt i Betlehem, og så ble en stall, en grotte, Jesu fødeplass. Det kan minne oss på hvordan det er i dag også, når Jesus vil komme og fødes i menneskers hjerter. Da er det fullt i de fleste hjertene. Det er så mange som har tatt inn der. Det er så mange begjær og pasjoner i hjertet at det er fullt, og så får ikke Jesus plass. Men tenk så enkelt det var nå, en stall. Ingen vakter utenfor som hindret en. Og gjeterne var nok hjemmevante der. De hadde tilbragt mang en natt i grottene rundt Betlehem. Dit kunne de gå. Der kunne de tilbe den nyfødte frelseren som lå i en krybbe. Det var så jordnært, så vanlig, men så stort!

Julen er en lysets høytid
Julen er jo for oss en lysets høytid, en gledehøytid, og det er rett at det er slik. Men vi tenker kanskje ikke så mye på hvordan det var for dem som var med den første julen. Først har vi jo keiser Augustus og landshøvdingen Kvirinius. De nevnes for at vi skal vite at dette hendte en gang i historien. Det er ikke som et eventyr der det heter, at en gang, i et land langt borte, hendte det … Hvilket land? Jo, øst for sol og vestenfor måne, ingen vet. Og når? Ja, en gang for lenge siden. Nei, Bibelen er ikke en lærebok i biologi eller historie, får vi ofte høre. Jo, den er det også, skjønt den er mye mer. Det var da keiser Augustus var på tronen. Det var han som ordnet med skatteinnkrevingen, for ellers hadde ikke Jesus blitt født i Betlehem, slik profetene hadde sagt at han skulle. Men for Josef og Maria var det nok ikke så muntert å gi seg ut på en så lang reise nettopp da barnet skulle bli født. Og tenk når de endelig kom til Betlehem og skulle få hvile, så er alle herberger stengt for dem. Det hjalp ikke at Maria skulle føde snart. Nei, det var stengt! Og så føde i en stall, og snekkeren Josef som ikke hadde fått laget noen vugge. Nei, det ble en krybbe og litt halm som var Jesu første seng på jorden. Alt er jo så fattigslig, så tarvelig. I det hele tatt ikke slik som vi ser det i ei julekrybbe. Der ser det jo så koselig og varmt ut. Men slik var det ikke, det var ikke det grann koselig. Men det hele begynte jo tidligere. Maria var trolovet med Josef. Men før de kom sammen, viste det seg at hun var fruktsommelig gjennom Den Hellige Ånd. Men hvem i all verden ville tro på det? Ingen. Jo, muligens Elisabet og Sakarias. Vi vet ikke. Men i alle fall kunne ikke den mannen som Maria elsket tro på det. Han trodde at hun hadde vært utro. Ja hvem skulle ikke trodd det. For Maria var det sikkert ikke lett. Å si at en engel hadde kommet til henne – vi vet nok hvordan det går til når jenter blir med barn.
Hun er uskyldig, men ingen tror henne. Å lide uforskyldt, det er ikke det letteste. Hvordan skal det gå med henne? Hva tenker hun? Ja, Skriften forteller ikke om det. Vi kan bare forsøke å forstå Marias vanskeligheter. Ja, så tenker jo Josef, som ikke vil sette henne i vanære, på å skille seg fra henne i hemmelighet. Men vanæren, den skulle jo komme likevel.
Josef får besøk av en engel i en drøm. “Josef, Davids sønn! Frykt ikke for å ta Maria, din hustru, hjem til deg. For det som er unnfanget i henne, er av Den Hellige Ånd. Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder. Alt dette skjedde for at det skulle bli oppfylt som Herren hadde sagt ved profeten: Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn, og de skal gi ham navnet Immanuel – det betyr: Med oss er Gud” (Matt 1, 20-23).
Ja, slik begynte det da Jesus kom til verden. Det var vanskeligheter fra begynnelsen av. Og det fortsatte. Kort tid etter fødselen måtte Maria og Josef ta med seg Jesusbarnet og flykte utenlands, for livet hans var truet.
Det vi med rette har gjort til en lysets høytid, den inneholder så mye vanskeligheter og mørke da det hendte. Det ser så koselig ut med en julekrybbe med alle dyr og hyrder og alt sammen når vi ser det inne i varmen og lyset, men det var annerledes i virkeligheten. I særdeleshet for Jesus. Men det skjedde. Det skjedde mens Augustus satt på keisertronen og Kvirinius var landshøvding.

Jesus er gaven
Jeg kan ikke fatte at verdens Herre fornedret seg for å kunne redde meg og for å kunne bli min Frelser. Ja, hva skal jeg gjøre. Jeg har bare min fattigdom, min hjelpeløshet og min synd. Men han kom ikke for å få, men for å gi. Og så spør han i dag om jeg vil ta imot, ta imot hans fullkommenhet. Da hyrdene hørte hva som hadde skjedd, gikk de straks til stallen for å se. Så er spørsmålet: Vil jeg gå til Betlehem for å se? Se hva som har skjedd. Falle ned for Ham, så han får fødes også i mitt hjerte. Å ha fått en så stor gave, og ikke ville ta imot den – så dåraktig vil jeg ikke være, selv om de fleste er det. Å ha blitt vist en så stor kjærlighet, og så skyve den fra seg. Å ha blitt vist en så stor skatt, men ikke forstå dens verdi. Gå i sin fattigdom, selv om man har rett til himmelens rikdom. Nei, så vil jeg gå til Betlehem og gi, gi alt jeg har, min synd, min fattigdom, meg selv. Det er ikke mye å gi, men det er jo det han vil ha. Du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder!

Jesus er din Frelser
En stall i Betlehem – så annerledes i forhold til tempelet i Jerusalem, med sine fine guds-tjenester. Det begynte i ringhet med stallukt. Men det passer. Det lukter ikke godt rundt oss syndere. Nei, vi får komme som skitne fillefanter til stallen. Og slik var det også i fortsettelsen av Jesu liv. Visstnok var det framgang en tid, men siden snudde det. Hvem holder ut å høre på ham? Slik sa man, og så gikk man hjem. Det luktet fortsatt stall. Og så kors-festelsen til slutt. Tortur, svette, blod og pine. Det var ikke vakkert, det var så jordnært. Med det var vakkert, for det var Guds Sønn som av kjærlighet døde for meg og for deg, som led vår straff. Han bar den Guds vrede som er over meg på grunn av min natur, min synd. Så rant Hans blod som soningsmiddel, for uten blodsutgytelse gis ingen forlatelse. Men nå gis det. Kom nå med din synd, ditt smuss, din urenhet og rens deg i hans blod. Bekjenn for ham din tro! Ja, så får også du del i lyset, og så vet du hvor du går!
Men han ble ikke født bare for å være vår frelser den første gangen vi kom til ham som hjelpeløse syndere. Han er ikke heller frelser for dem som bare har medgang i livet og synes å få alt til å lykkes. Han er vår Frelser alltid, også for dem som ikke får til ting slik de vil, men som hele livet behøver hjelp, igjen og igjen. Også denne julehelga er han slik.
Denne trøst skal du gripe på nytt, akkurat slik som du første gang grep den og fant fred. I dag skal du igjen vende blikket fra deg selv og til Frelseren. Enda en gang skal du legge ditt liv i hans hånd. Og så får du på nytt synge om fred, og så får helvetet skjelve ved din julesang.
Er du motløs og trett som kristen? Gå da til din Frelser og gi ham den store julegaven, som han framfor alt vil ha! Den at du legger ditt liv på Ham og tror at Han er nok, for evig nok for deg.
Da blir det jul etter Guds vilje, for du da tar imot Jesus som din Frelser.