I Jesaja 9,6 leser vi: “For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herredømmet er på hans skulder, og han skal få navnet: Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste”. Ikke bare ett, men flere overnaturlige navn eller karakteristikker blir her gitt den “sønn” som Jesaja profeterer om skal fødes. Og det første av disse navn/karakteristikker er altså “Under”.
For av alle under som Gud har gjort, så var det største underet at han lot seg føde som en av oss for å frelse oss fra synden, døden og djevelens makt. Slik det står i sangen “En underfull Frelser jeg eier” (Sangboken nr.71,v.4): “Av alle Guds undere blir meg Hans kjærlighets under dog størst”!

Under på under kjennetegner barnet som ble født julenatt!
Men dessuten, så var jo hele Jesu offentlige tjeneste i Israel preget av under. I Johs 3,2 står det at rådsherren og fariseeren Nikodemus sa til Jesus: “Rabbi, vi vet at du er en lærer kommet fra Gud, for ingen kan gjøre disse tegnene som du gjør, uten at Gud er med ham”. Og Jesus selv pekte på sine undergjerninger som et klart vitnesbyrd om at han var “den som skulle komme” (jfr. Matt 11,2 f).
Etter korsfestelsen ble hans tjeneste for oss kronet med oppstandelsens og himmelfartens under, og etter pinsedagen har “Herren virket med og stadfestet Ordet ved de tegnene som fulgte med” (Mark 16,20), og ved å “åpne [menneskers] øyne, så de kan vende seg fra mørke til lys og fra Satans makt til Gud, for at de kan få syndenes forlatelse ...” (Apg 26,18).

Jesu naturunder peker tilbake på skapelsens under
Noen av Jesu under var jo naturunder: vann til vin, metting av tusener med noen få brød og fisk, stillen av stormen på sjøen, vandring på vannet. Slike under peker tilbake på skapelsen, der Gud “talte og det skjedde. Han bød, og det sto der” (Sal 33,9). De forteller oss blant annet, at de såkalte naturlover ingen grenser setter for Guds allmakt, for det er jo ham som har skapt også naturlovene!
I Jobs bok svarer Herren selv til slutt “Job ut av stormen” (Job 38,1f), og da er det noen av skapelsens mange under han trekker frem, for å få Job til å skjønne hvor stor Guds kraft og makt faktisk er.
Det kan virke litt underlig, at dette er Guds svar til den lidende Job på dennes klage over Guds handlemåte med ham. Men Job skjønner hva Herren vil si til ham, nemlig at Gud er “Den allmektige” som “kan alt, og at ingen plan er umulig å gjennomføre for [ham]” (Job 39,34 f og 42,1f).
I en verden som på mange måter kan synes å være ved å gå helt av hengslene, så er dette viktig for oss å huske på – selv om skapelsens under selvsagt aldri vil kunne måle seg med frelsens under!
Siste ledd i englesangen julenatt gjaldt “velbehags mennesker”
Det var den frelseren det ble profetert om av Gud selv på syndefallets dag (jfr. 1 Mos 3,15) som “en Herrens engel” talte om til hyrdene på Betlehems marker julenatt, da han sa til dem: “I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren – i Davids by” (Luk 2,11).
Hva denne frelserens frelse går ut på, blir utdypet i engleskarens etterfølgende lovsang – men bare når oversettelsen av siste halvvers av Luk 2,14 avspeiler hva som faktisk står i noen av de eldste bevarte manuskripter av Lukas-evangeliet (og som av flere årsaker må være den originale teksten):
“Og med ett var det sammen med engelen en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sa: Ære være Gud i det høyeste, og på jorden fred i velbehags mennesker” (Luk 2,13-14).
Støtte for dette synspunktet kan man blant annet finne i Tormod Vågens Bibelverk-kommentar til det siste leddet i englenes lovsang, der han gjengir grunnteksten som “velbehags mennesker” og skriver: “Uttrykket betyr mennesker som eier Guds velbehag” (Lutherstiftelsens Forlag A.s og Lunde Forlag A.s, Oslo 1969, s. 38). Engleskarens sang om “fred” siktet til frelsens store under!
Den siste halvparten av englenes lovsang julenatt skal således sees i lyset av blant annet Hebr 11,6 a: “Men uten tro er det umulig å være til behag for Gud” og englenes sang om “fred” skal derfor uten tvil forstås slik som det står i Studiebibelens Lukaskommentar (Studiebibelen A/S, Ski 1988, s. 37):
“Den freden som det her er tale om, er den som oppstår når man kommer i et rett forhold til Gud, når man opplever syndenes forlatelse, Luk 1,77”.
Dypest sett siktet altså englenes sang julenatt til det frelsens under som Per Nordsletten synger om: “Vår store Gud gjør store under, / det største har han gjort mot meg / den dag han kastet mine synder / i nådehavet bakom seg, / og meg utvalgte til sin brud, / å du forunderlige Gud!” (Sangboken nr. 480, v. 1).

Halleluja, Halleluja!