Den rammen som overskriften peker på, er ikke ment å gi en fullstendig oversikt over innholdet i Jobs bok. Men jeg tror den viser noen hovedpunkter. For hele boken handler jo om anfektelse, om hvordan Satan fikk lov til å prøven en som levde i nært samfunn med Herren.
Nettopp i forbindelse med anfektelse kommer det klart fram hva slags karakter forkynnelsen har. Og forskjellen mellom rett og gal åndelig veiledning er også et hovedtema i Jobs bok.
Vi kan samle det vi ønsker å peke på, i fire hovedpunkter.

1. Under anfektelse blandes lett lov og evangelium
Anfektelse kan både virke nedslående, og føre til at en prøver å rettferdiggjøre seg selv. I alminnelighet virker den ofte slik som Per Nordsletten har uttrykt det:
Når djevelen sier: du er ikke så at nåden i Kristus deg tilhøre må ...
Job var en mann som kjente evangeliet. Det ser vi ikke minst av de vitnesbyrd om gjenløseren som bryter fram midt under prøvelsen (se 16,19; 19,25-27). Til å begynne med bar Job sin smerte rolig og ga uttrykk for full overgivelse til Herren (l,21; 2,2,10). Men da hans tre venner kom for å trøste og satte seg til i flere dager uten å finne ord, brast det for ham, slik at han begynner å klage over sin situasjon. Og over for vennenes forsøk på å veilede ham, sier han at de ikke forstår noe av hvordan han har det. For de har ingen trøst å gi til en som ikke makter noe av seg selv (sml. 6,11). Problemet for ham er at han kjenner det slik at Gud har vendt seg mot ham. Likevel beholder han, som vi nevnte, troen på at han har en frelser.
Men da vennene har gitt opp sine forsøk på å tale ham til rette, fortsetter Job å tale alene (kap. 27-31). Han har en hel del å si om Guds visdom. Men etter hvert konsentrerer han seg mest om seg selv og sin situasjon (kap. 29-31). Han minnes hvordan han hadde det før, og den tjeneste han fikk stå i for sine medmennesker. Til slutt ender han opp med å framholde sine egne gjerninger overfor Gud (se 31,35-37).
Dette siste viser en annen side av anfektelsen enn den Nordsletten synger om. Det er ikke noen egentlig motsetning her. Job stilte også spørsmålet om han var forkastet på grunn av sine ungdoms synder (13,26). Men slike synder som han ble anklaget for av vennene, visste han at han ikke hadde gjort. Så kjentes det urettferdig at han som alltid hadde lagt vekt på det som var rett, skulle rammes så hardt av lidelse.
Vi kan på en måte si at første del av boken, midt i anfektelsen, dermed ender på dette stadium: Jeg har rett midt i min nød overfor Gud. Som vi vet, er dette ikke slutten på Jobs bok. Men på grunn av mye menneskelaget og falsk åndelig veiledning er det dessverre ikke så få som ikke kommer lenger. Vi må se litt på hva Jobs bok lærer oss om slik veiledning.

2. Fare for at veiledning kan bli lovisk
Jobs tre venner – Elifas, Bilelad og Sofar – kom for å trøste ham (2,11). Da Job begynner å klage over sin situasjon, forsøket de å veilede ham ut fra sine åndelige forutsetninger. I nesten tre runder fortsetter diskusjonen (kap. 3-26), inntil de gir opp å få ham til å følge deres råd. Vennenes forkynnelse var sikkert oppriktig og velment. Men Gud selv har sagt oss at disse brakte falsk åndelig veiledning (42,7-8).
Det er dette synspunktet vi må vurdere den ut fra. Og det kan lære oss mye når det gjelder å bedømme den forkynnelse som gis i dag til mennesker som er i åndelig nød. Det første som er karakteristisk forvennenes veiledning, er en tilsynelatende allsidighet de bygger på syner og åndelig erfaring (4,12 flg.), på moralske overveielser og observasjon av menneskers adferd (sml.4,8), og på tradisjoner og det mennesket ellers har funnet ut (sml. 8,10). Det ser endog ut til at de kommer med bibelhenvisninger (syndfloden og Sodoma, 22,16.20). Men det avgjørende må jo være innholdet l veiledningen.
For det andre legger vi merke til at de tar fram mange sannheter som hører med i rett åndelig veiledning. Det tales om Guds tukt (5,11), om omvendelse, glede i Gud, bønnhørelse og annet. Ikke minst Elifas ord i 22,21-30 blir av mange forstått som det rene evangelium. Men det er ikke det. Dette blir klart når vi legger merke til hva som er grunntonen i vennenes veiledning. For når vi undersøker nøyere hva vennene understreker – og hva Job protesterer mot, ser vi at deres vektlegging er skjev, og at det er noe avgjørendesom mangler. Begge disse trekk kan hjelpe oss til å vurdere den forkynnelse vi hører.
Det tredje karakteristiske trekket – og dette viser at det er tale om en ren lovisk veiledning at vekten hele tiden ligger på hva Job selv skal gjøre. Han må selv komme til rette med sin situasjon, både ved å analysere den og ved å følge deres råd slik at han kan komme ut av den og begynne å fungere igjen både menneskelig og åndelig (sml. 4,5; 5,8; 8,5; 18,2). Visst taler vennene om å få Guds hjelp til dette. Men Job selv må ta initiativet for at Gud skal hjelpe ham. I det såkalte ”evangeliske” avsnittet i kap. 22 er dette helt klart: ”Men du må få urett bort fra dine telt” (v. 23).
Hvor skjebnesvangert dette er, blir enda tydeligere når vi – for det fjerde ser på hva som mangler i vennenes veiledning: De har ikke noe syn for det som Job vet og som også seinere kommer fram i Elihus taler, at Gud har gitt oss en forløser. Sagt med nytestamentlige uttrykk betyr det at de ikke kjenner ordet om korset.
Til sist bør vi legge merke til hvordan vennene taler om Gud. Han blir egentlig nokså upersonlig, og hans handlinger nokså mekaniske. Steller mennesker seg rett, vil de få materielle velsignelser i verden, og gjør de ikke det, havner de i ulykke. At Gud virkelig er så mye større enn vi kan fatte, har de lite sans for. De snakker mye om Gud og åndelige saker, men det personlige samfunn med ham står i bak-grunnen.
Hvor aktuelt det er for oss i dag å ta lærdom av dette når det gjelder gal og rett forkynnelse, trenger vi vel ikke å si så mye om. Det er i alle fall ikke vanskelig å finne eksempler på både psykologisk og religiøs veiledning som har samme karakter som de tre vennenes.

3. Også i anfektelse må både lov og evan-gelium høres
I motsetning til dette må vi nå se litt på hva som er karakteristisk for sann forkynnelse. Det er hovedemnet i bokens andre hoveddel (fra kap. 32).
Før vi går nærmere inn på dette, kan det være på sin plass å si litt om et formelt tolkingsspørsmål som har stor betydning for forståelsen av Jobs bok. Etter at Job og vennene har sluttet å tale, opptrer det nemlig enda en person, Elihu, som taler både mot Job og mot vennene (32,1-5). Det mest vanlige er å sette ham på samme linje som de tre andre vennene, fordi han dømmer Job hardt. Men flere trekk taler imot dette. Han er Ikke nevnt blant dem som Gud dømmer (42,7 flg.). Hans budskap er plassert sammen med Guds taler i bokens andre hoveddel (kap.32-41), adskilt fra diskusjonen mellom Job og vennene. Dessuten skiller innholdet i Elihus taler seg ut fra de tre vennenes på talemåter. Han møter også Job som likemann overfor Gud, uten å sette slike religiøse klasseskille som vennene hadde en tendens til (sml. 33,6-7).
Det må derfor være rettere å oppfatte Elihu som en sann forkynner, en som forbereder Jobs direkte møte med Gud.
Noe som er karakteristisk for Elihu, er at han klart forkynner både lov og evangelium.
For å begynne med det siste, ser vi at han i likhet med Job taler om frelse og en forløser (33,22-30). Han legger vekt på at det er Guds handling. (Når Elihu kaller frelseren for en ”engel”, tenkes det nok på den egentlige betydning av ordet, ”budbærer”. Det er tale om en person som er noe mye mer enn en engel i vanlig forstand.)
Men Elihu taler også lovens ord imot Job. Vi kan undres på hvorfor det var nødvendig. I virkeligheten må både lov og evangelium forkynnes, også i anfektelse. Job hadde rett i at han ikke var en synder slik som de tre vennene mente han var. Men som vi har sett, rommer også anfektelsen en fristelse til å begynne å bygge på noe av sitt eget, til selvmedlidenhet og å rettferdiggjøre seg selv. Ikke alt som den rettferdige sier og gjør i prøvelsens stund, er rett. Også i en sliksituasjon viser den hellige Guds lov at et menneske ikke har noe å stille opp med overfor ham.
I tillegg til dette skal vi legge merke til at Elihus tale om synd har en helt annen karakter enn de tre vennenes. Elihu går mye dypere. Vennene la vekt på ytre gjerninger, Elihu taler om menneskets syndeforderv overfor Gud (sml. 34,8-13). Vi møter med andre ord en forkynnelse av loven som er i samsvar med Guds Ord, ikke loviske tanker.
Videre vet Elihu godt at den som lever i rett samfunn med Gud, ikke er syndfri i seg selv. Guds tukt er ikke først og fremst straff, men noe som skal bevare den rettferdige på den rette veien (36,7 flg.).
Derfor forkynner Elihu også klart både evangeliets grunnvoll (33,23-24) og dets milde kall: ”Også når du sier at du ikke ser ham, så ser han nok din sak, og du må vente på ham” (35,14: sml. også 36,16).
Til sist ser vi at Elihu taler mest om Guds storhet og makt (36,22 flg. + kap. 37), noe som peker videre på Guds tale da han møtte Job i stormen.
I Herrens taler til Job (kap. 38-14) møter vi igjen ikke bare evangeliet, men også loven.
Selve løsningen for Job lå ikke i at Herren forklarte ham alt som var gåtefullt. Nei, det var det at Herren talte til ham og tok seg av ham, som var hovedsaken. Sammenlignet med alt det som var diskutert tidligere, kan Herrens Ord synes nokså enkelt. Men det er et par hovedsaker som han ber Job tenke over, før han eventuelt kan si at han forstår alt like godt som Herren, og dermed har rett til å si at Gud ikke er rettferdig.
Det ene spørsmålet gjelder om han kjenner alle ting like godt som Skaperen (38,4 flg.). Det andre gjelder rettferdighet (40,3 flg.). Den som skal gjøre krav på rettferdighet, må ikke bare kjenne alle ting til bunns, men også ha makt til å gjennomføre sin rettferdige vilje fullt ut. Hvem andre enn Gud har det?
Her ser vi at Herren selv ved lovens tale stiller Job overfor seg selv og viser at et menneske ikke har noe å fare med overfor Gud.
Men Job fikk også møte evangeliet på nytt. Han erkjenner sin synd, og får møte Gud i nåde (42,1-6). Slik ser vi at sann forkynnelse kan kjennes på om den står i rett forhold til Gud og hans Ord.

4. Bare evangeliet kan gi sann trøst og hjelp
Avslutningen av Jobs anfektelse var ikke som om vendereisen til en som sto utenfor samfunnet med Herren. Men han fikk et nytt møte med Herren, og en ny opplevelse av hva det virkelig kommer an på i forholdet til Gud.
Derfor var Jobs vitnesbyrd om Herren – også midt i anfektelsen – et rett vitnesbyrd (sml. 42,7). Det vil ikke si at alle Jobs ord var veloverveide og syndfrie. Men hans vitnesbyrd om Guds storhet, og aller mest om forløseren (19,25) var rett. Ved Herrens tale fikk han se på nytt at det virkelig var dette han skulle få bo på og holde seg til. Det er dette som holder i liv og død, Ikke noe annet.
Den loviske tale som de tre vennene kom med, var grunnleggende feil. Det er bare evangeliet om Guds nåde som kan sette mennesker inn i samfunn med Gud, og bevare dem der. Derfor ser vi at Gud sier til vennene at nettopp Job skal være med og hjelpe dem til å bli frelst (42,8). Jobs bok hører til i den gammelte-stamentlige sammenheng, så det er tale om dyreoffer. Men vi vet at de var forbilder på det fullkomne soningsoffer som Kristus brakte.