Det er merkelig så forskjellig ting vurderes, alt etter hvem det er som bedømmer dem. Min tanke, følelse og vilje er noe helt annet enn Gud. Herren og mitt gamle menneske kan ikke forenes. Derfor er jeg totalt avhengig av stadig å lytte til det Gud sier. Er jeg ikke det, glir jeg langsomt og ubemerket tilbake til det som oppleves naturlig og fornuftig. Uten at jeg selv vet det, er jeg da i en alvorlig sjelefare. Ofte blir jeg først klar over hvor alvorlig det står til når jeg vekkes av Guds ord.

Nei til lidelse
Trengsel og motgang oppleves umiddelbart som noe negativt. Det stjeler glede og frimodighet. Optimisme og livssyn avløses av mørke og pessimisme. Dagene blir vanskelige å komme igjennom. Guds faderomsorg blir uforståelig. Spørsmålet lyder: Hvor lenge skal dette vare?
Vender vi oss mot Guds ord, finner vi en helt annen vurdering av det som gjør vondt.

En helstøpt kristen
Jak 1,2: “Mine brødre, akt det for bare glede når dere kommer i mange slags prøvelser.” Prøvelser er i virkeligheten en kilde til glede, Ja, det er kun en kilde til glede, sier Guds ord. Det står ikke at vi skal føle det slik. Det vet Guds ord godt at vi ikke kan. Gleden er heller ikke knyttet til prøvelsene i seg selv, men til deres resultat. Prøvelsene gjør en kristen helstøpt. Der er ingen snarvei til å bli det. Vi må møte prøvelsene om det skal skje.

Et levende håp
Rom 5,3: “Vi roser oss også av våre trengsler.” Vår reaksjon vil umiddelbart være: Trengsler er da ikke noe vi skal være stolt av. Gjør du en ekstraordinær prestasjon, kan du ha grunn til stolthet, men hvordan kan motgang, vanskelig-heter og hjelpeløshet være en kilde til stolthet? Igjen må det understrekes at det skal ses i sammenheng med det som skapes i et Guds barns liv gjennom trengsel. I den sammenheng nevner Guds ord: håpet.
Så lenge livet i det store og hele lykkes for en kristen, spiller som regel ikke håpet den store rolle for han. Han står i fare for at håpet har sammenheng med noe rent jordisk: fremgang, velstand og jordisk trygghet. Det blir noe helt annet når de optimistiske forventninger til dette liv må korrigeres av livets barske virkelighet. Da opplever en kristen det som Jacob Paulli uttrykker med ordene:”Og for hvert håp som dør her nede, får jeg et håp i himlen mer.” Brister håpet til det synlige, vendes hjertet mot det usynlige, Det har Paulus opplevd igjen og igjen. Tallrike har gjort samme erfaring.

De rette proporsjoner
2 Kor 4,17-18: “For vår trengsel er kortvarig og lett, og virker for oss en evig fylde av herlighet i overmål på overmål. Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige varer en kort stund, men det usynlige er evig.”
Sett med våre øyne er der ikke mange som har lidt mer enn Paulus. Hva måtte ikke han igjennom! Likevel så han sine trengsler som lette. Det henger sammen med det som trengslene førte til. De førte en evig vekt av herlighet med seg. Trengslene hjalp Paulus til ikke å se på det synlige, men på det usynlige. Kanskje vil du innvende: En kan da ikke se det usynlige. Og det er sant. Men det er hjertets øye Paulus tenker på. Han vender seg bort fra alt det som bare varer en tid, imot det som varer evig.
Når et Guds barn gjør det, får tingene de rette proporsjoner. I nød og trengsel er vi tilbøye-lige til å tro at de kamper vi befinner oss i vil fortsette. Men det er ikke tilfelle. De varer kun en liten tid. Det er alene Guds rike som varer evig for et Guds barn.

En dypere erkjennelse av Gud
2 Kor 1,3: “Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, barmhjertighetens Far og all trøsts Gud.”
Er noe viktigere enn å erkjenne Gud i hans fylde? Det kan ingen av oss. Vi erkjenner stykkevis. Når hardtprøvde kristne både under og etter en svær tid ikke har ønsket seg fri for den, henger det sammen med at i slike tider lærer vi Gud å kjenne mye dypere enn tidligere. Vanskeligheter og nød av forskjellig slag skaper behov for trøst. Paulus hadde erfart det på sin egen kropp. Trøsten ble uendelig dyrebar, fordi den knyttet han enda sterkere til ham som er all trøsts Gud.
Alt i ditt liv som binder deg sterkere til Jesus, er medgang, selv om det umiddelbart kan oppleves som motgang. Når Herren får lære oss det gjennom sitt ord og ved den måte han fører oss på, lærer vi å takke for alle ting. Må Herren føre oss alle på den vei!

(Fra Mellem liv & død, Dansk Luthersk Forlag 1998. Oversatt til norsk)