“Om jeg sitter i mørke, er Herren lys for meg” (Mika 7,8).
Det snakkes ikke mye om anfektelser i vår tid. Men det betyr ikke at kristne ikke blir anfektet. Satan, verden og vår egen natur kjemper hele tiden mot troens nye liv. Den kampen gjør det ofte mørkt i en kristens liv.
Da kan den åndelige verden føles merkelig fjern. Det er som om Guds ord ikke lenger når inn til hjertet. Tidligere kunne man glede seg over frelsen. Nå har en merkelig sløv likegyldighet fått makt over sinnet. Da kan man gripe seg selv i å lure på om det var bedre å gi opp det hele.
Har du det slik, er du i anfektelsens mørke. Midt i følesløsheten er du ulykkelig. Du lengter etter at ditt åndelige liv skal bli levende igjen. Du har bedt Gud gripe inn, men du synes ikke at han har gjort det. Du spør hvorfor?
En av grunnene kan være at Gud vil lære deg å forstå det Ordet vi har over denne andakten: “Om jeg sitter i mørket, er Herren lys for meg”.
Vi lengter inderlig etter å bli hjulpet ut av mørket. Noen av oss kan nok også nevne situasjoner i livet da Gud førte oss ut i åpent land. Men det er ikke alltid Gud handler slik. Ofte vil Gud noe annet.
Det fikk Mika oppleve. Det fortsatte å være mørkt, men Herren tente et lys i mørket. I stedet for å føre ham ut, åpnet Herren hans øyne for det lyset han allerede hadde tent.
Dette er en herlig virkelighet for Guds barn: at Herren har tent Ordets lys; og det skinner, hvor mørkt det enn blir i verden.
Ved sin gode Ånd ønsker Herren å åpne øynene dine så du ser at – om alt annet vakler – står Guds ord likevel fast.
Det Ordet har Herren lagt i din hånd. Det tilhører deg. Aldri gleder du Guds hjerte mer enn når du midt i din dype anfeltelse regner med det som står skrevet. Du føler kanskje ingenting, men hendene dine griper om livets lys, og du holder det fast. Da er håpet tent. Herren er i ferd med å føre deg ut av mørket.

(Fra andaktsboka “Ett er nødvendig”, 4.okt. Lunde Forlag)