“Da sabbaten var over og det begynte å lysne den første dagen i uken, kom Maria Magdalena og den andre Maria for å se til graven. Med ett ble det et kraftig jordskjelv, for en Herrens engel steg ned fra himmelen, gikk fram og rullet steinen til side og satte seg på den. Han var som et lyn å se til, og drakten var hvit som snø. Vaktene skalv av redsel da de så ham, og de ble liggende som døde. Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: “Frykt ikke! Jeg vet at dere leter etter Jesus, den korsfestede. Han er ikke her, han er stått opp, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå! Skynd dere av sted og si til disiplene hans: ‘Han er stått opp fra de døde, og han går i forveien for dere til Galilea; der skal dere få se ham.’ – Nå har jeg sagt dere det” (Matt 28,1-7).
Maria Magdalena og den andre Maria er kommet til Jesu grav. De var nedslåtte og motløse. De hadde mistet sin Herre og Mester. De hadde hatt traumatiske opplevelser de siste dagene. Jesus hadde blitt arrestert, tornekronet og til slutt korsfestet og drept.
Hele deres verden hadde rast i grus. De hadde håpet at han var den som skulle forløse Israel fra romerne, og nå er det alt tredje dagen siden disse tingene skjedde (Luk 24,21). De kjente gjerne på frykten for de som hadde tatt livet av Jesus. Kanskje forfølgelse ventet dem?

Frykt ikke!
Men da de står der ved graven begynner plutselig jorden under dem å skjelve, og en engel fra himmelen står foran dem. Han var som et lyn å se til, og bar en kledning som var helt hvit. Han sier: “Frykt ikke!”
Ved siden av dem står soldatene. De hadde gjerne vært med og spottet og hånet Jesus på langfredag. Det som nå skjer, er så overveldende at soldatene blir liggende som døde på marken. Nå er det himmelen som taler, og da skaper det frykt og redsel i deres hjerter.
Som Jesus ble hånet og spottet, slik får hans venner også oppleve kors og trengsel i denne verden. Per Nordsletten skriver:

“Her går de foraktet, har møye,
anfektelse, strid og besvær.
Her gråter så titt deres øye,
de sukker: Akk, var vi dog der.

De sier så ofte: Hør, vekter, er natten ei snart nå forbi? Som hjorten av tørst vi forsmekter, Gud, gi det snart morgen må bli”.
Slik kan Guds folk oppleve situasjonen i denne verden.
Likevel lyder det et: “Frykt ikke!” – til Guds barn også i dag og inn i vår tid.

“Kun stille, min brud, til jeg kommer!
Å, frykt ei og engstes ei så!
Du ser jo det tegner til sommer,
og kronen du snarlig skal få!”

Skjul oss for Lammets vrede
Snart gryr det en evig påskedag der situa-sjonen blir snudd på hodet, akkurat som ved den tomme grav. Når Jesus kommer igjen, skal det på samme måte skape frykt og engstelse mellom de som foraktet dette budskapet om Jesus.
Johannes skriver om det han da ser i Åp 6,14-17: “Kongene på jorden og stormennene og hærførerne og de rike og de mektige, hver trell og hver fri mann, gjemte seg i hulene og mellom berghamrene. Og de sier til fjell og klipper: Fall over oss og skjul oss for hans åsyn som sitter på tronen, og for Lammets vrede. For deres store vredesdag er kommet, og hvem kan da bli stående?”
Da skal det atter lyde et “Frykt ikke!” til Jesu venner. Da skal de troende oppstå som Jesus oppstod, og for alltid å være med Herren.

Han er stått opp
Engelen fortsetter og sier: “Skynd dere av sted og si til disiplene hans: Han er stått opp fra de døde, slik som han sa”. Sorgen som de hadde opplevd langfredag ble nå plutselig forvandlet til en ubeskrivelig glede. Jesus er oppstått – han lever!
Dette vidunderlige budskapet måtte de andre også få høre! De sprang så fort føttene kunne bære dem. De andre måtte få vite om det de hadde sett og hørt: Jesus er oppstått – han lever!
Men soldatene sprang enda raskere til øversteprestene for å fortelle dem alt som hadde hendt (Matt 28,11). Det var nok ingen som kunne gi dem et så overbevisende vitnesbyrd som disse soldatene: – Jesus er oppstått, han lever!
Jesu fiender forstod hva som hadde skjedd, men her hadde budskapet en motsatt virkning. Her hadde det vært stor glede langfredag da de hadde blitt kvitt Jesus. Budskapet fra soldatene: Jesus er oppstått – han lever, vakte derimot gjerne vrede og sinne. Han var Messias – men de ville ikke erkjenne det!

Løgn for å skjule sannheten
“Da kom disse sammen med de eldste til rådslagning, og de ga soldatene rikelig med penger og sa: Dere skal si: Disiplene hans kom om natten og stjal ham mens vi sov. Og skulle det komme landshøvdingen for øre, skal vi tale vel med ham så dere kan være trygge. De tok imot pengene og gjorde som de fikk beskjed om. Og dette ryktet ble spredt blant jødene og har holdt seg til denne dag” (Matt 28,12-15).
Fake news (falske nyheter) måtte spres da som nå, for de ville ikke erkjenne sannheten. Det ville få for store konsekvenser for deres navn og rykte om det kom ut at han de hadde tatt livet av nå hadde stått opp. Å ha et æret navn i denne verden, betyr også i dag mye for mange, og menneskefrykten dreper så mangt et gudsliv.
For å hindre at sannheten kom ut, måtte de få soldatene til å lyve. Det kunne være dødsstraff for en romersk soldat for å lyve, så en tenker at det var ikke med vellyst soldatene gjorde dette. Men da det kom rikelig med penger på bordet, var de villige til å skjule sannheten med løgn. I tillegg skulle de være trygge for straff (Mat 28,14).
Men når sannheten forkynnes, er det noen som også lytter. Det er underlig å lese det som Lukas skriver i Apg 6,7 “en stor flokk av prestene ble lydige mot troen”. Noen av dem ble også nådd med budskapet.

Skal ikke dø – men leve
I boken “Slik ble de omvendt” står det fortalt om misjonær Annie Skau Berntsen. Hun var marxsist og var medlem av ungdomslaget Karl Marx i Horten. Hun forteller at det skjedde noe da hun i 1931 begynte som sykepleier på Ullevåll i Oslo. Hun ble en dag sittende ved sykesengen til en tuberkulosepasient på 18 år. På den andre siden av sengen sitter moren. Mellom dem lå gutten hennes som fryktet for døden. Han var så redd for å dø at han skalv.
Plutselig sier moren: – Gjør noe da, du som er sykepleier må vel kunne hjelpe ham.
Gutten skrek: – Ingen kan hjelpe meg! Hverken moren eller Annie kunne hjelpe han i møte med døden.
Annie ble så skremt at hun flyktet ut av rommet og ut på gangen. Der traff hun en eldre kristen sykepleier, og hun spør: – Kan du hjelpe en som er redd for døden? – Ja, det kan jeg, sier hun.
Den eldre sykepleieren ruslet rolig inn på rommet, mens Annie stod skrekkslagen og rådvill på gangen. Hun stod og gråt, og visste ikke sin arme råd. Men da Annie litt etter kom inn igjen på rommet møtte hun et fredfylt blikk.
Gleden hadde tatt angsten sin plass, og nå utbryter han: – Jeg skal ikke dø, søster Annie. Det jeg trenger for å forlate denne verden, er det samme som du trenger for å leve i denne verden – Jesus!
Gutten hadde fått erfare at Jesus er oppstått – han lever! Nå skulle han ikke dø, men oppstå til et evig liv i himmelen. I tre dager levde 18-åringen, og Annie stelte ham. Rett før han skulle dø sier han: – Nå kommer Jesus og henter meg, søster Annie.

Jesus er oppstått – han lever!
At et menneske kunne møte døden med slik trygghet, det sjokkerte Annie. Det rystet grunnpilarene i livet hennes. Det førte senere til at hun som var marxist ble en brennende kristen.
Hun fikk oppleve: Jesus er oppstått – han lever! Hun fikk en livslang tjeneste for Herren i Østen som misjonær, for å videreformidle nettopp dette himmelske budskapet: Jesus er oppstått – han lever!
Hundrevis av millioner mennesker ble forførte av sine ledere Marx og Mao. De var som øversteprestene og de skriftlærde. De fornektet at Jesus var oppstått, og mente kristendom var opium for folket. I dag er både Marx og Mao døde, men Jesus lever. Millioner har erfart kraften i Jesu død og oppstandelse her i livet.
Men Bibelen vitner om at en dag skal alle troende erfare oppstandelsen: “For Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengels røst og med Guds basun, og de døde i Kristus skal først stå opp. Deretter skal vi som lever, som er blitt tilbake, sammen med dem rykkes opp i skyer, opp i luften, for å møte Herren. Og så skal vi for alltid være sammen med Herren. Trøst da hverandre med disse ordene” (1 Tess 4,16-18).

God påske!