“Og hele hopen stod opp og førte ham for Pilatus, og de begynte å føre klagemål imot ham og sa: Denne har vi funnet villlede vårt folk og forbyr å gi keiseren skatt, og sier om seg selv at han er Messias, en konge.”Luk 23,1-2.
Det er meget tidlig på morgenen – kan hende ved seks-tiden – at Jesus føres til Pilatus. Jesus blir bundet, og hele det høye råd følger med. Også en stor mengde mennesker begynner å samle seg nå da det dages. Byen er nå før påsketid full av mange besøkende til høytiden.
Foran Pilatus borg stanser prestene og med dem mengden. De vil ikke gå inn i den hedenske borg for ikke å bli urene nå de skal ete påske-lammet. Dette folk som ikke betenker seg på å dømme en uskyldig ved å underkjøpe falske vitner og føre bevisst løgnaktige anklager, og som roper: La hans blod komme over oss og våre barn! – det folk glemte ikke å passe nøye på de religiøse småting og den ytre gudsdyrkelse. Hvor er det ikke det religiøse menneskes sed alle dager: alle ytre former vel overholdt; men Kristus forkastet.
Dette lange forhør for Pilatus faller egentlig i flere avdelinger. Vi får her se: Jesu uskyld og lidelse, Pilatus feighet og hans mange forsøk på å komme bort fra denne saken, og jødefolkets vedvarende og pågående hat.
La oss også her følge Jesus skritt for skritt.
Det første møtet mellom Pilatus og jødenes ledere blir som en sur trette mellom to uvillige parter. Når jødene ikke vil komme inn til Pilatus, må Pilatus gå ut til dem: “Hva klagemål fører I mot denne mann?”
Men jødene svarer ikke på spørsmålet: “Var dette ikke en ugjerningsmann, da hadde vi ikke overgitt ham til deg!” Pilatus` spørsmål om hvilket klagemål de førte, hadde berørt dem ille; spørsmålet var for vanskelig å svare på.
Da Pilatus hørte jødenes utidighet og ser den underlige “ugjerningsmannen” de fører til ham, får han en umiddelbar følelse av at denne sak er det best å komme ut av. Han skyter det hele fra seg selv tilbake på dem: ”Ta I ham og døm ham!”
Men jødene svarer: “Vi har ikke rett til å avlive noen!” Atter henger de seg ved ytre bestemmelser. Ellers tok de det ikke alltid nøye med å avlive noen etter sin egen lov. Ikke lenge etter dette drepte de Stefanus uten videre. Men ved Jesu sak vil de lette sin skyld over på Pilatus skuldrer. Se hvor jødefolket og Pilatus vrir seg hver på sin vis: Jesus må av veien; men ingen vil ha skylden for det.
Da kommer jødene fram med sitt klagemål. I rådet hadde de dømt ham for gudsbespottelse; men for Pilatus vet de at en slik religiøs beskyld-ning ikke vil gjelde. For ham, som romersk stattholder, må de gjøre Jesus til en politisk opprører. Nå fungerer prestene selv som falske vitner. Klagemålet er tre-dobbelt (Luk 23,2): Denne har vi funnet: a) vill-leder folket; b) nekter å gi keiseren skatt; c) og sier om seg selv at han er Messias, en konge. På denne anklage svarer Jesus ikke noe. Og Pilatus undrer seg!
Da tar Pilatus Jesus med seg inn i borgen og spør ham: “Er du jødenes konge?” Det ligger noe av ironi i Pilatus` stemme: du stakkars bundne, ensomme fange, er du konge? Men Jesus svarer med et spørsmål: “Sier du dette av deg selv, eller har noen sagt deg det om meg?” – Aldri hadde vel Pilatus forhørt så underlig en fange. Hva brydde Pilatus seg om dette fanatiske folks stridsspørsmål; han kom fra en annen verden, fra en annen luft. Men denne fange er likesom ikke å komme forbi. Han svarer kort: “Er vel jeg en jøde! Hva har du gjort?”
Jesus svarer: “Mitt rike er ikke av denne verden. Da hadde mine tjenere stridd for meg!”
Pilatus sier: “Så er du altså konge?” Tonen i hans stemme er forandret; ironien er forsvunnet, likegyldigheten er avløst av en spent undren. Den stiger da Jesus svarer: “Du sier det. Jeg er konge. Jeg er dertil født og dertil kommet til verden at jeg skal vitne for sannheten. Hver den som er av sannheten, hører min røst.”
Nå er rollene byttet om. Jesus er nå blitt anklageren. Han er sannhetens konge, i sannhetens rike, og hans rikes folk er hver den som er av sannhet. Det er ikke spørsmål om romer eller jøde. Det er spørsmål om sannhet eller løgn. Pilatus føler odden i Jesu ord. Han slipper ikke fra det med dette at han kommer fra en annen verden, med annet tenkesett. Det er sant, Pilatus, du er ikke jøde; men er du sann?
Pilatus prøver å vri seg unna med ett lett skuldertrekk. Det èn tror er løgn, tror en annen er sannhet. “Hva er vel sannhet?”
Men han tør ikke vente på svaret. Han er redd det vil ramme ham for dypt.
Men med dette ord om sannhet i sitt øre våger han ikke å dømme Jesus. Han går ut til folket og sier: “Jeg finner ingen skyld hos ham!”

(Fra “Med ham til Golgata”, Indremisjons-forlaget, 1951)