Innledning
Profeten Jona blir ikke veldig ofte tatt fram i våre kirker og bedehus. Men det jødiske folk leser regelmessig denne boken – den er obligatorisk lesing i alle synagoger hvert år på Yom Kippur. Ofte leses den mot slutten av høytiden når alle er trøtte og slitne og venter på den såkalte Neilaresitasjonen – det siste punktet i gudstjenesten på denne mest hellige dagen i den jødiske kalenderen. Det er en spesiell jødisk bønnesekvens som bare gjennomføres på Yom Kippur – og tema er en bønn om omvendelse fra synder og brudd mot Guds bud. Navnet Neila betyr “Portene lukkes” og viser til den himmelske porten som er lukket for alle som ikke vil omvende seg og tro på Bibelens budskap.

Jona’s bakgrunn
Vi vet ikke veldig mye om Jona. Hans navn betyr due. Tradisjonen sier at det var Jona som fikk oppdraget med å salve Jehu til konge over Israel – ref. 2 Kong. 9,1-10. Videre står det i 2 Kong. 14,25 at det var Jona som brakte Herrens ord til kong Jeroboam II (789-748 f.Kr.).
Jona var sønn av Amittai og kom fra Gat-Hefer i Galilea, ca 5 km fra Nasaret. På Jona’s tid var dette et veldig internasjonalt område med mye gjennomgangstrafikk. Blant annet gikk Silkeveien gjennom dette området. I henhold til Mishnah var hans mor av Asers stamme og hans far fra Sebulons stamme. Noen mener også at Jona var sønn av enken i Sarepta. Dersom dette stemmer kan han være sønnen som profeten Elias vekket opp fra de døde – ref. 1 Kong. 17,21-23.
Det hevdes at Jona var en lokal helt i sin hjemby og det er sannsynlig at Jesus har hørt om ham da han vokste opp. Av alle profeter var det Jona Jesus sammenlignet seg med – se Matt 12, 38ff; 16,4 samt Luk. 11,29-30.

Kort resymé av Jona’s bok
Gud kaller Jona til et spesialoppdrag – han skal reise til Ninive – storbyen i datidens Assyria – og formidle et sterkt budskap. “Stå opp, gå til Ninive, den store byen, og rop ut imot den. For deres ondskap er steget opp og kommet for mitt åsyn.” Jona 1,2. Men Jona forsøker å flykte bort fra dette kallet ved å kjøpe billett på en båt fra Joppe til Tarsis i Spania – lenger og lenger bort fra Ninive og bort fra Gud. Det blir et voldsomt uvær som ender med at Jona ber om å bli kastet på havet – egentlig ber han vel om å få dø – og da blir det umiddelbart helt stille. Men Jona synker til havets bunn hvor han blir slukt av en stor fisk (vi vet ikke hva slags fisk) – her var han i tre netter og tre dager før fisken spydde Jona opp på det tørre land. Da ser det ut til at Jona ikke lenger nøler – han går rett til Ninive og roper ut det domsbudskapet Gud hadde pålagt ham – dette skjer ca år 770 f.Kr. Og folket lyttet til budskapet og omvendte seg. Dette behaget Gud og han avlyser katastrofen som var varslet. Da blir Jona sint og mismodig og han utfordrer Gud på en aktiv og direkte måte. Egentlig ønsker han å dø enda en gang. Han bygger en løvhytte utenfor byen, Herren lar det vokse opp en ricinbusk for å skjerme ham fra sol og vind. Men Herren lar en orm stikke busken så den visner. Igjen blir Jona mismodig og ønsker å dø. Det er vel ingen profet som har et så sterkt ønske om å få dø som Jona. Da taler Herren til Jona om hans miskunnhet overfor den som vender om – til og med dyrene har Herren omsorg for.

Hvorfor domsord mot Ninive?
Ninive var en veldig viktig by i oldtiden og ved flere anledninger hovedstad i Assyria. Byens ruiner kan man i våre dager finne utenfor Mosul i Irak på østbredden av elven Tigris. Lokaliseringen av Ninive var ganske ukjent inntil det 19. århundre. Mye av gjenstandene som her ble funnet er spredt rundt omkring i mange av verdens muséer. Og en god del ble også ødelagt av ISIS som følge av krigshand-lingene i Irak for få år tilbake. De ødela også det som ble sagt å være Jona’s grav, selv om noen mener at hans grav ligger i dagens Libanon.
Det assyriske imperiet eksisterte gjennom en periode på om lag 750 år fra ca 1350 f.Kr. På sitt sterkeste var de en fryktet stormakt – på et tidspunkt klarte de endatil å overta Egypt. Men dets ekspansjon skjedde ved bruk av rå makt og vold. Assyria må kunne betegnes som et av de mest grusomme og brutale regimer historien har sett. Det var assyrerne som begynte å korsfeste folk – de kunne samtidig henrette tusenvis av personer på denne måten. Det var et terror-regime. Slik grusom framferd blir registrert hos “Gud Fader, den Allmektige, som skapte himmel og jord.” Og handlingene får konsekvenser – som et menneske sår, må det også høste – se Gal. 6,7ff.

Hvorfor forsøker Jona å unndra seg Herrens kall?
Her er det flere teorier. Noen rabbinere mener at Jona forsøkte å flykte bort fra Guds kall fordi han tidligere hadde profetert om Jerusalems ødeleggelse, uten at det skjedde slik som han sa. Folket omvendte seg også her. Kanskje tenkte Jona at det samme kunne skje i Ninive og det ønsket han ikke.
Et annet aspekt var at Assyria var en av Israels fremste fiender og det kan godt tenkes at Jona fryktet for sitt eget liv dersom han som jøde kom og gjorde seg til kjenne i Ninive. Dessuten hadde han på denne bakgrunn kanskje heller ikke noe imot at Ninive ble ødelagt.
Et siste forhold er at Assyria var et hedensk land med mye avgudsdyrkelse og det er derfor nærliggende å tenke at Jona, som en rett-troende jøde, verget seg mot å gjøre seg uren ved å reise til en hedensk by som Ninive. Det er også verdt å merke seg at Jona var den eneste profeten i GT som ble sendt ut for å forkynne for hedninger.

“En selvopphevende profeti”
Vi har alle hørt om selvoppfyllende profetier. Men Jonathan Cahn – en profilert messiansk jøde – kaller Jona’s profeti for en selvopp-hevende profeti. Folket lot seg advare – derfor ble ikke profetien oppfylt. Det er all grunn til å tro at Jona hadde et mer omfattende budskap til Ninives befolkning enn den ene setningen – “Om førti dager skal Ninive bli ødelagt” (Jona 3,4b). Fordi Jona gikk, ble ikke byen ødelagt. Hadde Jona ikke gått er det grunn til å tro at byen hadde blitt ødelagt fordi den ikke hadde blitt advart. Dette er en sterk oppfordring til oss troende om å være frimodige vitner for Herren der han har satt oss. Videre skal vi merke oss at det hebraiske ordet for ødelegge er “hafak”. Det kan også bety “å bli snudd opp ned, forandret og omvendt”. Slik ble de frelst fra dommen. Det samme ordet som innebærer dom – betyr altså også bot eller frelse fra dommen. Et vidunderlig paradoks – takket være dette paradokset er det frelse å få gjennom Jesu fullbrakte offer på Golgata. Således kan vi på et vis si at profetien faktisk ble oppfylt, men på en annen måte enn Jona hadde tenkt seg.

Hvordan gikk det med Ninive?
Fordi folket i Ninive fra øverste leder og nedover, til og med blant dyrene – tok imot domsbudskapet fra Jona, ble byen berget. Gud trakk tilbake dommen mot byen og folket. Det er veldig oppmuntrende. Et hovedbudskap i Jona’s bok er: Gud vil forsoning! Men ikke uten en sann bekjennelse av synd og omvendelse fra alle vonde gjerninger ved å lukke Jesus inn i våre hjerter/vår nød.
Dessverre ble Ninives omvendelse ikke langvarig. Allerede i år 722 f.Kr. – kanskje ca 45 år etter at Jona hadde vært i Ninive – bortførte assyrerne befolkningen i Nordriket av Israel. I ca år 620 blir en annen profet fra Galilea-området – Nahum (Kapernaum er oppkalt etter ham) – sendt til Ninive for å rope ut et domsbudskap mot byen. Og nå er begeret fullt – det er rett og slett for sent å snu om. I år 612 f.Kr. faller Ninive i hendene på Babylon og få år senere forsvinner hele det assyriske imperiet.

Mye å lære fra Jona
Jona’s bok er på flere måter aktuell i vår tid. Først og fremst gjelder det budskapet om dom og undergang for alle som vender Gud ryggen – “for denne verdens gud har forblindet de vantros sinn” (2 Kor. 4,4). Videre at Gud vår Far tar imot enhver synder som vender om og av hjertet ønsker å bli ledet av hans ord og vilje.
Et annet viktig læringspunkt er dette Gud taler til Jona to ganger i kap. 4 – ref vers 4 og 9. “Er det med rette du er så harm”? Vi lever i en tid hvor terskelen for å bli harm, fornærmet eller krenket i mange tilfeller er altfor lav – også innenfor de kristnes rekker. Mye av dette er ikke drevet av Guds Ånd – men menneskelig stolthet, selvhøytidelighet og selvmedlidenhet. Skriften sier: “For Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde”. (1 Pet. 5,5b). Guds respons på spørsmålet han rettet til Jona var i praksis: Løft blikket! Se deg omkring! Her er mange mennesker og dyr som jeg har medynk med. Det minner om Jesu hjertelag i Matt. 9,36: “Da han så folket, fikk han inderlig medynk med dem, for de var herjet og forkomne som får uten hyrde.” Mens Jona hadde fokus på seg selv og et tre som han selv ikke hadde hatt noe arbeid med. Herrens hovedfokus er på menneskene.

Bibelske eksempler på bønn og faste
Vi har flere eksempler i Bibelen på hvor virkningsfullt dette redskapet er.
a) 1 Mos. 18,14 – 19,29. Dette er avsnittet hvor Abraham ber for Sodoma/Gomorra. På en måte er dette et veldig oppmuntrende avsnitt som viser oss viktigheten av gjenfødte kristne på ethvert sted/land. Abraham går inn i en slags forhandling med Gud og får gjennomslag for at 10 rettferdige var nok for å berge byen fra undergang. Nå var det ikke 10 rettferdige i byen – derfor ble den ødelagt – men likevel ble Lot og hans familie berget ut av byen. Kanskje bodde det 5,000 mennesker i denne byen da katastrofen inntraff, 0,2% rettferdige hadde da vært nok for å berge byen.
b) 2 Krøn 20,1-30. Kong Josjafat trues av fiendtlige naboer. Kongen utroper en aksjon preget av faste og bønn. Resultatet er at fiendens hær ødelegger seg selv.
c) Esra 8,21-23. Guds folk skulle hjem fra eksil i Babylon. Det var en farefull hjemreise – men de stolte mer på Gud enn på menneskelige krefter. Og de ble beskyttet. Dette viser oss at det er kampen i den åndelige verden som ble avgjørende! Bruk av de bibelske åndelige våpen førte til seier på det naturlige og materielle plan.
d) Ester kap 4-10. Ved hjelp av bønn og faste ble en truende katastrofe forvandlet til triumf. Haman kastet lodd om hvilken dag jødene skulle tilintetgjøres. Som kjent var loddkasting en form for spådom eller varsel (slik vi også ser det i Jona kap. 1). Således ble den åndelige verden involvert. Men Ester og hennes hjelpere tok utfordringen og startet med bønn og faste. Resultatet ble en palassrevolusjon av dimensjoner! Og jødene ble berget fra den mest farefulle trussel de noen gang har stått overfor.

Et historisk eksempel fra USA
Formelt sett har vi en dag i året som vi i Norge kaller for bots- og bededag. Det pleier å være den siste søndagen i oktober hvert år. Selv om både tekster, salmer og liturgi har et alvorstungt preg over seg på denne dagen, tviler jeg på at denne dagen er særlig annerledes enn andre dager for det store flertallet av bekjennende kristne i vårt land. Går vi noe tilbake i historien ble det også fra myndighetenes side utlyst spesielle bots- og bededager f.eks. relatert til store ulykker. Nå snakker vi heller om landesorg o.l.
Men vi har et godt eksempel fra USA for snart 160 år siden. På bakgrunn av den tragiske borgerkrigen som da hadde rammet USA, tok Senatet et initiativ som ble fulgt opp av daværende president Abraham Lincoln. Han sendte ut følgende erklæring:

“En erklæring om en dags nasjonal ydmykelse gjennom faste og bønn”
Ettersom Senatet i USA, ved ydmykt å anerkjenne Den Allmektige Guds overherredømme og rettferdighet i alle relasjoner blant mennesker og nasjoner, har de bedt Presidenten å utpeke og sette til side en dag for nasjonal bønn og ydmykhet;
Ettersom det er alle nasjoners og alle menneskers plikt, å stå i det rette avhengighetsforhold til den overstyrende Guds makt, bekjenne sine synder og overtredelser med ydmyk sorg, men likevel med en fast overbevisning be om ekte tilgivelse og nåde. Dette får vi del i ved å anerkjenne den herlige sannhet, proklamert ved Den hellige skrift og bevist gjennom alle tider – bare de nasjoner blir velsignet som bekjenner at Herren er Gud;
Og, ettersom vi vet, ved Hans guddommelige lov, at både nasjoner og individer er gjenstand for straff og tukt i denne verden. På denne bakgrunn burde vi frykte at den tragiske ulykke som en borgerkrig representerer, og som nå avfolker vårt land, kan bli lagt på oss som en straff for våre overmodige synder. Dette skaper et behov for en nasjonal reformasjon for oss som folk. Vi har vært mottakere av himmelens største gaver. Vi har blitt spart gjennom alle disse årene med fred og fremgang. Vi har vokst i antall, rikdom og makt som ingen annen nasjon noensinne. Men vi har glemt Gud. Vi har glemt hans nådige hånd som har gitt oss fred, framgang og styrke. Og så har vi forgjeves innbilt oss, i vår svikaktighet, at alle disse velsignelsene ble produsert ved vår egen overnaturlige visdom og fortreffelighet. Forgiftet av en ubrutt suksess, har vi blitt for selvtilfredse til å kjenne trang for forløsning og livsnødvendig nåde. Vi er for stolte til å be til den Gud som skapte oss! Det sømmer seg således for oss å ydmyke oss fremfor Den Allmektige som vi har fornærmet og bekjenne våre nasjonale synder samt be om renselse og tilgivelse. Som en oppfølging på denne anmodningen, og fordi jeg fullt ut støtter Senatets synspunkt, proklamerer jeg med dette at vi skal reservere torsdag 30 april 1863, som en nasjonal bots-, faste- og bededag. Og jeg ber herved hele folket om at dere denne dagen avstår fra deres vanlige gjøremål. La oss denne dagen, på de ulike steder hvor vi kan samles til gudstjeneste, enten offentlig eller privat, stå sammen og holde dagen hellig for Herren, og innvie oss til ham og ydmykt ta imot det som Han måtte pålegge oss ved en anledning som denne.
Når vi gjør dette sant og ærlig, la oss da også hvile ydmykt i håpet vi har fått fra Ham, at et felles rop fra en nasjon vil bli hørt og besvart med velsignelse, og ikke noe mindre enn til-givelse for våre nasjonale synder samt gjenopprettelse av vårt oppdelte og lidende land til dets tidligere lykke, samhold og fred.
Som vitne på dette skriver jeg mitt navn og fester herved USAs segl på denne erklæring.
Gjort i byen Washington 30 mars 1863 i det 87. år i den amerikanske stats uavhengighet.
Abraham Lincoln, President”
Det meste av det som her står er skremmende aktuelt for Norge. Denne erklæringen ble enstemmig vedtatt av Senatet. Det er vel tvilsomt om noen stortingsrepresentant i Norge ville våget å fremme et slikt forslag i våre dager. Og det er uansett høyst sannsynlig at det ville blitt avvist med overveldende flertall.

Hva trenger vi i Norge?
Etter å ha arbeidet med denne artikkelelen har det blitt stadig klarere for meg at vi i Norge og mange andre steder i verden har et desperat behov for vekkelse. Og den må begynne med oss som bekjenner Jesu navn. Måtte Herren reise opp forkynnere i vårt land som ved Guds store nåde er i stand til å nå inn til hjertene med et sant bibelsk budskap om synd og nåde som fører til vekkelse, omvendelse og nytt liv. Da kan vi igjen få oppleve det som Elias Blix sier i Fedrelandssalmen: “Du sende ditt ord til Noregs fjell, og ljos over landet strøymde.”
Så er det sikkert noen som vil si at det er for sent, sekulariseringsprossessen går stadig raskere, ingen vil høre, hvorfor mase mer om dette? Uansett om noen vil høre eller ei, er det veldig viktig at budskapet blir formidlet. Elie Wiesel skriver et sted:
“En mann gikk rundt i Sodomas gater for å mane folket til omvendelse. Men ingen brydde seg om ham. Likevel fortsatte han med å rope.
“Du mann i Sodoma, hvorfor roper du om folkets synd? Ingen hører på deg!”
“Jeg roper ikke for at jeg tror folket forandrer seg, men jeg roper for at folket ikke skal forandre meg!”