I Luthers store salme “Nå fryd deg, Kristne menighet” (No S 322) føres vi inn i kjernen i evangeliet: Det syndige menneskets situasjon, så Guds inngrep ved å ofre sin Sønn og til sist Guds Sønns tale og formaninger.
Salmen regnes, ved siden av “Vår Gud han er så fast en borg”, som selve reformasjonssalmen. En fortellende salme, som formidler reformatorisk kjernestoff om synd, soning, forsoning og nåde. Den er blitt betraktet som Luthers poetiske selvbiografi, som speiler hans indre utvikling, frem til hans oppdagelse av rettferdiggjørelseslæren.
Vers 2 og 3 skildrer hans situasjon som munk i klosteret. Han visste ikke hvordan han kunne få del i Guds nåde. Han følte at synden holdt et fast grep i han, og han klarte aldri å gjøre tilstrekkelig bot. Han fryktet for at han ville havne i helvete. Det var da Rom 1,17 åpnet øynene hans for evangeliet: “Den rettferdige skal leve ved tro.”
I vers 5 lar Luther Faderen av evighet tale direkte til Sønnen. Han sier: “Nå må vi gjøre noe for denne stakkars munken. Du må dra ned til jorden og frelse ham. Du må befri ham fra hans synd og nød.” I de fire siste versene er det Guds Sønn som snakker direkte til Luther: “Tro på meg. Jeg bærer dine synder bort. Du skal finne nåde.”
Men dette gjaldt ikke bare for én munk i en bestemt situasjon. Det gjelder alle mennesker som strever med å tro nåden.
En salme til rik oppbyggelse. Guds Sønn lar seg føde inn i vår verden og kler seg i vårt kjøtt og blod. Han har én sak for øye: Å gi seg selv for vår skyld. Faderen laget et legeme for Sønnen, for at Sønnen kunne gjøre det umulige, å dø, å gi livet i vårt sted!

Her er salmen:

1.
Nå fryd deg, kristne menighet,
og syng av hjertens glede,
så vi i troens enighet
kan takke Gud og kvede:
Hvor er han nåderik og sterk!
Hvor fullt av under er hans verk!
Så dyrt har han oss vunnet.

2.
I Satans lenker var jeg lagt
med dødens dom i vente.
Jeg knuget var av syndens makt,
og angst mitt hjerte brente.
Jeg sank og sank i mørket ned,
var uten håp om salighet.
I synden var jeg fanget.

3. For skjønt jeg slet meg trett og tom,
var kjærligheten lammet.
Jeg flyktet fra Guds strenge dom,
men ble av vreden rammet.
Og intet sted var hjelp å få,
i redsel og i angst jeg så
at helvede seg åpnet.

4.
Da var det sorg i himmerik,
Gud Fader så min pine.
Han kjente all vår synd og svik,
men ville hjelpe sine.
Han kom i hu sin miskunnhet
og ofret for min salighet
det dyreste han eide.

5.
Han talte til sin kjære Sønn:
“Nå vil vi oss forbarme.
Far ned, min hjertens krone skjønn,
og finn og frels den arme!
Befri ham fra all synd og nød,
og knus for ham den bitre død,
så han med deg kan leve!”

6.
Guds Sønn ble kjød og kom til jord.
Han fulgte lydig kallet.
En jomfru var vår Herres mor,
en bror ble han for alle.
Han valgte seg en tjeners drakt,
i ringhet skjulte han sin makt,
som kunne Satan felle.

7.
Guds Sønn forkynte: “Tro på meg,
så skal jeg Satan binde.
For jeg skal kjempe slik for deg
at vi til sist må vinne.
For jeg er din, og du er min,
og der jeg er, tar jeg deg inn.
Så skal oss intet skille!

8.
For deg jeg gir mitt liv og blod,
jeg all din synd vil bære.
La intet rokke denne tro:
At du skal skyldfri være.
Uskyldig lider jeg din dom,
til liv skal døden vendes om,
og du skal finne nåde.

9.
Til Gud min Faders høyre hånd
fra dette liv jeg farer.
Derfra jeg sender nådens Ånd,
der er jeg din forsvarer.*
Min Ånd skal tale i mitt navn
og gi deg trøst i nød og savn.
Min sannhet skal du kjenne.

10.
La alt som jeg har sagt og gjort,
få prege liv og lære.
Da skal Guds rike vokse stort
til Herrens pris og ære.
Men vokt deg for de vises bud
som leder bort fra nådens Gud.
Det må du ha i minne!”

* 1 Joh 2,1-2