Bibelen er stappfull av historisk kunnskap. Den er inspirert av Israels Gud som “kjenner enden fra begynnelsen” (Jes 46,10), og vet å fortelle oss de viktigste hendelser i historien. I 1Mosebok står det 29 ganger “det skjedde” og danner et solid fundament for sannheten av begivenhetene. I hele bibelen møter vi det 128 ganger. “Det var ikke kløktig uttenkte eventyr” sier Peter om en personlig opplevd hendelse. Det er ikke menneskelig filosofi eller eventyr, men konkrete begivenheter.
“Og det skjedde i de dager …”. Slik innledes det vi kaller juleevangeliet. Det er beretningen om Guds Sønns inntog i denne vår verden. Vi kaller det inkarnasjonen som betyr at Gud ble menneske i Jesus Kristus. Det er den viktigste milepelen som har skjedd i vår historie. Tid og sted blir satt på plass. Historiens personer trer tydelig fram og tegner sitt klare bilde. Maria ble utvalgt til å bære fram “den Høyestes Sønn” (Luk 1,32) i morslivet sitt. Josef ble sammen med henne, utvalgt til å være den familien som rammet inn Jesu barndom og ungdom. Tidspunktet var nøye planlagt. I Himmelen ble alt forut bestemt til minste detalj. Da tidsuret slo, ble det oppfylt at Guds nåde og sannhet møtte hverandre, og rettferd og fred kysset hverandre (Sal 85,11). Frelseren kom til en fortapt verden med frelse i rikt mål.
“Men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven, for at han skulle kjøpe dem fri som var under loven, så vi skulle få barnekår” (Gal 4,4-5).
Gjennom profeter, konger og poeter ble begivenheten gjort kjent. Likevel forstod ingen til fulle hva Gud hadde planlagt og bestemt.
Gud griper inn i historiens gang. Kongers hjerter bøyer han som vannbekker (Ord 21,1). Han griper inn i livet til verdens herskere for å føre sin vilje fram. Han lar Farao få drømmer som vekker den største uro for å gi Josef en utsøkt plass i historien i Egypt. Kongen i Babel vekker han også gjennom drømmer og viser hvem som har styringen. Den persiske Kyros vekker han fordi han vil bevare Israels folk og føre dem tilbake til landet som tilhører dem. I Romerriket bruker han en brutal krigsherre og keiser til å gi befaling om folketelling. Gjennom det fremmet Israels Gud sin gjerning. Det som Gud hadde bestemt, måtte skje.
Himmelen var villig til å betale den høyeste pris for en fortapt menneskeslekt. Ingen engel med den høyeste rang kunne ta denne plassen. Bare ham som eide himmelens tilbedelse og var opphøyd over himlene (Heb 7,26), var verdig til det. Den evige Sønnen! Hva forteller ikke dette om slektens dype fall og hvor kostbar frelsen var.
Underet som skjedde i morslivet til Maria og ble åpenbart i Betlehem, fikk derfor den største oppmerksomhet i Himmelen. Engleskaren ble sendt til Davids by for å proklamere det som skjedde. Hvilken betydning fikk det for Himmelen? Gjennom Frelseren Jesus Kristus skulle Himmelen ta imot alle dem som ved troen på Ham, ble borgere av Himmelen.
Det skjedde! En jomfru ble med barn.
Israels Gud er undrenes Gud. Men det største av alle under var da Gud ble menneske i jomfru Marias morsliv. Ingen kan til fulle forstå det. Men det skjer ved Den Hellige Ånd.
“Engelen svarte og sa til henne: Den Hellige Ånd skal komme over deg, og Den Høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal også det hellige som blir født, kalles Guds Sønn” (Luk 1,35).
Men det er ikke en seksuell forplantningsakt mellom Maria og Den Hellige Ånd. Noen tenker i de baner. Gresk gudeverden har beretninger om seksuelle forbindelser mellom gudene og menneskene. Slik taler ikke Skriften. Men likevel kan en ane slike tanker bak det katolske dogme om at Maria ble unnfanget uten synd. Men Guds ord gir ingen holdepunkt for det. Vi kan ikke forklare dette underet, men alt er knyttet til Guds egen gjerning ved Den Hellige Ånd.
Fra Betlehem til kors, død og grav, vandret han som var både Gud og menneske blant oss. Han åpenbarte Gud for alle dem som møtte ham. Hans barmhjertighet var en hellig barmhjertighet, hans nåde var en hellig nåde, hans ferd var en hellig ferd, hans ord var hellige ord. Derfor understreker Guds ord så sterkt for oss hans hellighet. Han ble ett med oss som menneske, men atskilt fra oss som Guds Sønn. Likevel var han én.
Synden hadde ingen tilknytningspunkter i ham, Joh 14,30.
Ingen kunne overbevise ham om synder han hadde gjort, Joh 8,46.
I hans munn ble det ikke funnet svik, Jes 53,9.
Han som ikke visste av synd, 2 Kor 5,21.
Han som ikke gjorde synd, og det ble ikke funnet svik i hans munn, 1 Pet 2,22.
Og synd er ikke i ham … 1 Joh 3,5.

Den ene hellige skulle bli til frelse for alle.
Hvordan kunne En Eneste bli til frelse for alle? Fordi hans hellighet var mer betydningsfull enn all verdens synd, fordi hans rene ferd ble høyere verdsatt enn all urenhet. Hans offer da han ofret seg selv, var fullgod betaling for hele slektens syndeskyld. Hans korsdød gav frihetsbrev for alle dødsdømte. Hans opp-standelse gir rettferdighet til alle som setter sin lit til ham. Det gir frelse fra all synd, løser syndens lenker og gir fred, hvile, velsignelse og et evig håp i liv og død.
Dette skjedde også til fastsatt tid, på et fastsatt sted – et kors på Golgata – en tom grav i Jerusalem og en fast og sikker Frelser ved Faderens høyre hånd!