”Han skal være stor og kalles den Høyestes Sønn, og Gud Herren skal gi ham hans fader Davids trone.” (Luk 1,32)
Det er en underlig storhet som begynner i en krybbe og ender på et kors, og som hele tiden mellom disse to poler ikke vet av annet enn armod, forakt og forfølgelse. Og likevel er det på denne vei at vår Frelser ikke bare var stor, men også blir stor. Lidelsens vei er kongeveien. At han steg ned til en hjelpeløs og fortapt slekt, og til slutt ga livet for å frelse den, det gjør han stor også for oss. Det som til sist mer enn noe annet lokker en stolt synder til å gi seg frivillig til Jesus, er at han ga alt for oss.
På den måte er det snart lært at også for oss går veien oppover ved at vi stiger ned. Men å gjøre dette som vi vet er rett, det er ikke så lett lært, fordi det er å gå gjennom døden til livet. Det første skritt oppover for oss er å gi seg helt til ham som gav seg helt for oss, og derfra går veien oppover, bort fra synden, døden og satans rike. Det er også derfra vi må stige ned til hjelpeløse mennesker, skal vi få føre dem til ham som kan hjelpe alle inn til Gud. Hver ny dag åpner vei for oss inn til denne tjenende kjærlighet. Med Jesus og for Jesus, der går veien oppover, der blir vi i sannhet store.
Gud gi oss vilje og kraft til å gå gjennom livet sammen med ham!
Hvor har du, milde hjerte, dog ingen møye spart og dempe all den smerte som klemte meg så hardt!
Jeg satt i mørket nede, i dødens skyggers stad, da kom du selv, min glede, og gjorde meg så glad.

(Fra ”Et ord i dag” 23. desember. A/S Lunde & Co forlag 1962)