Nyomvendte mennesker vil gjerne søke trøst i omvendelsen og den forandring som skjer med dem – eller i helliggjørelsen. Men de søker sin ro og tilfredsstillelse mer i disse små nådebekker enn i selve kilden, Kristus.
De vil heller ha sin helliggjørelse enn syndenes forlatelse.
Men dette fører bare til tørke og kraftløshet, og de kommer inn i uro og uvisshet. Dette er jo rimelig, når de etter hvert oppdager at alt hos dem er ufullkomment.
Blir de virkelig fattige i ånden, vil de forekomme dem at de ikke engang har begynt på veien. Da kommer de i trengsel og vet ikke hva de skal gjøre. Skal de unngå å komme i denne trengsel, uro og uvisshet, eller i det minste unngå å bli værende i den og ta skade, så må de til enhver tid være ved kilden og søke sin ro bare i syndenes forlatelse.
Setter de sitt håp til nåden alene, vil de få eie ro og visshet, og beholde både fred og kraft Dersom jeg ikke stadig får se meg rettferdig i Kristus, og daglig – ja alltid, få tro syndenes forlatelse, så vil loven snart trenge seg inn igjen. Og den vekker bare angst og uro.
Kristenlivet svekkes og lider ved det, og den sanne helliggjørelse uteblir. For merk: Også etter at vi har fått nåde og forlatelse – og altså skulle kunne jage etter helliggjørelse – så må syndsforlatelsen alltid være det første.
Alt det andre kommer fra den. Herren selv har sagt dette i Joh. 15,4-5: ”Bli i meg, så blir jeg i dere. Likesom grenen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare når den blir i vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt uten at dere blir i meg. Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer mye frukt. For uten meg kan dere intet gjøre.”