Kristendom er budskapet om frelse fra synd, død, dom og fortapelse. Det er ikke et budskap om menneskerettigheter, fellesskap, demokrati og likestilling. Det siste gjenspeiler en huma-nistisk virkelighetsforståelse, ikke en kristen.
Kristendom er ikke inkluderende, men snarere ekskluderende. De fleste mennesker i vår tid vil ha seg frabedt å bli omtalt som syndere.
All tale om dom og fortapelse virker frastøtende, for ikke å si opprørende. Kristendommens forståelse av mennesket og menneskets stilling innfor den allmektige Gud, harmonerer overhodet ikke med vår tids forståelse.
Vår tid ser på mennesket som en som skal finne seg selv og realisere seg selv. Kristendommen snakker om å forsake seg selv.
Derfor blir alle forsøk på å forene sann kristendom med de åndskrefter som rår i vårt tid et feilskjær og en avsporing. Sann kristendom er uforenlig med denne verden.
Sann kristendom er uforenlig med denne verden. Kristendommen er åpen for alle dem som søker Ham, ikke for dem som søker seg selv. “Herren er nær hos dem som har et sønderbrutt hjerte, og han frelser dem som har en sønderknust ånd” (Salme 34,19).
Her hører vi hvem Herren hjelper og hvilke mennesker som søker ham. Det mennesket som ikke kan klare seg selv og som har tungt å bære, er velkommen til Jesus. I vår mettede og selvtilfredse tid kan vi trygt si at det er de færreste.
Ingen liker å bli oppfattet som en som ikke kan klare seg selv, men må ha hjelp fra “oven” for å leve. Det er i sannhet ingen appell til det brede lag av folket. Men Jesus sier: “Kom til meg alle dere som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile” (Matt 11,28) Det er en appell til alle mennesker. Men i vår tid er det de færreste som tar imot det.
“Salige er de fattige i ånden, for himlenes rike er deres” (Matt 5,3), sier Jesus til sine disipler. Himlenes rike tilhører dem som ikke er noe i seg selv – og bare dem.
Det er en rikdom å kunne tilhøre Jesus og få del i Guds rike. Det er en sorg at så få tar imot dette. Guds ord er et ord til alle mennesker. Men de fleste velger å vende det ryggen. Derfor blir kristendommen et fellesskap av og for de få – ikke de mange.