Det er etter hvert blitt klart at samfunns-utviklingen går oss kristne imot. Men ikke alle er klar over at slik har det faktisk vært lenge. Og de fleste har ingen tanker om hvor dette vil ende.

Da jeg konverterte til kristendommen for snart 50 år siden, sa jeg til mine nye kristne venner at de måtte være klar over at de verdier som kristendommen stod for stort sett stod i kontrast til de verdier som gjaldt i det norske samfunn. På universitetet hadde vi lært at kristendommen var en motkultur – underforstått at det var en kultur som var dømt til å dø ut av seg selv. Selv føyde jeg til overfor mine nye venner at dette var et motsetningsforhold som kom til å ende i kristendomsforfølgelse.

En slik tanke ble møtt med hoderysting. Argumentet var at Norge var en kristen nasjon og at kristendomsforfølgelse ikke var tenkbart her til lands.

Men for dem som fulgte med, var tegnende allerede meget synbare. Og da snakker vi om begynnelsen av 70-tallet. Kvinnelige prester var på full fart inn i kirken. I 1972 oppga Menighetsfakultet sin motstand – for øvrig mot å få innvilget statsstøtte. Allerede under Hallesby-debatten på 50-tallet hadde Bibelens lære om menneskets fortapelse gått tapt. Gud var kjærlighetens Gud og sendte ingen mennesker i fortapelsen.

Utover 70 tallet fulgte et ras i de kristne posisjonene. Først kom likestillingsloven som var et angrep på kjernefamilien og et ja til alternative samlivsformer. I 1972 fulgte opphevelsen av konkubinatloven som åpnet for samboerskap. Samme år ble loven som forbød seksuell samhandling mellom menn opphevet. Dette legaliserte homofil praksis. I 1978 fulgte abortloven som legaliserte drap på det ufødte liv. 1970 tallet var det ti-året hvor kristne verdier og den kristne virkelighetsforståelsen ble ryddet til side.

I dag har vi fått en kultur som er helt uforenelig med kristen tro. Kristne ser på abort som drap, på homofili og samboerskap som synd. Ekteskap og familie er bæresøylene i samfunnet. Alternative samlivsformer er uhørt og selvsagt stor synd.

Men i tillegg til dette har vi en lang rekke andre saker som strider mot den kristne tro.

Vi kan nevne ulike sider ved utviklings-læren. Den lærer at alt liv og all skapelse er blitt til ved en tilfeldighet. Det strider helt klart mot den bibelske skapelsesberetning. Gud er alle tings opphav. Men for det moderne mennesket blir dette en umulighet all den tid det ikke eksisterer noen Gud.

Vår tid mener å vite at det eksisterer flere kjønn enn bare mann og kvinne. Dessuten går det an å bli født i feil kropp. Dersom en ikke visste bedre, skulle en tro at dette var hentet fra en studentrevy. Men nei, vår tid legger vekten på den individuelle frihet. Alle må kunne være seg selv og det innebærer retten til å velge kjønn. Noe annet er en krenkelse av menneskeverdet. Fra en kristent synsvinkel er dette rent tøv. Til mann og kvinne skapte han dem, står det skrevet.

Alle religioner må kunne likestilles, heter det. Fra en kristen synsvinkel blir dette helt meningsløst. Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg. Slik står det skrevet. Frelsen og det evige liv går utelukkende gjennom troen på Jesus Kristus. Kristendommen gjør altså krav på en monopol-stilling. Ut fra en verdslig synsvinkel er dette klart krenkende overfor andre religioner, ikke minst islam.

Mye har endret seg på relativt kort tid. Dette gjør at mange er forvirret. De spør: hva er det som skjer?

Den kultur som i dag omgir oss kan vi kalle neo-marxistisk. Den bygger på en materiell virkelighetsforståelse. Det er bare det som kan observeres som er virkelig. Alt kan forklares ut fra sosiale strukturer. Det finnes ingen åndelig dimensjon eller virkelighet. Tanken om at verdens ondskap skriver seg fra menneskets hjerte, er uhørt.

Det finnes heller ingen sannhet. For sannheten er avhengig av hvem vi er. Det er personlige preferanser som styrer sannheten. Det som er sant for deg, behøver ikke være sant for meg. Å operere med en objektiv sannhet som de ti bud, gir ingen mening. De ti bud er en menneskelig oppfinnelse.

Det at vi ikke lenger kan enes om et felles verdigrunnlag, betyr at samfunnet før eller siden kommer til å bryte sammen. Men det finnes også en annen mulighet – kulturmarxistene kan tvinge igjennom sitt syn med makt. Og det er dette som er i ferd med å skje. De kristne vil ikke bli kastet for løvene, men de vil bli radert ut gjennom lovverket. Og lovverket ligger der, klar til bruk.

Likestillings- og diskrimineringsloven åpner for at hver den som føler seg krenket kan trekke en for domstolen. Og som vi allerede har prøvd å påvise, kan tradisjonell kristen tro og hele Bibelen oppfattes som en sammenhengende krenkelse. Og ut fra en verdslig tankegang er jo dette på sett og vis sant. For Bibelen prioriterer, den likestiller ikke. Noe er sant og annet er løgn. Noe er rett og annet er galt. Noen blir frelst andre går fortapt. Men for en neo-marxist er dette en uhørt tankegang som det gjelder å overvinne. Ja, skal samfunnet overleve må kristendommen bort. Og slik kommer det også til å gå – om ikke Vår Herre griper inn.

Som kristne har vi et våpen igjen – bønn. Det er makt i de foldede hender. Herren hører når vi ber. Også må vi komme i hu at vårt rike ikke er av denne verden. Vi har ikke her et blivende sted. Vi kan ta Augustins ord til hjerte: Den som kjenner sitt rette fedreland tar ikke feil og betrakter herberget som sitt hjem.