Artikel nr 12 fra blad nr 2-2022
Emne: Påske
Er du forberedt på å dø?Om det eneste som holder, når døden kommer nær


Velkommen
Les artikler
Taler - nye
Taler - arkiv
Taler - YouTube  
Nettbutikk
Møter
Støttefond
Abonnere
Kontakt oss

Av Martin Luther

«Herren er min klippe og min festning og min frelser; min Gud er min klippe, som jeg setter min lit til, mitt skjold og min frelses horn, min borg.» (Sal 18,3).

Døende som er uten tro, har ikke annet for øye enn torden og lynild, Helvetes ild og Guds vrede. De føler ikke annet enn døden.

Hvorfor? Fordi Gud taler med dem og holder loven fram for dem. Så erkjenner de det de har gjort, og deres samvittighet vet hvilke byrder de bærer. For Gud har åpenbart loven for dem. Så er det ingen ro, men kun flukt, frykt og beven, slik som med Adam i Paradis. Han gjerne ville ha flyktet over alle fjell da han hørte Gud tale. Paradis ble for trangt og han kunne ikke slippe unna.

Vi vet at det er slik, men vi tenker ikke på det, for vi har ikke erfart det. De som har erfart det - de som virkelig har prøvd å være i ulykke, i havsnød, i livsfare, i kamp mot en dødbringende sykdom - de kan tale om hvilken tilstand et menneske i slik en situasjon er i overfor Gud. Hvordan man ikke klynger seg til Ham, men flykter for Ham som for den onde Satan. Hvordan blir man beredt på å møte Gud? Hvordan forbereder man seg på å dø?

Mange trøster seg i dag til den tanke at «vi får gjøre så godt vi kan».

Men de som sier slik, snakker slik en blind taler om farger. De vet ikke hva de snakker om. For når de har forberedt seg på aller beste måte og gjort seg ferdig med alt sitt, vil de oppleve at når det virkelig gjelder – når de står foran møtet med den Hellige – så blir hele verden for trang. Så må de forgjeves flakke om og lete etter en fluktvei som ikke finnes.

Å berede seg selv til døden med egne krefter, kan ikke bestå for Gud, det holder ikke. Når døden virkelig trer oss nær, så forsvinner alt sammen som dugg for solen. Om jeg så svettet blod og pinte meg selv til døde, så forsvinner alt sammen når døden nærmer seg. Da kan intet stanse frykten og Guds vrede.

Hva hjelper det meg da om jeg så pinte meg selv til døde, når jeg ikke blir et hakk forbedret ved det?

Nei, intet ord og ingen gjerning kan gjøre det. Bare Jesus kan utrette det jeg ikke kan. Han kan jeg få kjenne som min bror og venn og si til Gud: «Herre, jeg kjenner ingen, hverken i himlen eller på jorden som jeg kan trøste meg til og ta min tilflukt til, andre enn deg alene ved Jesus».

Jeg må kle meg naken. Jeg må si meg fri fra alle venner, fra enhver gjerning og fortjeneste. Herre, jeg har ingen annen tilflukt: Jeg må ile til ditt skjød der din Sønn sitter.

Hvis jeg ikke hadde dette håp så var jeg fortapt.