“For dem fremstilte han seg levende med mange beviser, etter at han hadde lidt. I førti dager viste han seg for dem og talte om det som hører Guds rike til” (Agj 1,3).

Jesu oppstandelse er kristentroens kardinal-punkt. Alt står og faller med den. Ingen sannhet er djevelen og mørkets rike mer nidkjære for å ta fra oss. Jesu oppstandelse har vidtrekkende betydning.

Løgnens rike trer i kraft allerede på Påskedag. Yppersteprestene betaler soldatene for å avgi falsk forklaring. Munn og øyne skal lukkes for de realitetene de så og opplevde.

Intet budskap er Jesus mer opptatt av å dokumentere enn sin oppstandelse. Han skaper den dypeste og klareste overbevisning i sine disiplers liv, tanker, erfaringer og hjerteliv. I utgangspunktet var de tvilende. Erkjennelsen deres var lukket da Jesus betrodde dem det på forhånd. Kvinnenes vitnesbyrd om Jesu oppstandelse avviste de i første omgang.

“Og apostlene syntes dette var løst snakk, og de trodde dem ikke” (Luk 24,11).

“Og da de fikk høre at han levde, og at hun hadde sett ham, trodde de det ikke” (Mark 16,11).

“Til sist åpenbarte han seg for de elleve selv, mens de satt til bords. Han refset dem for deres vantro og for deres harde hjerter, fordi de ikke hadde trodd dem som hadde sett ham etter at han var oppstått” (Mark 16,14).

Jesu disipler trengte å bli overbevist. Jesus refset dem for deres vantro. De var sene til å tro. Derfor gav han seg god tid med dem. Ingen syke fantasier eller hallusinasjoner kunne forveksles med hans personlige nærvær. Den levende oppstandne Frelseren kom dem i møte med sin makt. Overbevisningen ble risset inn i deres liv. De ble aldri kvitt den. Den hadde makten i livet deres.

I dag tales det om troen på en måte som gjør troen til noe uklart. Den er personlig, men noe langt mer enn det. Den hviler på kjensgjerninger. Troen er knyttet til hva Gud har gjort historisk til vår frelse.

Da Lukas la fundamentet for evangeliets utbredelse, knytter han det til Jesu oppstandelse.

Jesu korsfestelse og død førte ham inn i den forferdeligste lidelse. Alle dødens krefter møtte ham på korset. Vi kan aldri fatte Jesu lidelses mysterium. Han smakte døden for oss alle.

Døden setter punktum for livet. Men Jesus er dødens overvinner og seierherre. Oppstandelsen er svaret på alle anklager. Det høye råd dømte Jesus til døden fordi han sa han var Guds Sønn.

Himmelens Gud svarte JA til det som det høye råd svarte nei til. Ved sin oppstandelse triumferer han over løgnens rike. Derfor blir Jesu oppstandelse stadfestet så sterkt. Det gjelder vår rettferdiggjørelse og adgang til Himmelen.

Jesus fremstilte seg levende!
De som fulgte Jesus, både de som trodde, og de som var skeptiske, fikk et møte med Den Oppstandne. Maria Magdalena kom fra den dypeste nød og trengte inderlig å møte den oppstandne Jesus. Hun ble den første fordi hun trengte Ham mest. Etter en fornedrende fornektelse og deretter en dyp fortvilelse, fikk Peter et personlig møte med Jesus før de andre disiplene. Hvordan det skjedde og hva som ble sagt, har Skriften lagt et dekke over. Noe er for hellig til å deles med andre. Det ble en sak mellom Peter og Jesus.

Han fremstilte seg levende. Det var ikke et bilde eller en film som rullet for deres øyne. Møtet var personlig, nærværende, fysisk og materielt. De talte og spiste sammen. Deres hender rørte ved ham. Han var ikke en ånd, men virkelig kroppslig tilstede. Oppstandelsen var legemlig.

I førti dager viste han seg for dem.

Møtet med ham var ikke flyktig. Dag etter dag i 40 dager viste han seg for dem. Av og til for en eller to, for flere kvinner, for de tolv apostlene og ved en anledning var hele 500 menn samlet da han viste seg for dem (1 Kor 15,6). Han var ikke lenger bundet av tid og rom. Disse dagene var knyttet til undervisning og opplæring, spørsmål og svar. Den Oppstandne Kristus utrustet apostlene sine. Nytt lys falt over Jesu gjerning, taler, lidelse, død og oppstandelse.

Med mange beviser
Noen tenker at troen er hevet over beviser, men Skriften knytter troen til beviser. Det var ikke disiplenes tanker som gjaldt, men hva de konkret hadde opplevd. Det gav troen bærekraft og vitnesbyrdet gjennomslags-kraft.

“For det var ikke kløktig uttenkte eventyr vi fulgte, da vi kunngjorde dere vår Herre Jesu Kristi makt og gjenkomst, men vi hadde vært øyenvitner til hans storhet” (2 Pet 1,16).

“Bevis” er et veldig sterkt ord på grunn-teksten. Ofte er det oversatt med et for-sterkningsuttrykk. “Med klare bevis”, “med overbevisende bevis”, “med ufeilbarlige bevis”, “med sikre bevis” for å ta fram noen oversettelser som står til min disposisjon. Det skal si oss hvor innlysende klart det er at Jesus har stått opp igjen fra de døde. Det er ikke løse påstander.

En tysk oversetter og språkspesialist forklarer at de er bevis med gjennomslagskraft.

Budskapet om Jesu oppstandelse fikk det romerske verdensrike til å ryste i sine grunn-voller. De kristne menighetene vokste fram som paddehatter rundt om i dette mektige imperium. De glade vitner som toget ut og forkynte budskapet om Jesu oppstandelse, overbeviste. La oss se litt på de mange bevisene som overbeviste tvilerne, gav lys og frimodighet. Denne sterke forkynnelse gav den klareste bekjennelse.

De historiske bevisene
1. Jesus var virkelig død. De romerske ekspertene på henrettelser undret seg over at Jesus alt var død. Men de fastslo realiteten. For å være helt sikre, stakk de et spyd inn i hans hjerte og fikk den endelige bekreftelsen. Det fløt ut blod og vann (Joh 19,33-34).

Jesus ble begravet. Dermed var han skaffet bort fra denne verden.

Begravelsen er den offisielle stadfestelsen av døden. Da hører han ikke lenger til i denne verden. Livet er avsluttet.

Ingen drog hans død i tvil. Det er først i det siste århundrets astrologi og New Ages mystikere de har prøvd å skape myter om at Jesus ikke var virkelig død, men at han drog til Østen. Det savner ethvert innhold av sannhet.

2. Den tomme graven.
Steinen som var veltet fra graven, åpenbarte at Jesus ikke lenger var der. På stedet hvor han lå, var han ikke lenger. De som søkte Jesus i graven, søkte på feil sted.

Når vi sier at graven var tom, er det en sannhet med modifikasjoner. Graven var tom for Jesu legeme. Men han etterlot seg beviser på oppstandelsen.

Likklærne lå igjen. De talte sitt sterke språk om at det ikke hadde vært noe røveri av Jesu legeme. Duken som var lagt over Jesu ansikt, var brettet sammen og lagt for seg selv. Alt sammen taler om majestet og makt.

Likklærne var surret om det døde legeme som en bandasje. Etterpå ble det smurt inn med salver som skulle bevare legemet. Dette laget et slags hylster.

Hva oppdaget de som kom inn i graven? Jo hylsteret lå der, men Jesu døde legeme var borte.

“Men Peter stod opp og løp til graven. Da han bøyde seg ned, så han bare linklærne. Han gikk så hjem, og undret seg over det som hadde skjedd” (Luk 24,12).

Johannes som følger etter Peter inn i graven, så og trodde (Joh 20,8). Likklærne var et overveldende vitnesbyrd. De var ikke til å komme forbi.

Menneskene som møtte ham
Jesus etterlot seg ikke bare spor som viste at han var oppstanden. Han kom selv til sine disipler. En hel rekke personer stod fram med selvoplevelsens tyngde og sa: “Vi har møtt ham”.

Etter som dagene gikk, ble det stadig flere som kunne bære fram personlige vitnesbyrd om at de hadde møtt ham. Kvinner og menn i forskjellige situasjoner og på forskjellige steder.

De første som bar frem vitnesbyrdet, var kvinnene ved graven. Hvorfor Maria Magdalena var den første, vet vi ikke. Den kjente forkynneren og bibellæreren Peter Wilhelm Krummacher antyder at hun holdt på å gå under i fortvilelse. Hele hennes verden holdt på å rase sammen. Hun hadde som ingen annen i Jesu vennekrets, smakt mørkets krefter. Var hun nå prisgitt dem på ny. Var befrieren borte? Da var alt håp ute, men hun fikk et levende møte med den oppstandne.

I oppstandelseskapittelet tar ikke Paulus med kvinnene som møtte Jesus. Ikke fordi han ikke kjente til det, men fordi kvinnene i den sammenheng ikke hadde juridisk kraft.

“og at han ble sett av Kefas, deretter av de tolv. Deretter ble han sett av mer enn fem hundre brødre på èn gang. Av dem lever de fleste ennå, men noen er sovnet inn. Deretter ble han sett av Jakob, deretter av alle apostlene. Men sist av alle ble han sett av meg da jeg var som et ufullbåret foster” (1 Kor 12,5-8).

De personlige møtene med Den Oppstandne var mange. For disiplene til Jesus åpenbarte han seg mange ganger.

Intet kunne stå seg mot det personlige vitnesbyrd. Jo, flere det gjaldt, jo sterkere ble overbevisningens tyngde. Når innvendingene kom: “Døde står ikke opp”, svarte de triumferende: “Jo vi har møtt ham”.

Jesus viste dem sine sår
Den Oppstandne viste seg fram som den korsfestede. Kristus blir alltid sett i sammenheng med korset sitt. Korsfestelsen er ikke noe han har lagt bak seg. Han er alltid knyttet til dette korset på Golgata. Han bærer merkene fra det.

Engler bringer denne hilsenen til kvinnene ved graven:

“Dere søker Jesus fra Nasaret, den korsfestede. Han er oppstått, han er ikke her” (Mark 16,6; Matt 28,5).

Evangeliet vi forkynner, er ordet om korset. Det er en Guds kraft til frelse. Ikke fordi historien ender på Golgata. Men fordi verket på Golgata er gjort evig i Den Oppstandne. Vi forkynner Kristus korsfestet, sier Paulus i 1 Kor 1,12.

Naglegapene og sidesåret talte sitt over-bevisende språk til Jesu disipler. Om han kom inn gjennom stengte dører, var han ikke en ånd i betydningen et spøkelse eller et gjenferd. Det er Den Korsfestede Jesus Kristus som kommer dem legemlig i møte.

“Og da han hadde sagt dette, viste han dem sine hender og sin side. Da ble disiplene glade, da de så Herren” (Joh 20,20).

“Se, mine hender og mine føtter, at det er meg selv! For en ånd har ikke kjøtt og ben, slik dere ser at jeg har” (Luk 24,39).

Når Jesus viser disiplene sine sår, naglegapene og sidesåret, er det nettopp for å få fram enheten i hans person. De skal ta på ham, spise og tale sammen.

Han er virkelig den samme personen som de hadde vandret med i omkring tre år. Kroppen hans ble pisket og slått. Korsets tunge byrde bar han på sin blodige rygg. Inn i dette legemet ble jernnaglene drevet og festet ham til korset på Golgata. Men nå stod han levende som det sterkeste bevis midt iblant dem. Han hadde gitt sitt legeme i døden og tatt det tilbake fra døden. Den Oppstandne triumferer som dødens beseirer.

Noen har tenkt at det menneskelig forsvant i døden og at bare det guddommelige overvant døden. Men Jesus gjør det ettertrykkelig klart at kroppen hans hadde gått gjennom døden, fra forgjengelighet til uforgjengelighet.

Samme legemet som har bar i tiden bærer han med seg i himmelen.

Fra en side sett kan vi undre oss over at Jesu herliggjorte legeme bar disse sår og merker etter henrettelse og tortur. Bibelen taler om at når menigheten, Kristi brud skal framstilles i herlighet, skal ethvert minne om fornedrelsen i denne verden være strøket bort. Han skal framstille menigheten for seg i herlighet uten plett eller rynke eller noe slikt (Ef 5,27).

Annerledes synes det å være med Jesus. Han bærer i sitt legeme selve beviset på at vår synd er sonet, og skylden er betalt. Han ER en soning for våre synder (Joh 2,2). Det er ikke bare noe han har gjort, men noe han er for all fremtid.

Johannes får i sine syner på Patmos se inn i himmelen og skildrer ham:

“Og jeg så - og se: Midt mellom tronen og de fire livsvesener og de eldste, stod det et lam, likesom det hadde vært slaktet” (Åp 5,6).

Lammet får oppmerksomheten. I himmelen blir det tilbedt og lovsunget av en grunn.

“Fordi du ble slaktet og med ditt blod kjøpte oss til Gud av hver stamme og tunge og folk og ætt” (Åp 5,9).

Er det da underlig at vi også taler mye om Jesu sår. I dette budskap knyttes himmelen og jorden sammen.

De profetiske bevisene
Jesus hadde forutsagt sin lidelse, død og oppstandelse. Disiplene hadde hørt dette, men ikke forstått det. Først når de så kjensgjerningene og ble minnet om Jesu ord, forstod de sammenhengen.

Ganske tidlig i sin offentlige virkesomhet begynte Jesus å tale om dette.

“Jødene tok da til orde og sa til ham: Hva for tegn viser du oss, siden du gjør dette? Jesus svarte og sa til dem: Bryt dette tempel ned, så skal jeg gjenreise det på tre dager. Jødene sa da til ham. I førtiseks år har det vært bygd på dette tempel, og du vil reise det opp på tre dager? Men han talte om sitt legemes tempel. Da han var oppstått fra de døde, mintes hans disipler at han hadde sagt dette. Og de trodde Skriften og det ord Jesus hadde sagt” (Joh 2,18-22).

Dette blir tydeligere og tydeligere etter hvert som Jesu disipler får mer og mer lys over Jesu gjerning. Da Peter hadde vitnet og sa at Jesus er Messias, den levende Guds sønn, talte Jesus åpnere med sine disipler om dette.

“Fra den tid begynte Jesus å gjøre det klart for sine disipler at han måtte dra til Jerusalem, og at han skulle lide meget av de eldste og yppersteprestene og de skriftlærde, at han skulle bli slått i hjel, og at han skulle oppstå på den tredje dagen” (Matt 16,21).

Det Jesus vitnet om seg selv og sin livs gjerning, gikk i oppfyllelse. Han bestod profettesten som Gud hadde talt om for å være en sann profet. Oppfyllelsen understreket at han er Sannheten. Alt det han sa og gjorde var sant, vitner hans disipler.

Englene som hadde vært vitne til hele Jesu gjerning og vitnesbyrd kunne derfor minne Jesu venner på hva Jesus hadde sagt.

“Kom i hu hvordan han talte til dere mens han ennå var i Galilea, da han sa: Menneskesønnen skal overgis i syndige menneskers hender, bli korsfestet og oppstå på den tredje dag. Da mintes de hans ord” (Luk 24,6-7).

Jesu ord og vitnesbyrd trådde nå fram i et nytt lys. Etter at de hadde fått Den Hellige Ånd som skulle minne dem om alt det Jesus hadde sagt og gjord, fikk de se alt i Guds lys. En ny åndelig verden åpnet seg for deres øyne.

Skriftens vitnesbyrd om oppstandelsen er bevis

Dette tar apostelen Paulus fram i sitt store oppstandelseskapittel i 1 Kor 15. Det som skjedde i og med Jesu gjerning var omtalt og forutsagt av de hellige Guds menn, profeter og salmediktere.

“For jeg overgav dere blant de første ting det som jeg selv mottok: At Kristus døde for våre synder etter Skriftene, og at han ble begravet, og at han oppstod på den tredje dag etter Skriftene” (1 Kor 15,3-4).

Hele Jesu gjerning til vår frelse var nøye i samsvar med Skriftene. Dette kommer fram både i direkte utsagn og i eksempler i profetenes liv. Mest iøynefallende er Jonas som var tre dager og tre netter i havets dyp, før han ble spydd ut på land og gikk fornyet til sin profetiske gjerning. Jesus sier at han skal på samme måte være tre dager og tre netter i jordens skjød.

Det nye testamentet forteller oss at Salme 16 taler om Kristus. Peter siterer fra den i sin pinsetale og Paulus siterer fra den da han taler til folket i Antiokia i Pisidia (Apg 13). Vi tar med det som taler om Jesu oppstandelse.

“>For du skal ikke overgi min sjel til dødsriket. Du skal ikke la din hellige se tilintetgjørelse” (Apg 16,10).

Etter at Jesus var oppstått var det om å gjøre for ham at hans disipler skulle se sammenhengen mellom hans oppstandelse og Skriftens vitnesbyrd.

På veien ut til Emmaus hold han en bibeltime for de to nedtrykte disiplene.

“Da sa han til dem: Så uforstandige dere er, og så trege i hjertet til å tro alt det som profetene har talt! Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet? Og han begynte fra Moses og fra alle profetene og utla for dem i alle Skriftene det som er skrevet om ham” (Luk 24,25-27).

Da Jesus åpenbarte seg for sine tolv disipler, var det maktpåliggende for ham at de skulle se det som hadde skjedd i Skriftens lys. Han åpnet opp for dem slik at de fikk se både de store linjer og den indre sammenheng.

La oss ta med litt fra Jesu undervisning til sine disipler.

“Så sa han til dem: Dette er mine ord, som jeg talte til dere mens jeg ennå var hos dere, at alt det måtte oppfylles som er skrevet om meg i Mose lov og profetene og salmene. Da åpnet han deres forstand, så de kunne forstå Skriftene. Og han sa til dem: Så står skrevet, at Messias måtte lide og oppstå fra de døde den tredje dag” (Luk 24,44-46).

Når vi står innfor dette mektige vitnesbyrd var det nok til å overbevise disiplene og det er mer enn nok til å overbevise meg.