Stortingsvalget er over, men diskusjonen om tros- og ytringsfrihet avsluttes ikke av den grunn, heller ikke debatten om kristendommens plass i det politiske landskap.

Den kristne høgskolen NLA har lenge vært i hardt vær, og frykter for framtiden. NLA risikerer, først og fremst på grunn av sin konservative samlivsetiske plattform, å miste sin høgskoleakkreditering.

Skolens ledelse bøyer seg ikke for LHBTIQ-bevegelsens krav om moralsk frislepp og blir derfor møtt med påstanden om at de ikke fremmer akademisk frihet (ingen stiller spørsmål ved hvilken akademisk frihet den radikale kjønnsteorien tilbyr).

På samme tid ble det klart at Utdannings-direktoratet støtter Human Etisk Forbund i deres krav om å stanse utdeling av bibler i norske skoler. Generalsekretær i Gideon, Steinar Hopland, sa til Norge IDAG at det blir første gang at et statlig organ i et demokratisk land ønsker å stoppe utdeling av bibler i skoler.

Det skjedde samtidig som regjeringen sendte ut forslag til ny opplæringslov på høring. I tre nye paragrafer blir forbudet mot forkynning i skoleundervisning presisert, og retten til fritak fra aktiviteter på grunn av livssyn utvidet.

Det fikk generalsekretær Karl-Johan Kjøde i Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag (Laget), til å stille spørsmål om de religiøse var de eneste som ikke skulle få lov til å mene noe, og lurte på hva forskjellen er på å rope «Gud er død» fra torget, eller «Gud lever» fra prekestolen?

Mens disse debattene fant sted, var arbeids- og sosialminister Torbjørn Røe Isaksen på besøk i Dagen-podkasten Tore og Tarjei. Her sa han at han forstår dem som er urolige for at det skal bli vanskeligere å drive religiøst baserte friskoler.

Han uttrykte bekymring på kristenhetens vegne, at friheten uthules, kanskje først og fremst av kravet om at alle skal være verdiliberale, og misliker tanken på at alle må tilpasse seg flertallets verdier for å få drive institusjoner, og konkluderer med:

«Konservative kristne i Norge blir skviset fra alle kanter.»

Det er noe med flertallet av dagens politikere, de bekymrer seg for utviklingen, argumenterer gjerne for trosfriheten, men klarer ikke å se sin egen rolle i det som skjer. Som oftest ønsker de ikke å diskutere fundamentale begreper som verdensbilde eller virkelighetsforståelse. For hva har skjedd med virkelighetsoppfatningen i Norge når ytringsfriheten kommer under press?

Uten debatt har norske politikere fjernet seg fra et kristent verdensbilde og «konvertert», bevisst eller ubevisst, til et postmoderne. Fra å bygge samfunnet på begreper som sannhet, moral og anstendighet, er de samme begrepene blitt en fiende og motstander for politikernes forståelse av frihet, raushet, selvrealisering og det gode liv.

Postmodernismen oppfatter det kristne verdensbildet som en trussel som må bekjempes, noe som ble bekreftet i lovs form med vedtaket om ny diskrimineringslov i 2013.

Land som Polen og Ungarn har forstått de etiske konsekvensene av postmodernismen, hvordan den representerer en fare for det de holder for å være både sant og godt. De våger derfor å si nei til radikal kjønnsteori og promotering av den overfor barn. De ser at denne ideologien representerer en reell trussel for tradisjonelle demokratiske idealer, frihet, klassisk vitenskap, anstendig livsførsel og kristen tro.

Torbjørn Røe Isaksen sier at han støtter en kjønnsnøytral ekteskapslov, men bekymrer seg for kravet om konformitet. Han er ikke alene om det. Det er blitt vanlig at mange bøyer seg for kravet fra LHBTIQ-bevegelsen, men som tror de fortsatt kan beholde tradisjonelle menneskerettigheter som ytringsfrihet og religionsfrihet.

Politiske partier i Norge sier de vil kjempe for trosfriheten, samtidig som de fleste politikere støtter både diskrimineringslovgivning, inkludering av begrepene seksuell orientering og kjønnsidentitet i straffelovens § 185 og ønsket om å forby konverteringsterapi for barn.

I realiteten sier de at vi skal få beholde trosfriheten, men bare på tankenivå. Vi skal ikke få leve ut de praktiske konsekvensene av et kristent verdensbilde, da det oppfattes som krenkende og hatefullt.

Men kanskje viktigst av alt: en kristen virkelighetsforståelse står i en diametral motsetning til postmodernismens virkelighetsforståelse, og en stat vil sjelden akseptere påstander som undergraver dens normative utgangspunkt.

Det er derfor logisk at Utdannings-direktoratet sier nei til organisasjoner som vil dele ut bibler til elever i norsk skole. En slik praksis kan nemlig oppleves som forkynnelse av noe de ikke tåler, og det kan ikke staten tillate. Norske elever skal nemlig oppfostres etter andre idealer enn kristendommens.

Vi ser de samme mekanismene i debatten knyttet til forbud mot konverteringsterapi. Selv om LHBTIQ-bevegelsen forkynner at det er helt naturlig både å skifte seksuell orientering og kjønnsidentitet, må man forby den kristne varianten, kristne våger nemlig å si noe om hva som er sannheten og Guds vilje med mennesket.

Utfordringen er at få, om noen, av dagens politikere våger å si noe om postmodernismens politiske konsekvenser. Kravet om aksept av LHBTIQ-rettigheter er postmodernismens spydspiss, ingen steder blir avvisningen av en sannhet og dyrkingen av mangfold så tydelig som her. Ideen om mangfold, inkludering og raushet handler egentlig om å akseptere fravær av normer og etiske rammer knyttet til samliv, kjønn og seksualitet, og selvfølgelig kommer kristen tro i opposisjon til en slik lære.

Derfor er både diskrimineringslovene og straffelovens § 185 designet for å beskytte staten mot ideologisk kritikk fra kristne. Det er idégrunnlaget til radikal kjønnsteori disse lovene nå beskytter, ideer som ledet fram til en aksept for likekjønnede ekteskap, troen på flytende kjønnsidentitet og liberalisering av bioteknologiloven.

Det er ikke en tilfeldighet at det er kristne som rammes av innskrenket ytringsfrihet, det er faktisk naturlig ut fra premissene.

Politikere som gir uttrykk for bekymring på kristnes vegne, men som samtidig støtter kjønnsnøytrale ekteskap og utviklingen innenfor diskriminerings- og straffelovgivning, opptrer derfor selvmotsigende.

På samme måte som Polen og Ungarn beskytter det de mener er sant og godt for samfunnet, gjør Norge det samme. Derfor blir heller ikke ytringsfrihetens grenser likt definert, og i Norge går det ut over konservative røster, enten de er kristne eller ei.

Svaret til generalsekretær Karl Johan Kjøde i i Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag blir derfor ganske enkelt: Det er ikke en tilfeldighet at det er kristne som rammes av innskrenket ytringsfrihet, det er faktisk naturlig ut fra premissene. Kristendommens Gud representerer en sannhet som det hedenske Norge ikke tåler å høre. Kristne blir derfor vår tids dissidenter.