«Og kvinnen så at treet var godt å ete av, og at det var en lyst for øynene, og at det var et prektig tre, siden en kunne få forstand av det» (1 Mos 3,6).

Her blir det fortalt oss hva det var som førte til at kvinnen syndet. Først så hun at treet var godt å ete av – en lyst forr øynene. Der ble selve begjæret vekket. Dernest fant hun ut at det var nyttig å ete av det, ettersom det ville opplyse forstanden. «Og hun tok av frukten og åt, og ga sin mann som sto hos henne, og han åt.»

Forferdelige øyeblikk! Hun tok – tok av den frukt Herren den allmektige hadde forbudt dem å røre!

Hun tok, – hun åt – hun ga sin mann, og han åt. Nå var fallet skjedd. Og hva ble så følgen av dette?

«Da ble øynene deres åpnet, og de ble vàr at de var nakne, og de heftet fikenblad sammen og bandt dem om livet. Og de hørte Gud Herren som vandret i hagen, da dagen var blitt kjølig. Og Adam og hans hustru skjulte seg for Gud Herrens åsyn, mellom trærne i hagen.»

Dette var døden. – Den død Gud Herren hadde forutsagt: «Den dag du eter av det, skal du visselig dø.» Nå flyr de for Gud og skjuler seg for sin himmelske far. Lykken de hadde eid i samlivet med ham, var forbi. Kjærligheten til Gud, gleden ved hans nærvær, og tilliten til hans ord – alt var for-svunnet. Det rene hellige sinn, – Gudsbilledet i forstand og hjerte var borte, – for dem og slekten.

(Fra Kristus – vår rettferdighet.15.dag)