Sven Foldøen (1878 – 1953) var forkynner hele sitt liv. Han stod i mange vekkelser og ble Guds redskap til å føre skarer til Jesus og et sant kristenliv. Da han var død sa generalsekretær Tormod Vågen at Foldøen hadde vært «ein av Herrens største stridsmenn i Norge». Josef Tungland har skrevet en opplysende og god biografi om Sven Foldøen. Den er hovedkilden til dette lille stykket.

Om det å være forkynner sa Foldøen at «ingen har fått noen større oppgave eller herligere gjerning i denne verden enn vi som skal få lov å forkynne sannheten fra Gud, om oss selv og om ham».

Både hans venner og motstandere var opptatt av hans forkynnelse

Når det var vekkelse, og folk ble omvendt, ble det også motstand. Dessuten var det ikke alt Sven sa eller gjorde som var av beste diplomatiske merke, og han angret av og til på noe han hadde sagt eller gjort. Men han levde med Gud, og han levde for Gud. Vi vil i fortsettelsen se på noe sentralt ved hans forkynnelse og det å forkynne.

Lensmann Kristen Austbø ble omvendt ved Foldøen i 1919. Han sa om Foldøen som forkynner: «Han er så allsidig i si forkynning. Han kunne formana dei uomvende til å bøya seg for Herren, og han kunne preika evangeliet for dei som var vakte. Og skjøna han at nokon slakka av og blei verdslege og kom på avstand, så refsa og tukta han, han talte konkret om synder. Såg han nokon som heldt på å bli store og få hovmotstankar, så kom han med rettleiande ord.»

Sven var omsorgsfull, årvåken og direkte. Han ble til hjelp for veldig mange forstår vi. Han forkynte lov og evangelium. Loven vekker den sovende synderen, fariseeren og lovtrellen til å se seg som det en i virkeligheten er: en fortapt synder. Evangeliet tenner håpet og troen i hjerte, og skaper visshet om at jeg for Jesu skyld får være et Guds barn av nåde alene.

Lov og evangelium

Samtidig understreker Foldøen sterkt at å forkynne er ikke bare å si de rette ordene. Det er nødvendig, men ikke nok, bare å tale hva rett er. På et ledermøte i 1947 holdt han et foredrag med tema om forkynnelsen. Her understreket han angående loven at «et menneske kan ikke komme til syndserkjennelse uten ved loven». Og «en forkynner må stille synderen fram for Guds lys, så han får høre at han på grunn av sin synd og sin vantro er fortapt og går fortapt hvis han ikke finner Jesus.

Men merk så hva han sier i fortsettelsen: «Men her er en viktig side som jeg vil peke på, antakelig den viktigste: Det er Den Hellig Ånd som må overbevise om synd, og der Den Hellige Ånd ikke slipper til og får overbevise om synd, hjelper det ikke hvor meget vi hamrer på med loven»

Her er en hemmelighet. Det er Ånden som skal overbevise. Å, hvor avhengige vi er av Den Hellige Ånd – uansett om vi er forkynner eller tilhører!

Det samme gjelder evangeliet. Hvis ikke Den Hellige Ånd får åpenbare det for hjertene, får vi ikke tak i det, og får vi ikke nytte av det. Det blir ingen sann omvendelse og ingen ny fødsel ved evangeliet – ingen virkelig kristendom.

Sven tenkte slik om dette: «Jeg tror vi kan tale om evangeliet og om loven så meget vi vil, og ingen vil komme i syndenød, ingen vil bli knust av loven og ingen vil bli frigjort ved evangeliet. Alt beror på om vi har Åndens kraft over oss når vi taler. Jeg er viss om at det er min største skade, og her er grunnen til at jeg ikke har gjort mer for Guds rike enn tilfelle er. Det vi mest mangler er åndskraft.»

Vi mangler åndskraft

Det vi mest mangler er åndskraft, sa Sven. Hvordan er det i dag? Lyder Guds ord med Ånd og kraft mellom oss? Er det syndenød og frelsesfryd som høres fra de som bekjenner seg til Jesu navn i dag? Ja, hvordan er det med deg som leser disse linjer? Syndenød og frelsesfryd? Eier du erfaring for dette nå - i livet ditt? Eller får ikke den Hellig Ånd deg i tale?

Her er vi inne på noe veldig sentralt angående Sven Foldøen – i hans forhold til Gud og i hans forkynnelse.

I Vårløysing III sier Oscar Handeland: «Det som greip mest, var likevel at ein merkte hjartelaget bakom orda. Talaren visste med seg sjølv at han hadde eit bod [= budskap] til folket frå Gud, og han trudde på krafta som låg i bodet. Og dette bodet låg på han som ei byrde, han måtte bera det fram, ungdomen måtte bli vunnen for Gud.»

Når Josef Tungland karakteriserer Svens forkynnelse sier han: «Talen hans var så ekte bibelsk og så sant menneskeleg. Forkynninga hans var alltid levande, aktuell og boren av sterk åndsmakt. Heile livet brann elden klår og sterk.»