Makroevolusjon – Guds skapelsesmetode?

Kjernen i teistisk evolusjon (TE) er at makroevolusjon er Guds skapelsesmetode. Derfor vil enkelte hellere tale om «evolusjonær skapelse». De mest radikale fortalere for TE vil hevde at ikke engang Gud selv kunne forutsi hva makroevolusjonen ville frembringe, for ifølge evolusjonsteorien så har makroevolusjonen jo skjedd i et samspill mellom lovmessighet og tilfeldigheter.

Lovmessigheten står det såkalte naturlige utvalg for, idet dette – ifølge teorien – sørger for «survival of the fittest». Tilfeldighetene står først og fremst genmutasjonene for, idet disse – ifølge teorien – frembringer de tilpasningsdyktige artsvarianter som det naturlige utvalget så i neste omgang «favoriserer», slik at disse artsvarianter i det lange løp kommer til å dominere i naturen, mens andre og mindre tilpasningsdyktige artsvarianter dør ut.

Men hvis makroevolusjon hadde vært Guds skapelsesmetode, så ville det jo betydd at Gud hadde hatt ansvaret for all den lidelse og død som makroevolusjonens prinsipp om «survival of the fittest» uungåelig ville ha måttet føre med seg, såfremt makroevolusjon virkelig hadde funnet sted. Hvordan man kan få et slikt gudsbilde til å stemme med Bibelens budskap om at «Gud er kjærlighet» (1 Johs. 4,16b) er meg ubegripelig! Og det gjelder for øvrig også mange av evolusjonsteoriens ateistiske tilhengere, inkludert Richard Dawkins.

Videre blir konsekvensen av en slik radikal utgave av TE, at Gud også får ansvaret for menneskets synd. For beretningene i Bibelens første kapitler om en paradistilstand uten synd lar seg ikke forene med det bildet evolusjonsteorien tegner av en kontinuerlig utvikling i overensstemmelse med prinsippet om «survival of the fittest». Hvis makroevolusjon hadde vært Guds skapelsesmetode, så ville lidelse og død således ikke ha måttet betraktes som negative konsekvenser av syndefallet, men tvert imot som nødvendige forutsetninger for at Gud kunne skape via makroevolusjon.

Dette ville jo da i neste omgang bety at kristendommens sentrale budskap om forsoningen i Kristus ville ha mistet sin mening, og det finnes faktisk også TE-fortalere som har antydet noe slikt. Men de aller fleste TE-fortalere vil selvsagt ikke være med på å dra slike konsekvenser.

Omtolkning av kristendommen og/eller evolusjonsteorien

Den mest radikale formen for TE innebærer altså i virkeligheten kristendommens totale oppløsning. For hvis gudsbegrepet ensidig skal forstås i lys av makroevolusjonens påståtte faktum, så blir altså – i ytterste konsekvens – kristendommens tale om synd og nåde etc. totalt meningsløs!

Derfor er den vanlige formen for TE som regel en slags hybrid av kristendom og evolusjonsteori. I norsk sammenheng finner man slike hybridformer av TE i for eksempel bøkene «Evolusjon eller kristen tro? – Ja takk, begge deler» av Bjørn Are Davidsen og Atle Ottesen Søvik (Efrem forlag 2016) og «Derfor tror jeg. Gode grunner til frimodig tro» av Oddvar Søvik (Proklamedia 2019).

I begge disse bøkene fastholdes det således for eksempel at «[d]et er menneskets feil at synd, lidelse og død kom inn i verden» (Davidsen/Ottesen Søvik s. 170); men samtidig betraktes Adam og Eva enten som «ikke historiske som sådan, men som uttrykk for en prosess som faktisk har foregått i historien» (Ottesen Søvik s. 167-68), eller som «historiske personer som blir kalt av Gud for å bli kjent med ham, muligens til og med i spesielle og beskyttede omgivelser, ‘Edens hage’, et hellig område der Gud på en spesiell måte formidler liv og visdom» (Davidsen s. 168), eller som «historiske personer som ble til ved et direkte inngrep av Gud og gitt et spesielt kall og oppdrag» (Oddvar Søvik s. 182).

Når det gjelder Davidsen og Oddvar Søvik, så er det jo en vesentlig forskjell på om man som Davidsen forstår Adam og Eva som av Gud «utvalgte representanter for menneskeheten», eller om man som Oddvar Søvik forstår dem som blitt til «ved et direkte inngrep av Gud». Sistnevnte TE-hybrid lar seg nemlig forene med Skriftens lære om arvesynden (jf. Blant annet Rom. 5,12ff), mens den førstnevnte ikke gjør det (jf. kritikken av arvesyndslæren i Davidsen/Ottesen Søvik s. 171ff).

Men uansett, så skjer det i alle de tre her omtalte TE-hybrider en omtolkning av Bibelens lære om hvordan mennesket ble skapt i Guds bilde på skapelsens sjette dag, i og med at det ifølge både Davidsen og Oddvar Søvik forut for Adams og Evas utvelgelse (Davidsen) / skapelse (Oddvar Søvik) skal ha eksistert andre mennesker (Davidsen) / visse menneskeliknende vesener kalt «hominider», som i dypeste forstand var dyr (Oddvar Søvik).

Samtidig blir også evolusjonsteorien i større eller mindre grad omtolket. Davidsen/Ottesen Søvik omtolker den – hver på sin måte – for å kunne fastholde betydningen av sentrale begreper i kristendommen som synd og nåde etc., mens Oddvar Søvik på den ene siden er sterkt kritisk til evolusjonsteoriens forklaringspotensiale, men samtidig hevder at «det finnes sterke indisier på at det har foregått en utvikling over mange hundre millioner år, der mange arter av planter og dyr har utviklet seg til de artene vi har i dag» (s. 54; Søviks utheving).

Vranglære eller bibeltroskap?

TE-hybriders omtolkninger av evolusjonsteorien er i seg selv bare bekymringsverdige ut ifra et ateistisk ståsted, mens det selvsagt er omtolkninger av kristendommen «i lyset av evolusjonen» (jf. Davidsen/Ottesen Søvik s. 201) som ut ifra et kristent ståsted bør skape bekymring. Er de her omtalte TE-hybrider dypest sett uttrykk for vranglære eller kan noen av dem kanskje likefrem kalles bibeltro?

Ifølge NLM-informajonsleder Espen Ottosen så er Davidsen/Ottesens Søviks her omtalte bok «stort sett» forenelig med klassisk kristen tro. Dette er jo ikke overraskende, siden Ottosen i den offentlige debatt tydelig har satt spørsmålstegn ved en bokstavelig lesning av de første kapitler i Bibelen. Men Ottosen har samtidig i en leder i Utsyn klart fastholdt syndefallet som en historisk begivenhet.

Men hvis syndefallet er en historisk begivenhet på linje med for eksempel den romerske hærføreren Titus’ inntakelse av Jerusalem i år 70 e. Kr., så må syndefallet selvsagt også i prinsippet kunne tidfestes. Og her gir Bibelen oss faktisk de nødvendige opplysninger for å kunne foreta en omtrentlig tidfesting av syndefallet til en gang i løpet av det 5. årtusen f. Kr.

Vi kan imidlertid ikke kalle andre kristne for vranglærere, hvis de lærer noe annet om selve tidspunktet for syndefallet, bare hvis de benekter historisiteten av syndefallet. Derfor må Ottesen Søviks ovenfor skildrede oppfattelse av Adam og Eva som «ikke historiske som sådan, men som uttrykk for en prosess som faktisk har foregått i historien» betegnes som vranglære. Videre må det samme gjelde Davidsens oppfattelse, selv om han vil fastholde Adam og Eva som historiske personer. For Bibelen skildrer uttrykkelig Adam og Eva som de første mennesker på jorden og ikke bare som «utvalgte representant for menneskeheten» (jf. bla. Rom. 5,12ff og 1. Tim. 2,11ff).

Oddvar Søviks oppfattelse kan derimot ikke kalles vranglære, siden Adam og Eva – ifølge den oppfattelse som han «heller ... mest mot» – «ble til ved et direkte inngrep av Gud». Men Oddvar Søviks TE-hybrid strider altså – slik som ovenfor omtalt – mot «Bibelens lære om hvordan mennesket ble skapt i Guds bilde på skapelsens sjette dag». Oddvar Søviks TE-hybrid kan derfor på den andre siden heller ikke kalles bibeltro, siden Bibelen ikke vitner om eksistensen av noen form for dyr med menneskeliknende utseende – «hominider» – forut for skapelsen av Adam og Eva.

Retting

Retting av siste setning i «Litt om teistisk evolusjon, Ung jord-kreasjonisme og Intelligent Design» i nr. 4/2021 av Bibelsk Tro: Men denne ID-tenkemåten kan ikke forenes med Bibelens tale om et opprinnelig «overmåte godt» skaperverk. (Jf. 1 Mos 1,31!)

Red. beklager feilen!