Jesus knytter troen på seg til troen på Det gamle testamentes skrifter: «For hvis dere trodde Moses, så hadde dere trodd meg. For det er meg han har skrevet om. Men hvis dere ikke tror hans skrifter, hvordan kan dere da tro mine ord?» (Joh 5,46f). Jesus viser til Det gamle testamentes ord og sier at Skriften ikke kan gjøres ugyldig (Joh 10,35). Han leser helt åpenbart Det gamle testamentes skrifter som sann historisk beretning, både med hensyn til skapelse og vannflom: «Han svarte og sa: Har dere ikke lest at han som skapte dem, fra begynnelsen skapte dem til mann og kvinne» (Matt 19,4). «For likesom de i dagene før vannflommen åt og drakk, tok til ekte og ga til ekte, helt til den dagen da Noah gikk inn i arken, og de visste ikke av det før vannflommen kom og tok dem alle, slik skal det også være når Menneskesønnen kommer» (Matt 24,38f). På samme måte er det med Jesu apostler: «Men når de påstår dette, overser de med vilje at det fra eldgammel tid var himler og en jord som ble til ved Guds ord, ut av vann og gjennom vann. Ved dette gikk den daværende verden under, da den ble oversvømmet av vann» (2 Pet 3,5f). «Derfor, likesom synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden på grunn av synden, og døden slik trengte gjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle» (Rom 5,12).

Den historisk-kritiske teologi vet imidlertid bedre enn Jesus og hans apostler. Den anser både Jesus og apostlene som barn av sin tid, og at de bare videreformidler den tro på Det gamle testamente som rådde i deres samtid. Vår tids virkelighetsoppfatning, med læren om evolusjon og utvikling på alle områder, tilsier at den erkjennelse Jesus og apostlene hadde ikke kan måle seg med vår tids overlegne innsikt. Samtidig vil disse teologer og dem som følger dem i deres vitenskapelige og teologiske grunnholdning «tro på Jesus». Og i forskjellig grad holder de fast på enkelte bibelske sannheter, som jomfrufødsel og Jesu oppstandelse og så videre.

Er det mulig å tro på Jesus uten å tro på hans ord, uten fullt ut å ta på alvor hans utsagn og hans apostlers utsagn? Vi må gi akt på hvordan Jesus gjør troen på Skriftens ord og troen på seg selv til ett. Jesus gjør krav på å tale med guddommelig autoritet, det ord som ingen kan avvise uten å gå evig fortapt: «Den som forkaster meg og ikke tar imot mine ord, han har den som dømmer ham: Det ordet jeg har talt, det skal dømme ham på den siste dag» (Joh 12,48). «Den som er av Gud, hører Guds ord. Dere hører ikke, fordi dere ikke er av Gud» (Joh 8,47).

Det er i realiteten bare to mulige posisjoner: Enten taler Jesus Sannheten i alt han uttaler seg om, og hvis jeg tror ham er jeg bundet til hans ord i ett og alt. Eller så er Jesus verdens største sjarlatan og bedrager, en som med urette gjør seg selv og sine ord til det som alt står og faller med. Den mellomposisjon som mange synes å følge er imidlertid at de ikke kan tro alt Jesus og hans apostler har sagt. De gjør et utvalg av Jesu og apostlenes ord som de kan holde fast på, og så vil de ut fra dette holde Jesus for å være Sannheten og Guds Sønn. Men Jesus må altså først finne seg i å bøye seg for deres vurdering og kvalitetssikring. Da er det ateistiske standpunkt mer ærlig, hvor man avviser både Jesus og Skriften som helhet. En mellomposisjon som verken tar Jesus ord eller Skriften på alvor, men likevel sier seg å være tro mot Jesus og Skrift, er uredelig.