Bibelens lære om den evige fortapelse fornektes av stadig flere. Både blant prester og lekfolk hevder mange at alle blir frelst til slutt og holder dermed fast på den såkalte apokatastasis teorien. Noen går også inn for annihilasjonsteorien som hevder at de som forherder seg mot evangeliet, vil til slutt bli tilintetgjort. Ingen av disse to teoriene har noe støtte i Bibelen og må følgelig avvises.

Den kjente engelske forfatter C. S. Lewis har uttalt at han avskydde læren om den evige fortapelse, men det sto ikke i hans makt å få den fjernet fra kristendommen hvor ønskelig det enn kunne synes. For den er nemlig begrunnet i Bibelen og særlig i Jesu ord.

Ingen taler mer og alvorlig om den evige fortapelse enn Jesus. Han talte om evig straff og pine (Matt 25,46; Luk 13,23-28), ødelegging av sjel og legeme i helvete (Matt 10,28), om de fem kloke og fem dårlige jomfruer (Matt 25,1-13) og om den rike mannen og Lasarus (Luk 16,19-31).

Også Dnks bekjennelsesskrifter taler om livets to utganger. I Den athanasianske trosbekjennelse sies det at Kristus skal komme igjen for å dømme levende og døde: «Og når han kommer, må alle mennesker stå opp igjen med sine legemer og gjøre regnskap for sine gjerninger. Og de som har gjort godt, skal gå inn til det evige liv, men de som har gjort ondt, til evig ild.»

I Confessio Augustana artikkel 17, om Kristi gjenkomst til dom, sies det: «De fromme skal han gi evig liv og evige gleder, men de ugudelige mennesker og djevlene skal han fordømme til å pines uten ende.»

Undertegnede har tidligere skrevet om Bibelens lære om de to utganger i Bibelsk Tro nr. 5/2001, derfor vil jeg denne gang ta utgangspunkt i en bok "Evig liv - evig død" og sitere noe fra den. Den er skrevet av tidligere lærere ved MF som bekjente seg til Skriftens - og bekjennelsens lære om de to utganger av livet. Boka kom ut i 1953 etter den såkalte "Helvetesdebatten".

Professor John Nome har redigert boka med undertittel: ”Bidrag til debatten om frelse og fortapelse.”

I artikkelen «Om åndssituasjonen og forkynnelsen» stiller Nome spørsmålet om nåtidsmennesket reagerer på den kristne forkynnelsen om evig liv og frelse fra dom og død i protest eller tilslutning. Videre skriver han:

«Men konflikten mellom de moderne anskuelser og det kristne syn blir derimot levende når dette siste fremtrer i forkynnelsen i tilspisset form – med direkte poengtering av det sentrale religiøse sikte: frelse – og/eller dens motsetning: fortapelse. Herved markeres også motsetningen til et allmenreligiøst og humanistisk syn: det er ikke lenger noen glidende overganger fra en human-religiøs til en kristen oppfatning, men hver for seg representerer en markant helhetsanskuelse med sitt særpreg: den første med sin forankring i den allmenreligiøse og ofte idealistiske, jeg-betonte innstilling, den annen med sin henvisning til og feste i bibelordet og det bibelske vitnesbyrd som uttrykk for den kristne åpenbaring, og hermed som basis for troens liv.

Når frelses-synspunktet fremtrer i klar eller tilspisset form i forkynnelsen (eller i teologien), aktiveres således motsetningsforholdet: fra å være en latent spenning blir det en åpenbar konflikt mellom de forskjelligartede tros-anskuelser.”

Professor Olaf Moes tema er: «Evig liv og evig død» - «Bibelens vitnesbyrd». Han skriver blant annet:

«Det nye testamente kjenner til sist ikke mer enn to muligheter: frelse eller fortapelse, evig liv eller evig død, og det evangelium Jesus forkynte og som han utsendte sine vitner til å forkynne, er det da også bare tale om to veier, veien til livet og veien til fortapelsen. (Matt 7,13 f.) På forskjellige steder i Det nye testamente forutsettes det dog at der finnes grader både i salighet og usalighet. Med hensyn til det første viser vi til steder som Matt 5,19 og 1 Kor 3,14, når det gjelder det siste er ord av Jesus som Matt 11,21 – 24 og Luk 12,47 f. særlig belysende. Jo klarere et menneske har fått sannheten åpenbart, dess større et dets ansvar og dets verre straff skal det i tilfelle få. Men denne gradering av lønn og straff betyr åpenbart ikke at det gis noe midt imellom evig liv og fortapelse. Det fremgår bare ikke av Det nye testamente hva forminskelsen av straffen nærmere består i.»

I sin artikkel: «Hva er fortapelsen i Det nye testamente?» skriver dosent, senere professor Sverre Aalen: «Etter nytestamentlig tanke er det Gud som kaster i helvete. Jesus sier: «Frykt for ham som har makt både til å slå i hjel og til deretter å kaste i helvete!” Luk 12,5. Når Bibelen stiller menneskene overfor læren om helvete, stiller den dem altså overfor Gud. Når vi taler om helvete, taler vi ikke om djevelen, men om Gud, Guds vrede og dom. Det er overhodet ikke djevelen som er virkelig farlig for mennesket, men Gud. Gud har i sin hånd menneskets skjebne; for ham stammer dets liv og lykke og frelse; han er det også som kan bli det til evig ulykke.

Forkynnelsen har ikke alltid gjort klart dette teosentriske syn på helvete, har ikke tydelig nok satt helvete i forhold til Gud. Helvete er ikke et sted, som noen mennesker er så uheldige å falle ned i hvis de ikke passer seg. Ingen kommer til helvete uten først å ha stått for Guds åsyn og der ha mottatt sin dom.»

Videre sier Sverre Aalen: «Det lar seg ikke gjøre å fjerne tanken om Guds hellighet og straffende vrede over synden fra det bibelske gudsbillede uten å gjøre hele kristendommen til noe annet enn det den var og i dag ennå er. Det skal ikke meget historisk innsikt til å se at det ville være ensbetydende med å oppløse kristendommen.

Det som trenges i vår situasjon, er ikke at gudstankens strenghet avsvekkes, men heller at den betones.»

Professor Andreas Seierstad skriver om «Eit ålmenn-kyrkjeleg lærepunkt» hvor han tar for seg de forskjellige kirkesamfunns syn på læren om evig liv og om evig straff og konkludere på denne måten: "Læra om evig liv og om evig straff som ei Guds ordning er eit ålmenn-kyrkjeleg lærestykke. Den kristne kyrkja kjenner seg overtydd om at under dette perspektiv er mennesket etter syndefallet dømt til å leva og døy.

For menneskesjela er det noko uuthaldande ved dette anten – eller, midt i dette uuthaldande finst det berre ei løysing: Kristus. Gud er heilag kjærleik.»

Dosent, senere professor, Leiv Aalens bidrog med artikkelen: «Frelse eller fortapelse» med undertittel: «Til dogmet om den evige dom»:

«I det hele tatt gjelder her som ellers i troens usynlige verden at det ikke er rådelig å tenke ut over eller på tvers av Guds ord i Bibelen, hvor fristende det enn kan være. Vår menneskelige fornuft vil stadig gjøre innvendinger mot de evige konsekvenser av evangeliet, enda flere enn de som her er antydet, men det fører bare til villfarende spekulasjoner. Det eneste sakkyndige i spørsmålet om Guds kjærlighet og rettferdighet er vår Herre Jesus Kristus, og her gjelder at hans sterke ord om fortapelsen ikke er ment som trusler, men derimot som advarsler som vil minne oss om hva det her til sist dreier seg om: evig liv eller evig død.»

Det er trostyrkende å lese hvor klart og overbevisende lærere på MF i 1953 forsvarte Bibelens og bekjennelsens alvorlige og sannferdige ord om livets to utganger. Derfor er det desto mer beklagelig og bedrøvelig å lese hva noen i dag skriver om dette tema. Det hevdes at tanken om en straff hvor mennesker pines i et mørke borte fra Gud, er en ukristelig tanke som er uforenlig med den kristne troen på Gud som kjærlighet.

Vi må fastslå at Guds hellighet og syndens alvor får ikke plass i denne teologien.

Å forkaste Guds hellige ord om fortapelsen er et tegn på en oppløsning av sann evangelisk-luthersk kristendomsforståelse. Guds hellighet forkastes, og Jesu Kristi utsagn om fortapelsen bortforklares og avvises. Med andre ord: Bibelens treenige Gud forkastes og erstattes av en humanistisk gud som tåler synd og misgjerninger, men som ikke kan frelse fortapte syndere.