Et tema som endetiden og Jesu gjenkomst, er vel noe de fleste av oss helst ikke vil komme for mye inn på eller si noe for sikkert om. Vi vil helst skyve det litt fra oss. Det blir gjerne for nært, skremmende og påtrengende. Det hører fremtiden og uvissheten til. Dessuten vet vi som kristne at Jesus klart og tydelig har sagt at ingen kjenner dagen eller timen, ikke englene og heller ikke Sønnen, men bare Faderen (Mark 13,32). Jesu oppdrag til disiplene var å forkynne evangeliet for alle folkeslag og gjøre dem til disipler, og døpe dem i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn og lære dem å holde alt det han hadde befalt dem (Matt 28,18-20). Likevel er det ikke uten grunn at Jesus i ulike anledninger og på mange måter har talt om både endetiden og om sin gjenkomst i skyen. For til endetiden hører hans gjenkomst, oppstandelsens dag. “Hvis de døde ikke står opp, er heller ikke Kristus stått opp. Men er Kristus ikke stått opp, da er vårt budskap intet, og deres tro er meningsløs” (1 Kor 15,13). Gjennom alle tider, fra den gammeltestamentlige til den nytestamentlige tid og frem til vår egen tid har forventningen om Messias vært levende og reell; hos de gammeltestamentlig troende hans komme i kjød til frelse og forløsning, og hos de nytestamentlig troende hans annet komme i herlighet til oppstandelse og nyskapelse. Selv om de kristne til tider har blitt lunkne og verdslige, der løftet om hans gjenkomst virket fjernt og langt borte, var det ikke til å glemme det Jesus hadde sagt og lovet. Slik venter også vi på hans annet komme. For Jesus sier: “Se, jeg kommer snart” (Åp 22,12). Så er det nå gått 2000 år siden Jesus sa disse ordene, og siden hans himmelfart, og vi kan spørre om tiden for Jesu gjenkomst nærmer seg. At tiden nærmer seg kan bety litt forskjellig, for Guds klokke er litt annerledes enn vår. Som det heter i 2 Pet 3,8: “For Herren er én dag som tusen år, og tusen år som én dag.” Og skulle vi oppleve at han dryger med å komme, så er det fordi han i sin langmodighet vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhetserkjennelse. Men ikke minst handler det om at det fulle tall av frelste sjeler først må skje fyllest (Matt 24,14). Så er altså ikke Gud sen med å oppfylle sine løfter, selv om det for vårt øye kanskje kan se slik ut. Nei, tiden er nær (Åp 1,3).

De siste tider
Å tale om de siste tider og endetiden vil her være av større interesse enn Jesu gjenkomst, selv om også dette hører med. Hans gjenkomst og tiden for den ligger jo hos Gud og i hans råd. Når det gjelder de siste tider og endetiden, så har Gud åpenbart for oss i sitt Ord det som skal være såkalt tidens tegn. Dette er tegn som Gud gir til kjenne i sitt Ord, og som han har gjort oss oppmerksom på for at vi skal kjenne igjen disse tegnene når de inntreffer, således at vi kan gi akt, være våkne, prøve oss selv og være beredt når han kommer. Tegnene Guds ord taler om skal vise seg i både folkelivet og i naturlivet. I folkelivet og naturlivet vil tegnene vise seg på mer alminnelig måte i form av krig, rykter om krig, dyr tid, hungersnød, pest og brå død (Matt. 24). På samme måte vil det til enhver tid være alt fra jordskjelv, sol- og måneformørkelse, forstyrrelser i jordskorpen også videre. Men ikke minst på det religiøse, kulturelle og politiske plan vil endetidstegnene være synlig gjennom fiendskapet mot den sanne Gud og hans ord. Denne gudsfiendtlighet skal vise seg gjennom de kalde ateister og gudsfornektere, der mennesket selv dyrkes og opphøyes (vulgær humanisme, Rom 1,25), men også gjennom vranglæren, forvrengt gudstro og de falske profeter. Dette fiendskap skal også ramme Guds folk, Israel, og de kristne. Mot enden vil alle disse tegnene på en særskilt måte vise seg i forsterket og med uforminsket styrke. Bibelen gir oss et betydelig innblikk i de scenarier som skal utspille seg mot enden.
Hva forbinder så Guds Ord med de siste tider? Når Bibelen omtaler de siste tider, så er det vel et uttrykk for den tid i historiens løp som refererer seg fra da Jesus fór opp til himmelen og frem til hans gjenkomst. Dermed er ikke de siste tider bare et uttrykk for den aller siste tid rett før Jesus kommer igjen, men heller en betegnelse for hele tidsrommet frem til hans komme. Dette er viktig å understreke, fordi det gir oss nøkkelen til å forstå det Guds ord åpenbarer for oss om de siste ting. Mange har eksempelvis gjort forsøk på å komme til rette med de mange beskrivelser i Åpenbaringsboken, der i blant om dyret og skjøgen (Babylon) ved å peke på bestemte historiske hendelser, for med det nær sagt å tidfeste Jesu gjenkomst. Slike tolkninger fører neppe til klare og tydelige svar, men heller til spekulative tankemønstre og konstruksjoner. Så er det bare oppfyllelsen av det profetiske ord som kan gi oss de endelige svarene. Bibelens begrepsbruk og omtale av de siste tider slik vi finner det i Johannes Åpenbaring, meddeler heller en åndelig verden, en åndskamp på verdenshistoriens arena som utspiller seg mellom Gud og Satan, og mellom de troende og de antikristelige krefter. Denne åndskamp vil være gjenkjennelige størrelser for de troende til enhver tid gjennom historiens løp, men på en særlig måte før Jesu gjenkomst. For da skal motstanden mot den sanne Gud fremstå tydelig og klart som en ren antikristelig bevegelse. (Åp 13,11ff; 2 Tess. Kap. 2). Endetiden er altså et uttrykk for det tidsrom som ligger nært opp til hans komme.
Åpenbaringsboken taler i tilknytning til de siste tider og endetiden om det første, andre og tredje ve. Disse veene er uttrykk for den hele skapnings smerte og lengselen etter å bli forløst: “For skapningen lenges og stunder etter Guds barns åpenbarelse” (Rom 8,19f), og videre: “En kvinne som var kledd i solen med månen under sine føtter og med en krans av tolv stjerner på hodet. Hun var med barn og skrek i barnsnød og fødselsveer.” (Åp 12, 1-2). Så er det Guds folk, jøder og kristne, som venter på at alt skal komme i rett stand; en ny himmel og en ny jord. Å knytte disse veene opp til bestemte historiske hendelser synes å være problematisk, ettersom Bibelen selv ikke med klare ordelag og tydelighet åpenbarer dette for oss. Den metaforiske bruken av fødselsveer er et uttrykk for forgjengelighetens og syndens virkninger i denne verden, der disse kreftene både fysisk og åndelig talt skal tilta mot enden: “Lovløshetens hemmelighet er alt virksom med sin kraft, men han som ennå holder igjen, må først bli tatt bort” (2 Tess. 2,7). I dette store bildet som beskrives som veer, trer det inn åndelige og fysiske krefter som betegnes som “hester” (Åp 6), “dyret” (Åp 13) og “skjøgen” (Åp 17). “Hestene” symboliserer eller betegner Guds makt og styre av verden i kampen mot det onde og de sataniske krefter. Her er evangeliet (den hvite hest) og Guds domskrefter (røde, svarte, gulbleke hest) virksomme. “Dyret” symboliserer de sataniske og antikristelige krefter. Disse krefter er virksomme gjennom hele historiens løp, i endetiden og i særlig grad rett før Jesus vender tilbake for å holde dom. “Skjøgen” som betyr horen, omtales også som “Babylon” eller “den store by” (Åp 18,16). Guds Ord adresserer ikke et bestemt land eller en bestemt by, men omtaler “skjøgen” i uidentifiserbar språkdrakt og terminologi. Men de åndelige kjennetegnene fremgår klart: “I hånden holdt hun et gullbeger fylt av hedensk styggedom og all slags urenhet fra hennes utukt” (Åp 17,4), videre: “Den er blitt et tilholdssted for onde ånder, ja, en tilflukt for alle slags urene og avskyelige fugler” (18,2), og videre “for syndene hennes rekker helt opp til himmelen, og Gud har husket all den urett hun har gjort” (18,5).
Alle disse profetiske åndsstørrelser har sine forbilder fra Israels historie med nedslagsfelt i konkrete historiske hendelser. Bruk av motivet “hestene” er å finne hos profeten Sakarja kap.1,7ff: “Det er de som Herren har sendt ut for at de skal fare omkring på jorden”. “Dyret” kjenner vi igjen fra Danielsboken kap. 7. Her gir Gud Daniel innsyn i det som skal skje i fremtiden. “Dyret” gir uttrykk for ulike verdensriker som skal oppstå. Felles for alle disse verdensrikene er at de er sataniske og gudsfiendtlige. Det fjerde “dyret” (7,19) eller riket skiller seg spesielt ut og er større, sterkere og råere enn de tidligere. Når Åpenbaringsboken taler om “dyret”, så har det sitt forbilde i de gammeltestamentlige beskrivelser om dyret og verdensrikene, og fellesnevneren her er de gudsfiendtlige og sataniske krefter som skal utspille seg til det fulle og hele mot enden. “Dyret” representerer både grusomme styresett og politiske bevegelser, og en kultur som forherliger og rendyrker materialisme (det skapte), totalitære systemer og ideologier. I denne kultur sees mennesket på som ren biologi. Ja, mennesket er blitt som ville dyr. Gud er ikke opphavsmann til alt det skapte, og ei heller er mennesket skapt i hans bilde. “Skjøgen” eller “Babylon”, henspiller både på Israels utroskap og frafall fra Herren, men også det gamle Babylon og alt det det representerte av styggedom og hedenskap. Navnet henspiller på en åndelig tilstand, den troløse, den frafalne som forlater og forfalsker Guds ord og åpenbaring, og som hengir seg til denne verdens grunnkrefter.

Vår tid
At vi i vår tid kan gjenkjenne det Guds Ord åpenbarer for oss om endetiden, må være hevet over enhver tvil. Både dyrets og skjøgens åndelige kjennetegn er tydelige. Aldri før har vel Guds Ord vært så marginalisert og gjort så ubetydelig som nettopp i vår tid. Fra opp-lysningstiden og frem til i dag, har sannheten i Guds Ord blitt svekket gradvis til fordel for fremmede ideologier, filosofier og spekulativ religiøsitet. Bibelen er blitt omtolket, bortforklart og forvrengt både på universitetsnivå, på de teologiske læreinstitusjonene og på det politiske nivå. Denne antikristelige bevegelse har nådd helt ned på barnehage- og grunnskolenivå. Nå lærer ikke barna lenger hva kristendom er. Nå er det religionene og livssynene som står i fokus. Kristendommen har kommet under den samme betraktning og lovmessighet som de hedenske religionene. Det er ikke lenger mulig å si at den sanne Gud har åpenbart seg, for kristendommen er på lik linje med de andre religionene et produkt av menneskeskapt mytologi og religiøse projiseringer. Samfunnet trer frem som folkeopplyser med det for øye å forme mennesket i samfunnets statssosialistiske bilde. Guds bud er erstattet med fritenkning, og kunnskapen om Gud er tatt bort. Denne hedenske og antikristelige agenda har nådd inn i den kristne menighet, og mange menigheter er hardt presset og strever med å holde fast ved Guds Ord. Den norske kirke har gitt avkall på den sanne lære, og tillater at vranglære og fremmed religiøsitet får innpass.
I samfunnet for øvrig tillates drapet på fosteret i morsliv med myndighetenes velsignelse, og alternative samlivsformer rendyrkes og forherliges i mediene, av politiske ledere og av samfunnet forøvrig i demokratiets og tole-ransens navn. Ve dem som ikke bøyer seg! Her er det ikke plass for en kristen tenkning. Ja, vi ser allerede tegn til at kristne knebles og ikke lenger får lov til å fremme sitt syn i samfunnet.
Guds Ord taler om Den Lovløse og hans fremtreden i endetiden (2 Tess. 2). Da skal han stå frem med stor kraft, myndighet og forførelse. “Han er den som står imot og opphøyer seg mot alt som tilbes og kalles gud. Ja, han tar sete i Guds tempel og gjør seg selv til gud”, og videre: “Dere vet også hva som nå holder igjen, slik at han først står fram når tiden er inne. Lovløshetens hemmelighet er alt virksom med sin kraft, men han som ennå holder igjen, må først bli tatt bort”. Så er det grunn til å spørre om “han som holder igjen”, altså Jesus, er tatt bort. Langt på vei synes denne profeti å være oppfylt. I den aller siste tid, skal det store frafallet komme. Er vi vitne til dette i dag? Enhver får gjøre seg opp sin egen mening. Men det er vanskelig ikke å se at det store frafallet som Guds ord taler om allerede langt på vei har skjedd.

Jesu gjenkomst
Før Jesus kommer igjen, skal Satan slippes løs fra sitt fengsel en kort stund (Åp 20,3). Han skal dra ut og forføre folkene ved de fire verdenshjørner, Gog og Magog, og samle dem til strid, utallige som havets sand, heter det. Når dette skjer skal forfølgelsen av jødene og de kristne tilta (Åp 12,13-17). Det er grunn til å spørre om ikke også denne profeti langt på vei har blitt oppfylt. Det jødiske folk har i århundrer vært forfulgt og jaget. Under 2. verdenskrig skulle denne forfølgelse kulminere i det største systematiske og planlagte folkemord verdenshistorien noen gang har sett. Er da Satan sluppet løs? Hvis det er slik, så er tiden nær. Før Jesus kommer tilbake, skal det jødiske folket være i sitt land (Åp 12,16; Esek 38,8; Esek. 36,24). Også dette løftet har gått i oppfyllelse. Det jødiske folk er nå i sitt land etter 2000 års landflyktighet. Om krigen som her nevnes har blitt oppfylt i forbindelse med 2. verdenskrig, eller om en kommende krig er forestående i form av en 3. verdenskrig er uvisst. I både Det gamle og nye testamente finner vi tekstmateriale som antyder en endetidskrig, der Israel eller det jødiske folk skal være hardt prøvd. Bare oppfyllelsen av endetiden vil vise dette. Verdt å merke seg er det Jesus sier om tiden før han kommer, at det skal være som på Noahs tid (Matt 24,37-41). “For i tiden før storflommen spiste og drakk de, giftet seg og giftet bort, like til den dag da Noah gikk inn i arken, og de skjønte ingenting før flommen kom og tok dem alle. Slik skal det også være når menneske-sønnen kommer. Da skal to menn være ute på marken; den ene blir tatt med, den andre blir tilbake. To kvinner skal male sammen på kvernen; den ene blir tatt med, den andre blir tilbake”. At Jesus her forklarer sin gjenkomst på denne måten, bringer oss nærmere tanken om at det skal være en form for ytre fred eller normalitet, altså hvor det ikke skal skje noe ekstraordinært i form av en verdenskrig, men at verden befinner seg i en gudsfiendtlig og gudsforlatt tilstand. Jesu lignelse om “Brudepikene” (Matt 25) og beskrivelsene av hans annet komme som overraskende og uventet (Luk 12,40), antyder noe om dette.
Om tiden før Jesus kommer igjen heter det: “Mange skal fare omkring og kunnskapen skal øke” (Dan 12,4). Er det ikke akkurat dette vi er vitne til i vår tid? Aldri før har vel muligheten for å reise verden rundt vært større enn i vår tid, og ei heller har kunnskapen økt hurtigere og i større omfang enn i disse tider. Den teknologiske revolusjon har gjort dette mulig både i form av transportmuligheter og informasjonsdeling gjennom internett. At endetidstegnene Guds Ord taler om er gjenkjennelige i vår tid, kan det neppe herske noen tvil om.
I trengselens og prøvelsenes tid, taler Guds ord til oss om å holde ut og stå fast. “Her gjelder det at de hellige står fast, de som holder seg til Guds bud og troen på Jesus” (Åp 14,12). Så kaller Gud oss stadig vekk til å våke og være beredt. Nådetiden er ikke over enda. Men det haster, for tiden er nær. Jesus sier: “Se, jeg kommer som en tyv” (Åp 16,15).

De tusen år
Å tale om endetiden og Jesu gjenkomst bringer oss naturlig nok over på spørsmålet om “de tusen år” (Åp 20). Åpenbaringsbokens skildringer om “de tusen år”, eller tusen-årsriket som man gjerne har kalt det, må igjen forståes billedlig og metaforisk, som så mange andre skildringer i Åpenbaringsboken. Det går ikke minst frem av selve terminologien “de tusen år”. For mange kristne har det vel til alle tider vært et påtrengende spørsmål: Hva skjer med meg når jeg dør? Er jeg i dødsriket, blir jeg tilintetgjort eller er jeg hos Gud, er jeg ved bevissthet eller sover jeg? Samtidig har Gud åpenbart for oss tilstrekkelig således at det er mulig å si noe ganske bestemt om dette. Ikke minst blir dette tydelig når vi leser om “de tusen år” i Åpenbaringsboken. For her får vi et innblikk i det vi gjerne kaller mellomtilstanden. Med mellomtilstanden menes den tid de hensovende og troende er hos Gud før oppstandelsens dag. Gud gir Johannes innsyn i den hinsidige og guddommelige virkelighet. “Jeg så troner, og noen satte seg på dem, og de fikk makt til å holde dom. Jeg kunne også se sjelene til dem som var blitt halshogd fordi de hadde holdt fast på Jesu vitnesbyrd og på Guds ord, og alle som ikke hadde tilbedt dyret eller bildet av det og ikke tatt merket på pannen eller hånden.” (vers 4). Johannes får altså se alle dem som hadde holdt fast på vitnesbyrdet om Jesus og Guds ord. Det er de sant troende. Disse ble levende igjen. Videre får han se de andre døde. De ble ikke levende igjen før de tusen år var gått. Her skilles det altså mellom dem som ble levende og de som ikke ble det, og mellom de troende og dem som har forkastet vitnesbyrdet om Jesus og Guds ord. At de ble levende igjen, kalles den første oppstandelse, og over dem har den annen død ingen makt (vers 6). Den annen død henspiller på Jesu gjenkomst hvor han skal dømme levende og døde. Den annen død må derfor forståes som fortapelsen og den evige adskillelse fra Gud. Så er “de tusen år” en uttrykksform for det tidsrommet de troende befinner seg i mellomtilstanden, og står i kontrast til dødsriket hvor Gud holder de vantro i varetekt (2 Pet. 2,9). I evangeliene tales det flere steder om disse spørsmålene. I fortellingen om den rike mann og Lasarus går det klart frem at det er to riker i den hinsidige verden; dødsriket og de levendes rike (Luk 16,19-31). Til den av de to røverne som var korsfestet sammen med Jesus, og som bekjente Jesu navn, sa Jesus: “Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i Paradis” (Luk 23,43). I Johannesevangeliet leser vi: “Sannelig, sannelig jeg sier dere: Den som hører mitt ord og tror på ham som har sendt meg, han har evig liv og kommer ikke for dommen, men er gått over fra døden til livet” (5,24), og videre i kap. 11,25-26: “Jeg er oppstandelsen og livet, den som tror på meg skal leve om han enn dør. Og den som tror på meg skal aldri i evighet dø.” Her skal også nevnes beretningen om disiplene som får se Jesu herlighet. Her åpenbarer Gud den hinsidige virkelighet, og de får se inn i de levendes rike der Jesus taler med Moses og Elia (Matt 17,1-8).
Så blir altså åpenbaringen om “de tusen år” et vitnesbyrd om livet sammen med Jesus frem til oppstandelsens dag. “De tusen år” sammenfaller med de siste tider fra Jesu himmelfart til hans gjenkomst i skyen. Hvilken herlig trøst for enhver troende sjel som måtte uro seg for døden. “Død hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?” (1 kor. 15,55). Så oppholder Gud oss hos seg på underfullt vis med liv, identitet og bevissthet som hele mennesker selv om det gamle mennesket dør og legges i graven. Alt dette er muliggjort gjennom Guds seier ved sin Sønn, Jesus Kristus, da han døde på korset for våre synder. Han er den oppstandne Herre og frelser.
Jeg avslutter med et ord fra Danielsboken: “Så gå du endetiden i møte! Du skal hvile og stå opp til din lodd ved dagenes ende” (Kap. 12, vers 13).