Dette året feirer vi 250 årsjubiléet for Hans Nielsen Hauges fødsel. Han ble født i Rolvsøy i Østfold 3. april 1771 og døde i 1824 på Bredtvedt i Oslo nær 53 år gammel.
Etter mitt syn er hans betydning for Norge, både åndelig og materielt, klart undervurdert. Da flyselskapet Norwegian bygget opp en flyflåte for ca 10 år siden ville de ha navn på flyene etter kjente norske personer. Navnene ble plukket ut basert på en slags avstemning blant publikum. Selv stemte jeg på H N Hauge, men han nådde ikke opp. Det gjorde derimot f.eks. Aril Edvardsen. Sistnevnte var en kjent, dog noe omstridt, norsk kristenleder som døde i 2008.
Jeg spurte også nylig et av mine barnebarn som går i 9. klasse på ungdomsskole i Oslo om hun hadde hørt om Hans Nielsen Hauge? Det hadde hun ikke! Her er det et stort informasjons-vakum som alle som har syn for saken må bidra til å fylle.
Hauge har fått velfortjent mye oppmerksomhet i jubileumsåret og mer er på beddingen. Flere nye bøker er kommet; blant annet har Alv Magnus utvidet og oppdatert sin biografi om Hauge – den heter “Hans Nielsen Hauge – Mannen som forandret Norge” og anbefales sterkt. Litt av det jeg skriver i denne korte artikkelen kommer fra denne boken.
Jeg husker godt at jeg som 8-9 år gammel gutt så Haugefilmen fra 1961. Den gjorde et mektig inntrykk på meg - scener fra filmen sitter ennå.
Ellers er det mitt inntrykk at Hauge i noen kristne kretser er mer kjent i utlandet enn i Norge. Jeg har truffet flere utenlandske kristenledere som assosierer Norge med Hauge når jeg forteller at jeg kommer fra Norge. I den anledning vil jeg gjerne nevne at Loren Cunningham, grunnleggeren av den verdensomspennende kristne organisasjonen “Ungdom i Oppdrag” skriver om Hauge i en av sine bøker – den heter “Verdens viktigste bok.” Boken handler om Bibelens betydning for utviklingen i det enkelte land. Her forteller Cunningham at han, sammen med Alv Magnus som da var leder for Ungdom i Oppdrag i Norge, var invitert til audiens på slottet hos kong Harald. Jeg vil gjerne sitere litt fra samtalen mellom Cunningham og kongen:
“Deres majestet, da din bestefar var liten, var dere det fattigste landet i Europa.” Det var kongen enig i. Norge var ikke bare fattig på den tiden, skolegangen var også elendig og folk hadde svært liten frihet.
“Men nå, Deres majestet, er det nettopp blitt sagt at Norge er verdens beste land å bo i – god økonomi, godt utdanningssystem og stor frihet. Hvordan forklarer du en så rask forandring på så kort tid?” Kongen strakte seg bort og klappet meg på armen. “Det vet jeg ikke, Mr. Cunnigham! Jeg får stadig det spørsmålet og jeg kan bare svare: “Jeg vet ikke.” Så kommer det fra Cunnigham: “Deres majestet, har du lyst til å høre om mannen som forandret landet ditt?”
Selvsagt var det H N Hauge han hadde i tankene. Det ble en lang samtale på slottet den dagen. La oss håpe at kongen fortsatt husker på innholdet i denne samtalen.
Så er det jo samtidig viktig å understreke at materiell velstand i utgangspunktet er en velsignelse, men ikke dersom det fortrenger troen på Bibelens Gud. Et viktig haugiansk prinsipp var uttrykket “Gudsfrykt med nøysomhet”. Det ville være bra om vi som en frukt av Haugejubiléet kunne pusse støvet av dette sentrale bibelske prinsippet. En sunn forvaltning av alt vi er tiltrodd vil føre til ny velsignelse over folk og land.
Mitt inntrykk er at absolutt alle vil ha en bit av Hauge i forbindelse med dette jubiléet. Han synes å ha beveget seg fra å ha vært en folkefiende (i alle fall i forhold til eliten på den tiden - embetsmenn og prester) til å bli en folkehelt i vår tid. Dog må jeg si det kjennes noe patetisk når en av landets biskoper ber om unnskyldning for kirkens behandling av Hauge, når vi samtidig vet at samme biskop ikke vil ha forkynnelse i sine kirker og menigheter av samme kaliber som Hauge formidlet.
Hauge var som de fleste i sin samtid født inn i enkle bondekår. Han fikk sitt åndelige gjennombrudd da han gikk og pløyde på hjemmegården 5. april 1796. Mens han sang vers 2 på “Jesus din søte forening å smake” fikk han en sterk opplevelse av Guds nærvær og kall til tjeneste. Fra dette øyeblikket var livet hans snudd helt på hodet og han startet en heseblesende tilværelse hvor han i løpet av 8 år fram til hans langvarige fengeselsopphold fra 1804 bl.a.:
- Gikk anslagsvis 1500 mil til fots
- Skrev og gav ut en rekke bøker som kom i et samlet opplag på minst 200,000 eksemplarer. Hauge var i en årrekke Norges mest leste forfatter.
- Skrev en lang rekke brev til venner og støttespillere over hele landet som i noen grad minner litt om deler av Paulus’ brev i Det nye testamentet
- Hadde utallige husmøter rundt omkring i det vidstrakte Norge
- Bidro til etableringen av mange bedrifter innenfor f.eks. sagbruk, mølledrift, papirfabrikker, tekstilfabrikker, boktrykkeri, skipsvirksomhet, handel etc. Fagfolk anslår at Hauge bidro til å skape 28000 arbeidsplasser.
Mannen må ha hatt en usedvanlig stor arbeidskapasitet. Og han sløste så visst ikke med tiden – til og med når han gikk benyttet han tiden til å strikke. Og han var jo ikke mer enn 33 år da han fikk sitt lange og helseødeleggende fengselsopphold fra 1804. Tenk på alt han fikk utrettet i løpet av 8 år! Og han hadde ingen erfaring og minimal utdannelse. Men han leste alt han kom over av teologisk litteratur og var prestens favorittkonfirmant da han gikk til konfirmasjonsforberedelse. Hvorfor? Fordi han kunne svaret på alle 759 spørsmål fra Erik Pontoppidans “Sannhet til gudfryktighet” som var standardverket i konfirmasjonsforberedelsene på denne tiden.
Likevel kjente Hauge på en åndelig uro – han hadde ikke funnet frem til hjertefred med sin Gud før 5. april 1796.
Årene 1796 til 1804 var en lang rekke av åndelige kamper, men også på rike opplevelser. Mange kom til troen og begynte å leve et nytt liv. Det var åndelige vekkelser mange steder - venneflokker vokste fram rundt omkring i landet helt opp til Tromsø. Gud hadde brukt ham til å utrette store ting i vårt folk. Ved ham ble lekmannsbevegelsen født og mange andre skudd har siden spirt opp fra denne bevegelsen. Haugianerne var f.eks. veldig sentrale da Det norske misjonsselskap (NMS) ble etablert i Stavanger i 1842.
Som kjent møtte Hauge mye kritikk og motstand og han ble fengslet et titalls ganger før det lange fengselsoppholdet fra 24. oktober 1804. Da ble han arrestert under et møte på Eiker ved Hokksund og transportert til Oslo, hvor han i fire og et halvt år var innesperret og led mye vondt. Bare tre ganger i løpet av det første året fikk han trekke frisk luft.
Hvorfor ble han fengslet? Den såkalte Konventikkelplakaten ble benyttet for alt den var verd. Her het det at all forkynnelse av lekpredikanter måtte være godkjent av presten. Men denne loven hadde ingen straffebestemmelser. En annen lov som ble forsøkt benyttet var Løsgjengerloven som i praksis innebar at en måtte ha offentlig tillatelse for å reise utenfor hjemtraktene. Og sist, men ikke minst, det ble gjort iherdige forsøk på å bevise at deler av Hauges økonomiske virksomhet var ulovlig.
Selve rettssaken mot Hauge var en farse. Over 600 vitner ble avhørt over det ganske land. Det er vel neppe noe menneske i Norges-historien som har blitt saumfart som Hauge. Problemet for påtalemakten var at de aller fleste vitneprov var unisont positive.
Først 4. desember 1813, mer enn ni år etter arrestasjonen, faller dommen – som lød på 2 års straffarbeid + saksomkostninger. Hauge var svært skuffet over dommen og anket. Den endelige dom fra “Overkriminalretten” kom 23. desember 1814 – en bot på 1000 riksdaler til Kristiania Fattigkasse og like mye i saks-omkostninger. Beløpet tilsvarte 0,1% av det daværende statsbudsjettet i Norge. For begge domsinstanser ble han frikjent for de økonomiske anklagene, men han ble dømt for brudd på Konventikkelplakaten og for å ha fornærmet prestestanden gjennom skift og tale. Bot og saksomkostninger ble betalt av midler samlet inn blant Hauges venner.
Undertegnede hørte for mer enn 40 år siden daværende hjemmesekretær i NLM Steinar Hunnestad tale om Hauge og lekmanns-bevegelsens idealer. Da sa Hunnestad at ledende jurister har gjennomgått rettssaken mot Hauge og konkludert med at det var et av de største justismord som er begått i norsk og nordisk rettshistorie.
På tross av behandlingen Hauge fikk er det lite som tyder på at han var bitter mot myndighetene og øvrigheten. Selv under forfølgelsen hadde han en grunnleggende lojalitet både mot kirken og myndighetene. Det sentrale for Hauge var å ha en ren samvittighet overfor Gud. Mange oppfordret Hauge til å starte sin egen menighet. Det ville han ikke, han mente at folk skulle være i kirken, men han ville forandre kirken.
Et av hans vitnemål står på en minnestøtte som er reist over Hauge på gården Bretvedt i Oslo, hvor han tilbrakte sine siste leveår: “Jeg har svoret Herrens Ånd troskap og han har hjulpet meg at være mitt forsett tro.” Et mektig budskap som sier noe om hvordan Gud kan bruke enkeltmennesker til å bygge sitt rike.
Hauge ble imdlertidig løslatt fra fengslet i 1809 da var det stor nød i landet som følge av Napoleonskrigene – bl.a. var det mangel på salt. Hauge, som var svært begavet både praktisk og teoretisk, hadde innsikt i hvordan salt kunne utvinnes fra sjøvann og tilbød sine tjenester til de myndigheter som forfulgte ham. Søknaden fra Hauge ble sendt 23. februar 1809 og fire dager senere ble den innvilget. Hauge reiste i syv måneder rundt på Sør- og Vestlandet og etablerte saltkokerier. Deretter bar det tilbake til fengselet igjen.
På sine eldre dager ble Hauge gift to ganger og fikk totalt 4 barn. Hans første hustru døde i barsel da hun fikk sønnen Andreas. Han var det eneste av Hauges barn som vokste opp.
Noe av det siste han sa før han døde 29. mars 1824 var: “Følg Jesus!” Det er et godt livsmotto for oss alle. Jeg har tenkt en del på saltkokeriene Hauge etablerte. På det åndelige plan har vi i vår tid et ekstremt behov for salt. Måtte Herren reise opp nye brennende vitner som kan bidra til vekkelse og åndelig fornyelse i vårt folk.
Så er det en del sider ved haugianerne som jeg ikke tar opp her – f.eks. en relativt sterk betoning av loven som i noen tilfeller kunne gå på bekostning av det frigjørende evangeliet. Dette får vi eventuelt komme tilbake til ved annen anledning.