I denne påskebetraktningen skal vi se kort på hvordan Markus beskriver det som skjer første påskedag i Jerusalem. Jesus Messias stod da opp fra de døde. Til slutt viser vi hvilken teologisk betydning oppstandelsen har.

Den største dagen i kirkeåret og den største dagen i historien hittil, er påskemorgen. Første påskedag er dagen for Jesus Messias sin seierrike oppstandelse fra de døde. Hvilken grunn til glede er ikke påskemorgen – en dag, en morgen som forandret alt.

Mørket, døden, sorgen og nøden var ikke det siste, for det kom en påskemorgen med lys, liv, glede og herlighet. En herlighet som skal vare i all evighet. Derfor takker verdens kristne den Herre Jesus Kristus for hans oppstandelse!

Vi kan lese om Jesu Kristi oppstandelse i alle de fire evangeliene i Det nye testamentet. I denne artikkelen skal vi stoppe for det evangelisten Markus skriver om denne. I kapitel 16 kan vi lese fra apostelen Peters synsvinkel, hva som skjedde da Jesus Kristus stod opp fra de døde. Markus var som kjent sekretær for apostelen Peter da han skrev sitt evangelium.

Vi hører først om tre kvinner som kom til graven. Det er Maria Magdalena, Maria, Jakob (den yngre, en av apostlene) mor og Salome som var mor til apostlene Jakob og Johannes. Maria Magdalena var kvinnen som Jesus hadde drevet syv vonde ånder ut av. Nå trodde hun at han var død og borte for alltid. Hun hadde med seg en salve som hun skulle salve Jesu døde kropp med, tenkte hun. Men fikk hun bruke salven sin? Nei, det fikk hun ikke. Heller ikke de to andre kvinnene fikk bruke salven sin. De kom for sent. Det var ikke bruk for salven, for Jesus Kristus var ikke lenger i graven.

Det var en annen kvinne ved navn Maria som ikke var ved graven påskemorgen. Denne Maria visste at hun ikke hadde noe der å gjøre, for hennes Frelser var ikke der. Han var ikke lenger i graven. Hun visste det på forhånd, og hun hadde til og med fått bruke salven sin i motsetning til de andre kvinnene.

Kvinnen vi forteller om er Maria fra Betania, søster til Marta og Lasarus. I Johannesevangeliet kapitel 12 kan vi lese den høyhellige fortellingen da hun salvet Jesu føtter med den uhyre kostbare nardussalven og attpåtil tørket føttene hans med sitt hår. Hvilken fantastisk og himmelsk kjærlighet hun viste. Hvorfor viste hun er så enestående kjærlighet at hun tok det lange, mørke og vakre håret sitt og tørket en manns føtter med det? Svaret er at hun gjorde det av takknemlighet. Hun visste at Jesus Kristus ville stå opp fra de døde etter at han hadde betalt straffen for hennes og all verdens synder. Hun visste det på forhånd. Hun var den eneste i Israel som trodde det på forhånd. Maria visste, fordi hun en tid tidligere, hadde satt seg ved Jesu føtter, for å lytte til hans ord. Hun var disippelen som satt ved mesterens føtter for å høre og å lære. Vi kan lese om denne hendelsen i Lukasevangeliet i slutten av kapitel 10. Hun lyttet til Jesu Ord, og så smeltet disse ordene sammen med hennes hjerte i troen. Hun trodde på forhånd. Ikke en av de 12 apostlene trodde på forhånd, men Maria gjorde det. Jesus sa da også om henne at hun hadde gjemt salven til hans begravelsesdag.

Kvinnenes store problem

Kvinnene var tidlig ute denne søndags morgen. Solen var i ferd med å stige opp. En ny dag skulle komme. Det var den første dagen i uken. Det var ikke den syvende dagen, men den åttende. Den åttende dagen skal vi merke oss. Åtte-tallet i Bibelen er viktig. Det står for den nye begynnelsen. En ny tid skulle starte. Tiden var inne for nådens tidsalder og Den nye pakts tidsalder.

Kvinnene var sikre på en ting. Jesus Kristus lå i graven. Men der tok de feil. En annen ting var de dog meget usikre på: Kunne de få klare å salve Jesus døde legeme? For de hadde et delikat problem – trodde de. De sa til hverandre: Hvem skal rulle steinen bort fra gravåpningen for oss? En stor stein var rullet fremfor gravinngangen og graven var voktet av romerske soldater. Om ikke det var nok, så var graven også forseglet. Keiserens segl var trykt på en snor som var trukket over den store steinen. Ingen skulle gjøre noe med Jesus legeme, var tanken til yppersteprestene, fariseerne og de skriftlærde som stod bak bevoktningen og forseglingen.

Da kvinnene kom frem til graven, ble deres forventninger og problemstilling snudd helt på hodet. Den store, tunge steinen som de trodde skulle hindre dem, var borte! En engel fra Gud hadde like før kvinnene kom frem til graven, steget ned på jorden, rullet vekk steinen og satt seg på den. De romerske soldatene svimte rett og slett av i møte med engelen. Det står i Matteusevangeliet i kapitel 28 at de skalv av redsel for ham og ble som døde.

Jesus Kristus var oppstått

Kvinnene gikk inn i graven, og der møtte de en engel som så ut som en ung mann. Han hadde ett budskap til dem: «Frykt ikke! Dere søker Jesus fra Nasaret, den korsfestede. Han er oppstått, han er ikke her! Se, der er stedet hvor de la ham.» (v.6) Det viste seg at dødens makt ikke kunne holde på Ham som var og er selve Livet. Guds Sønn kunne ikke bli i døden. Han hadde etter loven i Det gamle testamentet rett til liv siden han var syndfri. Han hadde ikke lidd døden for sine egne synder, men for dine og mine. Han hadde dødt vår død og smakt dødens gru i vårt sted. Det er noe å tenke på i disse tider med dødsangst for koronaepidemien! Guds Sønn forstår din angst for døden, for han har opplevd både dødsangsten og selve døden.

Apostelen Peter forklarer deler av oppstandelsesteologien da han sa følgende i sin verdensberømte tale på Pinsedag: «Han oppreiste Gud, idet han løste dødens veer. For det var umulig for døden å holde ham fast.» (Apg 2,24) Apostelen Paulus utdyper dette i sitt brev til Galaterne der har skriver i kapitel 3 vers 12 om at den som prinsipielt oppfyller loven, har rett til å leve evig ved loven. Noe som Jesus Messias hadde lov til: «Og loven har ikke noe med troen å gjøre, men der heter det: Den som gjør det, skal leve ved det.»

Kvinnene fikk høre et ufattelig og grensesprengende budskap. De skjønte ikke engelens ord til dem der og da. De trodde det ikke, og de ble heller ikke glade. De ble tvert imot forferdet. Det hadde hendt noe som de ikke kunne forklare og som de ikke kunne forstå av seg selv. Dette måtte bli åpenbart for dem av Den Hellige Ånd. Det står at de flyktet i hast bort fra graven. De var så redde at de ikke sa ett ord til noen som helst om det som hadde skjedd. Har du opplevd noe som gjorde deg målløs? Kanskje? Men jeg er redd for at du nok hadde reagert akkurat som disse kvinnene om du hadde vært i deres sted.

De tre kvinnene flyktet bort, men en av dem kom tilbake. Det var Maria Magdalena. Markus forteller ikke om dette, men evangelisten Johannes gjør det i 20. kapitel. Vi stopper kort for denne emosjonelle delen av oppstandelsesbudskapet.

Maria Magdalena

Maria Magdalena kom tilbake til graven. Hun kom for å sørge og gråte. Når en av de kjære er borte, kommer sorgens og savnets tid. Maria Magdalena gråt av kjærlighet. Mannen fra Nasaret hadde gitt henne så mye: Syv onde ånder hadde han drevet ut av henne (Luk 8,2). Hun hadde derfor fulgt Jesus Kristus rundt i Israel, og det står at hun og mange kvinner med henne, tjente ham og disiplene med det de eide. Hun var fylt av takknemlighet og ville leve for sin Herre og mester. Hun skyldte Jesus Kristus alt og ville gi ham alt tilbake.

Derfor var det et særdeles hardt og lammende slag for henne å se og oppleve at hennes Frelser døde den mest grusomme død på korset. Hvor skulle hun nå gjøre av seg i denne onde verden? Johannes forteller: «Men Maria stod utenfor ved graven og gråt. Som hun nå gråt, bøyde hun seg og så inn i graven. Da får hun se to engler i skinnende hvite klær, som sitter der hvor Jesu legeme hadde ligget, en ved hodet og en ved føttene. De sier til henne: Kvinne, hvorfor gråter du? Hun sier til dem. De har tatt min Herre bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham!» (Joh 20,11-14)

Hun trodde virkelig at noen hadde stjålet Jesu kropp. Hun tok virkelig feil. Straks etter åpenbarte Jesus Kristus seg for henne spesielt. Hun trodde først det var hagevokteren, og ba ham si hvor Jesu kropp var og så ville hun ta ham med seg. Vi kan undres på om Maria skjønte hva hun sa. Skulle hun vevre kvinneskikkelsen bære bort en voksen mann? Det hun sa i sin store sorg, viste den veldige kjærligheten hun hadde til Jesus Kristus. Hun mente det nok da hun sa. … så vil jeg ta ham… Jesus sier til henne: «Maria. Da vender hun seg og sier til ham på hebraisk: Rabbuni. Det betyr Mester eller «Min mester.»

Hvorfor åpenbarte Jesus Kristus seg spesielt for henne? Svaret er enkelt: Hun trengte det. Jesus Kristus kjenner menneskehjertene til bunns, og han visste at Maria var en svært såret sjel som var i den mørkeste fortvilelsen. Hun måtte opp og ut av mørket. Og han gav henne akkurat det hun trengte. Ett syn av og et ord av ham: Maria. Jeg har kalt deg ved navn. Du er min! Utallige mennesker kan vitne om det samme som Maria. I den dypeste nød, kom mannen fra Nasaret med et ord eller et syn. Det har denne artikkelens forfatter også opplevd.

Hilser Peter dog især der han går og gråter

Engelen i graven hadde ett budskap i tillegg til oppstandelsesbudskapet. Kvinnene skulle gi en beskjed til disiplene og til Peter. Peter ble nevnt spesielt og ikke mellom disiplene. Grunnen til det var at han tre ganger hadde fornektet at han kjente Jesus Kristus. Han hadde forbannet seg på at han ikke var noen disippel lengre. Jesus Kristus tok ham på alvor. Men Jesus Kristus er ikke en slik person som forkaster dem som har sviktet ham. Han ville ha Peter tilbake i disippelflokken. Både Peter og Jesus selv visste at Peter hadde det slik i sitt hjerte: Men for all den ting jeg visste, kan jeg ei min Jesus miste. Peter hang enda ved sin Mester. Etter det Johannes forteller i sitt evangelium, var han den andre disippelen som sprang til graven. Johannes kom først og deretter Peter. Peter måtte me sine egne øyne se hva som hadde skjedd

Mange har lurt på hvorfor Peter hadde fornektet Jesus Kristus tre ganger. Og mange har lurt på hvorfor Peter med gråt og verdens verste selvanklage måtte kjenne på fortvilelsen av å ha falt så dypt. Det er vel bare ett svar på det. Peter måtte bli ydmyk! Og hvordan kunne det skje? Ved at Peter ble ydmyket. Ingen kristen har vel blitt mer ydmyket enn Peter. Derfor er det med den aller dypest erfaringskunnskap at Peter senere skrev sitt første brev i Det nye testamentet: «Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir Han nåde.» (1 Pet 5,5)

Hva tenkte Peter da han fikk høre engelens hilsen fra Jesus Kristus selv, der Jesus nevnte han ved navn? Han må ha kjent på en brennende anger og skam, men også en ufattelig glede. Jesus Kristus regnet fortsatt med ham. Peter skulle få være med de andre apostlene og møte Jesus i Galilea. Han skulle få tjene Jesus Messias. Han var ikke forkastet.

Kanskje har du som leser denne påskebetraktningen, sviktet som Peter? Du har kjent på skammen og nederlaget. Du har følt på at du burde ha vitnet og forsvart din frelser, men i din ynkelige feighet og usselhet så holdt du munn? Du har falt og sviktet. Hva gjorde du i ditt dype svik? Jeg håper du stilte deg ved siden av Peter, og at du lyttet til den samme hilsen som Peter fikk. Jesus Messias vil møte deg som sviktet. Predikanten Per Nordsletten (1837-1923) har skreve en flott påskesang. I ett av versene lyder det slik:

Hilser Peter dog især,
Der han går og gråter.
Sig: Jeg har ham hjertens kjær,
Stakkars arme Peter.
Sig han synde den er betalt,
Det er tilgivet at han falt.
Ja, jeg har forglemt det alt.
Jesus elsker Peter.

Kan det skrives vakrere og sannere enn dette? Nei, det er ikke mulig. Jesu oppstandelse gir håp til allslags syndere i en verden i krise og hysteri. Det er en vei ut av døden for alle som tror på den oppstandne.

Til slutt i denne betraktningen skal vi svært kort summere opp den rent teologiske betydninger av Jesu oppstandelse. Oppstandelsen er fundamentet for den kristne troen, og det egentlige fundamentet for hele vår vestlige kultur og sivilisasjon, som vi i våre dager kaster fra oss og tråkker under føtter. Vet vi hvilket ufattelig svik vi begår mot Guds, oss selv, vår nasjon og våre barn?

I den kristne troen setter vi vårt håp til den levende Jesus Kristus, for hvilket håp er det i en som er død? Null og niks. Men Jesus lever og derfor er det håp. Oppstandelsens teologiske betydning kan summeres opp i syv punkter.

1. Jesus Kristus beviste ved sin oppstandelse at han var Messias
2. Jesus Kristus beviste ved sin oppstandelse at han var Guds enbårne Sønn
3. Jesus Kristus beviste ved sin oppstandelse at Han var syndfri.
4. Jesu Kristi oppstandelse fra de døde beviste at Gud Far i himmelen tok imot sin Sønns offer for all verdens synd på langfredag
5. Jesu Kristi oppstandelse peker frem mot den oppstandelsen fra de døde som alle kristne skal få oppleve, og som gir håp om evig liv
6. Jesu Kristi liv etter oppstandelsen viser hvordan kristne skal bli etter oppstandelsen. Jesus fikk et åndelig legeme ubundet av tid og rom. Det samme legeme skal alle kristne få i sin oppstandelse.
7. Gud beviste ved Jesu Kristi oppstandelse at han anerkjente det skapte og det materielle. Jesus Kristus stod legemlig og fysisk opp fra graven. Han var fullt og helt menneske etter sin oppstandelse som før sin oppstandelse. Samtidig var han Gud over alle ting

God påske! Husk at Jesus Kristus er oppstått og lever i dag!