Ektestanden er den eldste stand i verden, og virkelig innstiftet av skaperen selv, som ennå daglig lar guttebarn og pikebarn fødes. Derfor er det heller ingen liten sak å bli far og mor til fornuftige skapninger, og oppdra dem i tukt og ære, slik at de kunne hjelpe med til å fremme dette Guds store verk. Og jeg kjenner ingen dyrebarere syn på jorden, enn når jeg ser en far og mor stå omgitt av deres unge poder, hvilke de holder til alt hva godt er, og i hvem de slik imøteser en nyttig og hellbringende fremtid. Derfor skal ektestanden heller ikke være forbudt noen som er dyktige til å inntre i den, men stå enhver fri og åpen, og ikke fordømmes som syndige og uren.

Likesom man da heller ikke innlegger seg synderlig ære ved å leve utenfor ektestanden, etter som det er en av de skjønneste ting noen kan foreta seg; å avle barn i tukt og ære og å oppdra dem til alt godt. Ja, sier de, det var godt nok å gifte seg, men hvorledes skal jeg ernære meg? Dette er nå visstnok den største hindring for ekteskapene, og årsak til alt horeri. Men det stikker nok ofte gjerrighet og mistillit til Guds godhet og trofasthet bak ved alt dette. De ville være dovne fråtsere og svirebrødre, og har ikke lyst til å arbeide; og derfor ville de kun fri der de kunne få riktig rike koner. Men den som på kristelig vis vil gifte seg, han må ikke skamme seg ved å være fattig og ringe, han må arbeide og i sitt ansikts svette fortjene brødet til kone og barn, og kan han ikke bli en stor herre, så kan han arbeide.

(Fra «Leveregler for menige kristne»)