Svøpt i et linklede lå det
et barn i den fattige stall.
Og disse som undrende så det
ble varme om natten var kald.

Bøyde seg over den lille
og trøstet den rådville mor
i natten, den lyttende, stille,
som lukket seg rundt deres ord.

Barnet var Skaperens gave
til slektene, slått av sin nød,
som ropte til jorden og havet
og vinden, i frykt for sin død.

Døden og dommen den høye,
forkynt ved profetens munn.
For slik hadde Gud villet bøye
en levende sjel mot dens grunn.

Den evige Gud lot seg finne
som barn i en krybbe på jord.
Et barn og en gråtende kvinne,
den fattige nattskremte mor.

Min sjels uransakelige gåte
har undrende funnet sitt svar.
Maria, med deg må jeg gråte
av glede, mot dagningen klar!