Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin. Med ett stod en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.»

Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang:

Ære være Gud i det høyeste
Og fred på jorden
Blant mennesker Gud har glede i.
(Lukas 2, 8-15)

Det er vanskelig å finne noe som har formet oss mer som sivilisasjon enn disse ordene. Universets skaper, den evige, den hellige, har sin glede i mennesker, en glede så stor at han selv valgte å bli menneske for å frelse dem. Historien tok en ny vending. Det ble klart for oss hvorfor vi kunne si at noe er galt, hvorfor vi var som fremmede i denne verden.

Den romerske politikeren Cicero ville forstått alt, hadde han fortsatt vært i live. Cicero så det hellige i oss, men uten Jesus Kristus kunne han ikke sette fingeren på hva som manglet i denne ufullstendige ligningen om mennesket.

Den allmektige skaper, som har sin glede i mennesket, måtte selv bli menneske for å gjenopprette det som mennesket en gang hadde ødelagt. Han elsket dem for høyt til at de skulle gå fortapt. Det var et ondskapens problem som måtte overvinnes. Mennesket hadde brukt sin frie vilje til å gjøre opprør mot Gud. Ondskapen var kommet inn i verden. Men som Augustin sa: Treenigheten må ha forutsett det hele og hatt redningsplanen klar.

Gud ønsket seg mennesker som elsket ham, men han elsket dem først. Det forklarer at kjærligheten, naturalismens selvmotsigelse, som viser sin reneste natur når noen ofrer sitt liv for andre, bare kan ha sitt opphav i det hellige. Vi har alle hans avtrykk i våre hjerter. Vi forstod det først med Jesus Kristus.

Mennesket, som Gud har sin glede i, begynte å se med nytt blikk på sin synd og sine medmennesker. Det var en ny sivilisasjon som vokste fram. En menneskehet som forstod at Gud har sin glede i dem, som ble som dem for at de skulle bli som han, fikk idealer historien ikke hadde sett.

Det skjer nemlig noe med mennesker som erfarer at allmaktens Gud lar sine engler fylle natten med lovprisning for hyrdene og som forkynte en glede for hele folket. At de var verdt en hel hærskare av englers oppmerksomhet. Ikke oppmerksomhet for kongen i Jerusalem eller keiseren i Roma, men for noen enkle gjetere på Betlehemsmarkene. Gud kom først til dem.

Det var ikke opplagt at det var noblere å søke lidelsen, enn å påføre den på sine medmennesker, erkjenne at vi alle har samme menneskeverd. Men Kristus ga oss en felles konsensus om hva som er hellig og rett og galt. Det er en overbevisning og et vitnesbyrd om at noe utenfra har kommet inn og forandret oss. Ligningen går med ett opp. Det er en revolusjon som har påvirket oss mer enn noe annet i historien: At Jesus Kristus, Guds sønn ble menneske og tok bolig blant oss. Av den ufattelige grunn at alle tings skaper elsker oss alle og har glede i oss.

Et større budskap er ikke mulig å feire.

God jul!