«Men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinde, født under loven, for at han skulle kjøpe dem fri som var under loven, så vi skulle få barnekår» (Gal. 4,4-5).

På Jesu tid var det mange spekulasjoner vedrørende profetien om de 70 åruker i Dan 9,24-27. For her taltes det jo om at det fra et bestemt tidspunkt skulle gå 7 + 62 åruker = 483 år før enn «en Salvet, en Fyrste» skulle stå frem i Israel. Man lurte i Israel på, om ikke tidspunktet for denne Messias’ fremtreden nå snart var inne.

Når apostelen derfor her bruker uttrykket «tidens fylde», så sier han dermed indirekte: Jesus er denne salvede fyrste – Messias – som ifølge Dan. 9,25 skulle stå frem etter 69 åruker (og som ifølge det etterfølgende vers 26 skulle «utryddes»). Det samme sa vår Herre Jesus selv indirekte, da han innledet sin offentlige viksomhet i Israel med å rope ut: «Tidens mål er fullt, og Guds rike er kommet nær. Omvend dere og tro på evangeliet!» (Mark. 1,15).

Gud har altså fullt overblikk over historiens gang, slik at han på forhånd vet om tidspunktet for både de enkelte etapper i verdensforløpet, og for «denne tidsalders ende» (Matt. 24,3). Dette demonstrerte han veldig tydelig gjennom de forskjellige syner og drømme han lot profeten Daniel få, og ikke minst gjennom engelen Gabriels meddelelse av årukeprofetien til Daniel.

Som C. Asschenfeldt-Hansen omtaler i sin kjente kommentar «Fra Guldgruben», så gikk det nemlig nøyaktig 69 åruker eller 483 år fra den persiske kong Artaxerxes den langhåndede i 458 f.Kr. «udstedte et højtideligt Kongebrev» (Esra 7,11-26 – jf. det i Dan. 9,25 omtalte «ord» som på et bestemt tidspunkt skulle gå ut «om å gjenreise og bygge Jerusalem») og til det jødiske religiøse året 26/27 e.Kr.

Og akkurat dette året må ha vært det året Døperen Johannes og senere vår Herre Jesus sto offentlig frem. Dette kan vi vite, siden jødene – under Jesu første påskebesøk i Jerusalem etter hans offentlige fremtreden – sa til Jesus, at det hadde vært bygget på templet i 46 år (Johs 2,20). For nettopp i den jødiske påsken år 27 e.Kr. hadde det gått 46 år siden Herodes den store påbegynte ombyggingen av templet i Jerusalem (i det jødiske året 20/19 f.Kr.). Og dessuten vet vi, at vår Herre Jesus ble født ca. år 5 f.Kr. og derfor må ha vært ca. 30 år (jf. Luk. 3,23) i det jødiske religiøse året 26/27 e.Kr.

«Tidens fylde» er altså ikke bare et høystemt, poetisk uttrykk, men bunner i en nøyaktig forutsigelse i Skriften av det tidspunktet Messias skulle tre frem i Israel. Vi bør også legge merke til, at engelen Gabriel som meddelte årukeprofetien til Daniel, senere også var den som av Gud ble sendt for å meddele jomfruen Maria at hun skulle unnfange og føde Messias (samt at presten Sakarias skulle få en sønn – Døperen Johannes – som skulle berede veien for Messias).

Vi lever i en krisepreget tid, og da er det godt å vite at vi ved troen på Jesus har fått «barnekår», slik at vi har en Far i Himlen «som vet nøye om vår vandring og vei». Men han har også «fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferdighet» (Apg. 17,31), slik at denne verdens historie har både en begynnelse og en slutt. Julens glade budskap minner oss om hvem som er midtpunktet i denne historien – måtte Han også være midtpunktet i vår julefeiring!