Våren er naturens fornyelse. Fornyelsen hører livet til. Der fornyelsen stagnerer, stagnerer livet. Og der fornyelsen uteblir, dør livet

Trangen til åndelig fornyelse er et livsmerke hos en kristen. Dør trangen, er det livet som er døende. De gamle talte om den daglige fornyelse. Denne var betinget av den daglige omgang med Gud i Bibel og bønn, og en frukt av dette.

Den daglige fornyelse synes i vår tid (1967) å ha blitt byttet bort i en skippertaksfornyelse. Og da, ikke som Åndens frukt, men som en menneskelig - kjødelig framprovosert fornyelse.

Predikanten kommer til møtevirksomheten. Når ikke de ufrelste kommer, må han selvsagt tale til de troende. Vekkelsen må jo begynne med de troende, heter det så fint. Så hamres det løs på de troende. På synder og forsømmelse, på det de er og det ikke er. Det må en fornyelse til. Og forkynnelsen har appell både til den trang etter fornyelse som skal være normal hos en kristen, og til gamle Adam. Møtet går mot avslutning og klimaks. Den store stunden er inne. Engelen fra himmelen stiger ned. Vannet opprøres.

Salvelsesfullt og inntrengende spør predikanten: Er her noen som ønsker forbønn? Rekk opp en hånd!

Er her noen som er kommet på frastand fra Herren? Rekk opp en hånd!

Er her noen som ønsker fornyelse? Rekk opp en hånd!

Er her noen som har ufrelste de ønsker forbønn for? Rekk opp en hånd!

Får ikke predikanten hendene opp, rekker han selv sin hånd opp og sier: Be for meg! Da følger som regel mange hender etter -. Ja, hvem kjenner vel ikke denne skalaen? Når møtet er slutt, og dagen derpå, tales det om de som ba om forbønn. De var nok troende. Men det er nødvendig med fornyelse. Og en “hands up” blir tatt som uttrykk for dette.

Men er det slik?

Slett ikke opplagt. Tvert imot.

Predikanten reiser. En ny kommer. Samme eksersis. De samme ber om forbønn. “Hands up” på ny.

Er det noe galt i dette?

La oss helle spørre: Hva blir det igjen av dette? “På fruktene skal treet kjennes”, sa Jesus.

En sann fornyelse kan nok skje ved “hands up”. Men “hands up” trenger ikke være fornyelse. En sann fornyelse er ikke bare noe som merkes en kveld, eller så lenge predikanten er der.

Sann fornyelse setter spor etter seg hos den enkelte i venneflokken for uker og år framover. Mens den menneskelig, kjødelige fornyelse reiser med predikanten. Tilbake er en venneflokk i en dypere avmakt enn noensinne før. Åndelig talt som et avbrent jordstykke.

Fornyelse er nødvendig. Men la oss forkynnere, så vel som den menige kristne, be Gud om frelse fra en fornyelse som bare er et menneskelig produkt, uten å være en Åndens frukt.

Og la oss be Gud om å bevare oss i den daglige fornyelse!

( «Sambåndet» (DVI), 15.04.67)