Artikel nr 13 fra blad nr 5-2020
Emne: Bokklipp
De tørstes jakt på vann


Velkommen
Les artikler
Taler - nye
Taler - arkiv
Taler - YouTube  
Nettbutikk
Møter
Støttefond
Abonnere
Kontakt oss

Av Mikkel Vigilius

Omtale av Eivind Gjerdes hefte: «Roy Godwin – ett blikk på hans lære»

Den karismatiske bevegelse kan i år feire 60 års jubileum. Vanligvis regner man påskedag i april 1960 som bevegelsens fødselsdag. Denne dagen opplevde den amerikanske, episkopale presten, Dennis J. Bennet å få «Åndens dåp» med tungetale. Forut for den hadde det gått en periode, hvor han følte seg tørr, trett og tom i sitt åndelige liv. Etter eget utsagn hadde han mistet all personlig kontakt med Gud. Han hadde en fornemmelse av, at det ikke var rett for en prest å ha det slik. Men hvor og på hvilken måte kunne han få hjelp? Så møtte han noen kristne, som fortalte ham om en bestemt erfaring, som man kunne få. Idet man fikk denne særlige erfaringen, kom man inn i et fantastisk fellesskap med Gud, du ble glad og fri, fylt av Guds Ånd og fylt med åndelig kraft. Denne særlige erfaringen var «Åndens dåp» med tungetale. Sammen med noen, som allerede var «åndsdøpte», bad Dennis J. Bennet om, at han selv måtte få denne særlige og skjellsettende erfaringen, og han fikk den. Bennet begynte å tale på en måte som han aldri før hadde talt, og i et språk han ikke forstod, og han opplevde det, som om en helt ny dimensjon åpnet seg i hans åndelige liv med glede, kraft og fornemmelse av nærkontakt med Gud. En konkret åndelig erfaring uten Guds ord og uten evangeliet om Jesu frelse, hadde ført Bennet opp på et helt nytt og høyere trinn i hans kristenliv, hvor han var fylt med glede og kraft, og hvor han opplevde et nært og sterkt fellesskap med Gud.

Bennet trodde en stund at han var forvandlet for alltid, og hans vitnesbyrd om den nye erfaringen ble spredt verden over. Gjennom 1960- og 1970-årene opplevde millioner å få den samme erfaringen som Bennet. «Åndens dåp» med tungetale var den karismatiske bevegelsens store gave og særlige kjennetegn. Men slik ble det ikke i lengden. Som årene gikk, viste det seg at «de åndsdøpte» ikke var varig forvandlet. Erfaringen av glede, kraft og herlighet forsvant igjen, og mange gled tilbake i motløshet over seg selv og sitt kristenliv. Hvor og på hvilken måte kunne de nå få hjelp? De speidet etter nye åndelige erfaringer utenom Guds ord og utenom evangeliet om Jesu frelse. Dennis J. Bennet fant for sin egen del svaret i erfaringen av «inner healing», indre helbredelse. Gjennom denne særlige åndelige erfaringen kunne man oppleve å bli renset og hel i sitt indre. Nå var det denne erfaringen man burde streve etter. Dette skrev og talte Bennet om i 1980-årene. I 1990-årene kom Toronto-bevegelsen på banen. I denne bevegelsen kunne man bli slått i gulvet av Den Hellige Ånd og gå inn i transe, og gjennom det kunne man – utenom Guds Ord og utenom evangeliet - bli fylt med glede, kraft og Den Hellige Ånd. Dette var en stor ting i noen år, og så viste det seg, at det heller ikke holdt. Etter som tiden gikk, var de som hadde opplevd Toronto-velsignelsen, like tomme, kalde og tørre som før. Hva nå?

Det er hjerteskjærende å følge de karismatiske kristnes utvikling gjennom de siste 60 årene. Alltid på jakt efter nye erfaringer, nye opplevelser utenom Guds ord og utenom evangeliet i håp om, at de ved denne nye erfaringen skulle få og bevare et virkelig kraftfullt, velsignet og rikt forhold til Gud. Karismatikerne taler om åndelig kraft og rikdom, som de tørste i ørkenen taler om vann. Igjen og igjen tror de at de har funnet en oase, som for alvor og varig kan stille deres åndelige tørst og gi dem sann glede og kraft. Igjen og igjen viser det seg, at oasen var luftspeiling og et bedrag. Og i hele denne tiden er den sanne og levende kilde like ved siden av dem, i evangeliet om Jesu kors og fullbrakte frelse. Men de ser det ikke, og derfor famler, søker og jager de videre.

Jeg er overbevist om, at jeg har mange sanne kristne brødre og søstre blant karismatikerne. Men jeg bedrøves dypt på deres vegne over, at de ikke har erkjent og erfart, at det samme evangelium om Jesu fullbrakte frelsesverk, som gav dem troen til frelse, det samme evangelium er kilden til åndelig fornyelse, vekst, kraft, glede og rikdom i troens liv. Og jeg frykter at mange av de karismatikerne, som begynte i ånd, vil ende i kjødelighet og i verste fall i åndelig død. Jeg frykter, at de er i samme situasjon som galaterne som Paulus skrev følgende ord til: «Uforstandige galatere! Hvem har forhekset dere? Dere som har fått Jesus Kristus malt for øynene som korsfestet. Bare dette vil jeg få vite av dere: Var det ved lovgjerninger dere fikk Ånden, eller var det ved å høre troen forkynt? Er dere så uforstandige? Dere begynte i Ånd, vil dere nå fullende i kjød? Så meget har dere opplevd forgjeves! – om det da virkelig er forgjeves. Når Gud altså gir dere Ånden og gjør kraftige gjerninger blant dere, gjør han det ved lovgjerninger eller ved at dere hører troen forkynt? (Gal 3,1-5).

Når apostlene vil lede oss til åndelig fornyelse, kraft, glede og rikdom i troen, så henviser de oss aldri til bestemte åndelige opplevelser og erfaringer, men alltid til evangeliet om hva vi er og har i Jesus Kristus. Hjelpen til den som er motløs over sin egen åndelige fattigdom, tørrhet, tomhet og kulde er ikke en erfaring, som hjelper oss til å oppleve oss selv som annerledes. Hjelpen er evangeliet om hva vi eier og har i Jesus, uansett hva vi ser og erfarer og føler hos oss selv: «Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, som har velsignet oss med all åndelig velsignelse i himmelen i Kristus.» (Ef 1,3). Slik innleder Paulus brevet der han 35 ganger bruker formuleringen «i Kristus», i «i Herren», i ham”, for å åpne våre hjerters øyne for, hva vi er og har i Jesus alltid! Paulus’ mål er at vi ved evangeliets ord må se oss frie, rike, herlige og hellige – i Jesus Kristus. Det og dette evangeliet, og det alene, er det som er kilden til åndelig fornyelse, kraft, glede og rikdom i troens liv.

Dette står klart for teologen Eivind Gjerde, og på den bakgrunnen er han i stand til å gi en klar analyse og vurdering av den karismatiske forkynneren og forfatteren Roy Godwin, hans tjeneste og hans bøker. Den røde tråd i Gjerdes fremstilling er overbevisningen om, at vi får tro og åndelig liv ene og alene gjennom Guds ord og evangeliet om Jesu kors og frelse. Derfor må vi være på vakt over for alle, som vil fører oss vekk fra Guds ytre ord og vekk fra evangeliet om Jesu forsoning. For det er nettopp det Roy Godwin gjør!

Godwin har vært på besøk som forkynner i Norge flere ganger. I 2018 og 2019 var han hovedtaler ved Oase-stevnet i Fredrikstad. Han leder retreatsentret Ffald-y-Brenin i Wales og har skrevet to bøker, som er utgitt på norsk «Strømmer av nåde» (2017) og «Velsignelsens vei» (2018). Begge bøkene har solgt meget godt, og gjennom dem har norske, karismatiske kristne hørt om de fantastiske erfaringene som mennesker har hatt i møte med Godwin på hans retreatsenter. Ved disse erfaringene er mennesker blitt åndelig forvandlet, hevdes det. De er blitt fylt med kraft og glede og har opplevd Gud nærvær i sitt liv. Nå er det her, man skal søke hen – til Godwin, til hans retreatsenter og til de erfaringene, som man kan gjøre der. De to bøkene er i vid utstrekning et vitnesbyrd om disse erfaringene, og Gjerdes hefte er en kritisk analyse av disse to bøkene.

Allerede fra første side setter Gjerde fingeren på det avgjørende problemet - nemlig at Godwins vitnesbyrd handler om å møte Gud og oppleve åndelig fornyelse og forvandling uten Ordet. Bøkene rommer det ene vitnesbyrd etter det andre om mennesker som faller om, overveldes av glede, ler og gråter ubehersket, blir stumme, lamme og blinde, går i transelignende tilstander, hører stemmer ut av luften, ser engler, samtaler med en synlig «Jesus», og blir «omvendt» og «frelst» – helt uten det ytre ordet, uten at de hører så meget som ett ord om menneskets synd og skyld og om Jesu forsoning og frelse. Gjerde reiser spørsmålet: «Finnes det et møte med Gud til frelse uten at det søkende mennesket fikk høre Guds Ord?» Svaret er gitt med spørsmålet. Gjerde påpeker, at Godwin igjen og igjen gjør ett poeng ut av, at det i hans nærhet skjer store ting, helt uten at Guds ord lyder.

Godwin synes å være blind for, at det er to motsatte åndsmakter på verdens scene, og at djevelen formår å komme til oss i skikkelse av både lysende engler og Jesus selv, når han bare kan føre oss bort fra Guds ord og evangelium. Godwin synes å tro, at alt som oppleves positivt og godt, er og må være positivt og godt. Gjerde gjengiver saklig hva Godwin skriver, og han anfekter ikke, at mennesker kan ha hatt de erfaringene, som Godwin beskriver. Men Gjerde reiser gang på gang spørsmålet om hvilken åndsmakt som står bak.

Godwin mener at hans retreatsenter er ett særlig geografisk sted, hvor veggen mellom den synlige og den usynlige verden er særlig tynn. Derfor skjer det særlig mange bemerkelsesverdige og menneskelig sett uforklarlige åndelige hendelser her. Tanken om at det kan være en sammenheng mellom bestemte steder og bestemte åndelige kraftutfoldelser, er kjent fra okkult og satanisk lære, men som Gjerde påpeker, er det ikke en kristen tanke. Ifølge Bibelen er Gud oss nær og kommer til oss i sitt ord, hvor vi enn er, og Guds folk tilber ikke Gud på bestemte steder, men på en bestemt måte – i ånd og sannhet.

Gjerde trekker frem mange foruroligende aspekter ved Godwins lære og praksis – at han viser til mennesker som hører Guds stemme ut av det blå og ikke ut fra Skriften, at han forsikrer mennesker om at de er akseptert av Gud som de er i seg selv – uten Jesus, at han fremstiller troende og ikke troende som like mye under Guds velsignelse, at han ikke bruker Bibelen som prøvestein for hvilke underfulle hendelser og handlinger der er fra Gud, og at han i praksis gir «Guds ord» ut av luften større vekt end Guds ord i Skriften, at han lærer at ikke-kristne kan bli fylt med Guds Ånd, at han ukritisk fremstiller ikke-kristnes opplevelse av underfulle åndelige manifestasjoner som omvendelser, at han fremstiller frelsen som en psykoterapeutisk healing, at han går god for den New Age-inspirerte Bethel-menighet i Redding i USA, at han følger NAR-bevegelsen (New Apostolic Reformation) i mange av dens avsporede og ubibelske lærdommer.

Alt dette er godt og viktig å få påpekt. Men det gjelder generelt at det viktigste og farligste i falske læreres forkynnelse ofte ikke er det de sier. Det virkelig alvorlige er det som de utelater. Her har Gjerdes analyse for meg sin største styrke. Han påpeker gang på gang med klare ord og dypt alvor at budskapet om synd og soning, som er det mest sentrale i det kristne evangelium, er helt fraværende i Godwins bøker. Ett sitat kan tjene til at vise klarheten og alvoret i Gjerdes veiledning:

«Lakmustesten som enhver kristen forkynner skal prøves på er hva han lærer om hovedbudskapet i Bibelen, nemlig ordet om korset. Denne testen avslører Roy Godwin som en falsk lærer. Det mest sentrale han sier om korset i sine bøker er følgende sitat: «Korset er hans personlige anerkjennelse av meg personlig, et tegn på min verdi for ham, min verdighet. På Golgatahøyden eide, elsket og verdsatte han meg i all offentlighet.»

Sitatet viser et helt annet budskap om korset enn det Bibelen forteller. Sitatet har et ekstremt søkelys på enkeltmennesket, i dette tilfellet Godwin som formulerer disse ordene. Mennesket er i fokus og ikke Kristi lidelse og offer for frelse verden. Det er farlig å bruke ord og vendinger om det mest sentrale i den kristne troen, som er fjernt fra de ord og vendinger Bibelen bruker. Kristi død på korset er ikke Kristi personlige annerkjennelse av meg, men en død for mine synder.. Er Kristi død et tegn på min verdighet? Det er heller et tegn på Jesus Kristi ufattelige frelsesvilje. Jeg er i meg selv totalt uverdig på grunn av min synd og mitt opprør, men han er villig til å ta på seg min totale uverdighet og alle mine synder og betale straffen for dem. Ved troen på han er jeg tilgitt alle synder og har min verdighet i ham. Han er mitt liv og min verdighet. Han er min Frelser og venn.

Hvor er læren om at Kristi død var en stedfortredende straffelidelse for våre synder under Guds dom og vrede i dette sitatet? Det er fraværende. Dette er svært alvorlig og det burde både Oase-ledelsen og alle som har promotert og forsvart hans bøker ta inn over seg. På samme måten er læren om at Gud er hellig og en fortærende ild mot all synd og ugudelighet, ikke å finne i Roy Godwins bøker.

Det som er sentrum i Bibelen, er ikke sentrum i Roy Godwins bøker. Det er mer enn avslørende at han kan gi ut to bøker uten å utdype hva ordet om korset betyr, ikke minst sett i lys av titlene «Strømmer av nåde» og «Velsignelsens vei.»

Her har vi hjerteanliggendet i Gjerdes analyse og veiledning. Han advarer med tyngde og klarhet mot forførelsen vekk fra Guds ytre ord og det sentrale og frelsende evangelium. Jeg tror ikke det er noe viktigere vi kan understreke for de troende i dag enn dette: Bli i Ordet og bli i Ordets vitnesbyrd om Jesu forsoning på korset! Denne betoningen i Gjerdes hefte gjør at man legger det fra seg med en grunnleggende avklaring, med en dyp takknemlighet over å kjenne Guds Ord og evangelium og med en dyp nød for de mange, som ikke kjenner kilden med det levende vannet.

Jeg anbefaler Gjerdes hefte i håp om at det leses med ettertanke og at det vil drive oss til både takk og bønn og til fornyet frimodighet og målrettethet i forkynnelsen av Guds sanne og frelsende ord.

Mikkel Vigilius (0versatt fra dansk ved forfatteren)