En dalende dag

Av Johannes Johnson

En dalende dag, en stakket stund har legemets liv vi til gave, og slektene skifter som løv i lund i jordens frodige have. Så synker vi stilt, så har vi vårt sted blant tusene glemte grave.	Vel intet øye fra jordens egn har skimtet dets skinnende saler, vel aner vi kun i billed og tegn dets glans her i tåkenes daler; men veien, veien den har vi klar i Jesus, hans gjerning og tale.
Og dog mitt hjerte forferdes ei, min sjel er freidig og rolig, i liv og i død jeg vet min vei, med begge jeg er fortrolig; for Kristus, Guds Sønn, har lovet meg i Faderens hus en bolig.	Ja, du er veien, vår Frelser sann, til alle elendige givet, ditt ord som aldri bedrage kan, det sannheten er og livet. Og alt jeg syndet min livsens dag for din skyld er det tilgivet.
Selv foran han gikk å berede sted, et hus ikke gjort med hender, en evig bolig med liv og fred, med rom for alle Guds venner. Der skal vi ham se etter stridens år om tro vi vårt løp fullender.	Så sovner jeg trygt i ditt hellige navn, du våker til natten ender; når morgenen stiger, jeg er i havn og fedrelandet gjenkjenner. Da kysser jeg med usigelig fryd de naglemerkede hender.

Det fortelles at salmen «En dalende dag, en stakket stund «ble skrevet på Madagaskar til trøst i sorgen da en ung misjonærhustru lå på det siste. Misjonsprest Johannes Johnson var på reise da han fikk vite at Anna Hodnefjell lå for døden på Masinandraina misjonsstasjon.

Det er blitt fortalt at Johnson skrev salmen på heste-ryggen og sendte den med bud med følgende hilsen: «Til vår syke, trette søster, fra en vandringsmann. Bud fra sjelens venn og trøster, bringer han.» Salmen ble ganske snart kjent også hjemme i Norge og den ble sunget under Johannes Johnsons egen begravelse.