«Du er mitt skjul og mitt skjold, jeg venter på ditt ord.» (Salme 119,114)

Det er en sammenheng mellom ditt skjul og ditt skjold og Guds ord.

Du kan skjule deg i et ord. Du kan gå inn i det. Det kan dekke og omslutte deg. Du kan også bruke ordet som skjold. Du kan løfte det opp mot alle anklager og innvendinger.

Det ord Gud har gitt deg er det siste ord. Når alle andre ord forstummer, står Guds ord igjen. De blir til evig tid. De er urokkelige. Når du skjuler deg i dem, da skjuler du deg i en klippe. Når du bruker dem som skjold, da må selv Satan vike.

Grunnen til det er at Gud er ett med sitt ord. Men det er ikke noen av oss andre. Vi kan si noe, men virkeligheten er en annen. Slik er ikke Gud. Han er ett med sitt ord. Derfor er det ikke noen forskjell på å sette sitt håp til Gud, og til det å sette sin tillit til hans ord.

Ingen nød er så stor at ikke Gud kan hjelpe deg gjennom med sitt ord. Det erfarer du når du er i syndenød. Hvor mange ganger har ikke Gud gitt deg et ord om at det er noe som er større enn din synd.

Det er hans nåde.

Når du er i nød og trengsel, hvor ofte er du da blitt minnet om at ingenting er umulig for Herren. Selv om alle dører synes å være lukket for deg, så er de ikke det for Gud. For ham er det alltid en dør som er åpen. Det er den som skal føre deg ut.

Når du lar hans ord få virke, da er Gud ditt skjul og ditt skjold. Du skal alltid la han få det siste ordet. Når han har talt, skal du sette punktum. Det gjør du ved å si amen til det som Gud har sagt. Da skal du si: Nå har sannheten talt og da er det ikke mer å si.

Gud er skjul og skjold for deg som setter ditt håp til hans ord. 

(Oversatt fra dansk)