Artikel nr 08 fra blad nr 2-2020
Emne: Påske
Påskeevangeliet


Velkommen
Les artikler
Taler - nye
Taler - arkiv
Taler - YouTube  
Nettbutikk
Møter
Støttefond
Abonnere
Kontakt oss

Av Jørgen Bernhard

Opp til Jerusalem

På sin vandring fra Galilea til Jerusalem gjør Jesus det klart for disiplene sine det som skal møte ham i den kommende påske. Hans egne landsmenn, Israels åndelige ledere, skal arrestere ham og dømme ham til døden og overgi ham til hedningene som skal håne, piske og korsfeste ham, men på den tredje dag skal han stå opp fra de døde.

Det er dette Jesus ser for seg. Han vil oppfylle det som Gud ved hans fødsel hadde sagt til Josef: "Du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder." Navnet Jesus betyr frelser. Fra Betlehem til Golgata, fra jul til påske går det en lik linje. Nå er jeg kommet til målet for det som skal skje med meg, sier Jesus. Om to dager er det påske, og da skal Menneskesønnen korsfestes.

Getsemane

Etter å ha innstiftet nattverden under påskemåltidet, synger Jesus og disiplene lovsangen – takk Herren, for han er god, hans trofasthet varer til evig tid – og etterpå går de ut til Getsemane på Oljeberget. På veien sier han: Nå skal fårene spredes og sverdet ramme hyrden – som det på forhånd står i Sak 13,7. En selvsikker Peter protesterer, han vil aldri svikte sin Herre. Men Jesus så på forhånd Peters dype fall. Alle disiplene sviktet sin Mester og flyktet i den avgjørende time.

Alene, i angst for døden og under inderlig bønn til sin far i himmelen, kjemper Jesus for å gjøre Guds vilje. "Min sjel er bedrøvet inntil døden," sier han. Svetten hans ble som bloddråper som falt ned på jorden. Livets fyrste kjemper med denne verdens fyrste og hele hans hær. I anfektelse og kvaler roper han: Min Far! Skje din vilje! I den dypeste smerte tar Jesus all verdens synd på seg.

Gud rekker sitt vredes beger til sin Sønn. "Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud." (2 Kor 5,21). Han som levde sitt liv i kjærlighetens inderlige samfunn med sin Far i himmelen, får nå kjenne Guds hellige vrede, ja, Guds forbannelse på kropp og sjel. I lydighet mot sin fars vilje drikker han vredens og smertens beger til siste dråpe. Det er som menneske Jesus ydmyker seg og blir lydig inntil døden, ja, døden på et kors.

Faderen elsker meg fordi jeg setter mitt liv til, sier Jesus. Getsemane åpenbarer på samme tid Jesu kjærlighet til oss og Guds kjærlighet til alle. "For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv." (Joh 3,16).

Styrket av en engel og avklart i sitt indre reiser Jesus seg fra bønnen og går sine fiender i møte. Timen er kommet, Guds Lam legger seg frivillig på Guds alter.

Skyldig til døden

Jesus blir forrådt av Judas som viser vei for yppersteprestenes vakter og soldater. De fører ham til Kaifas`palass der han anklages for Det Høye Råd, yppersteprestene, de skriftlærde og folkets eldste. De samles midt på natten for å felle dom over "denne opprører". Mørket har makten.

Forsøket på å dømme Jesus på falske vitneutsagn lyktes ikke. Og Kaifas sier: "Jeg tar deg i ed ved den levende Gud at du skal si oss om du er Messias, Guds Sønn! Jesus sier til ham: Du har sagt det!" Da reagerer Kaifas voldsomt og sier at Jesus spotter Gud. Det Høye Råd feller dommen: Skyldig til døden. Hele Israels etablerte religiøse øvrighet forkaster Jesus som Messias, Guds Sønn, og dømmer ham til døden.

Jeg kjenner ikke det menneske

I yppersteprestens gård benekter Peter et hvert kjennskap til sin Mester. Han banner og sverger: Jeg kjenner ikke det menneske. Lukas forteller at Herren nettopp i det øyeblikk vender seg og ser på Peter. Hvilke blikk sender Jesus sin før så hengiven disippel? Et knusende blikk? Nei! Jesu blikk på Peter er som en mors blikk på sitt elskede barn på avgrunnens rand. (S. Kierkegaard).

Jesus står omgitt av fiender med en dødsdom over hodet, men er likevel i Guds gode hånd. Peter derimot er i livsfare og nær ved å styrte i Helvedets avgrunn. Men et kjærlig blikk fra Jesus reddet ham. Hanen galer, og Peter går ut og gråter bittert over sin synd.

Etter sin oppstandelse tar Jesus seg spesielt av Peter og reiser ham opp fra hans dype fall. Slik er Jesus. Han møter også deg og meg i våre fall og nederlag, reiser oss opp i sin kjærlighet og tilgivelse og spør: Elsker du meg? Judas forlot Jesus og gikk fortapt. Peter ble hos Jesus og fikk tilgivelse. Bli alltid hos Jesus!

Han skal korsfestes

Etter å ha slått og spyttet på Jesus, fører yppersteprestene og de eldste Jesus til den romerske statholder, Pilatus. De krever at han skal dømme Jesus til henrettelse. Det er bare den romerske myndighet som har makt til å utføre en dødsdom. Men Pilatus finner ingen skyld hos Jesus og ønsker å gi ham fri. Likevel spør Pilatus de jødiske anklagere: Hva skal jeg da gjøre med Jesus, som kalles Kristus, jødenes konge? Folkets eldste sammen med folkeskaren roper: Bort med ham! Han skal korsfestes! Korsfest! Korsfest!

Ropet høres i Jerusalems gater. Og Pilatus lot Jesus hudstryke og overgav ham til å bli korsfestet. Og Pilatus erklærer seg selv uskyldig i Jesu blod, men hele folkeskaren roper: Hans blod komme over oss og over våre barn!

Under rettssaken er Jesus taus overfor de anklager som rettes mot ham. Slik oppfyller han profetiens ord: "Han ble mishandlet og han ble plaget, men han opplot ikke sin munn, lik et lam som føres bort for å slaktes, og lik et får som tier når de klipper det. Han opplot ikke sin munn." (Es 53,7).

Herrens tjener bringer rettferdighet til de mange, han bærer deres synder og hengir sitt liv til døden, han går i stedet for syndere.

De romerske soldater kroner Jesus med torner og pisker ham brutalt til blods. De falt på kne for ham og hånte ham og sa: ”Vær hilset, du jødenes konge!”

Så korsfestet de ham

Avkledt, hengt opp på et kors mellom to røvere. Gjort til synd for alle mennesker. Jesus får Guds rettferdige straff for synd – ikke sin egen synd, men din og min. Syndens lønn er døden.

Folkets åndelige ledere er med ut til Golgata utenfor Jerusalems bymur, og de sier: "Andre har han frelst, seg selv kan han ikke frelse! Han er Israels konge, la ham nå stige ned av korset, så skal vi tro på ham! Han har satt sin lit til Gud, la nå Gud fri ham om han har behag i ham. Han sa jo: Jeg er Guds Sønn." (Mat 27,42-43). Slik hånet de sin egen Messias, mens Jesus ber for sine fiender.

På korset roper Jesus: "Min Gud, Min Gud, hvorfor har du forlatt meg?" Han har ikke mistet troen på sin far i himmelen, for han sier min, min Gud (sitat fra salme 22). Men han er fryktelig ensom, forlatt av alle, til og med av sin himmelske far. Alene med verdens synd som han bærer ensom i mørket som faller over jorden. Mørket er Guds vrede og dom.

Selv i sin ytterste smerte åpner Jesus sitt hjerte for en synder, en røver som på sitt kors roper: Jesus kom meg ihu når du kommer i ditt rike. Og Jesus sier til ham: Sannelig sier jeg deg: I dag skal du være med meg i Paradis. Slik er Jesus. Han avviser ingen som kommer til ham og kaller på hans navn.

Der er liv i et blikk på det blødende Lam 
Der er frelse, o synder, for deg 
Løft ditt øye til korset i tro og bli frelst 
Se til ham som led døden for deg

"Jesus ropte med høy røst og utåndet," forteller Markus (15,37). Den romerske offiser som står ved Jesu kors, ser på Jesus og undrer seg. Som soldat har han før hørt triumferende kampskrik, men her fra en døende mann i hans siste åndedrag? Offiseren, en hedning, ser mannen på korset bøye hodet i døden – og bekjenner: Sannelig, denne mann var Guds Sønn!

Også Matteus forteller at "Jesus ropte igjen med høy røst og oppgav ånden" (27,50). Jeg hører Jesu rop som et seiersrop: ”Det er fullbrakt!” Målet er nådd! "Enda han var sønn, lærte han lydighet av det han led. Og da han var fullendt, ble han opphav til evig frelse for alle dem som er lydige mot ham." (Heb 5,8-9). Forhenget i templet revnet i to ovenfra og ned. Veien til paradis er åpnet igjen. Gjennom Jesus er det en ny og åpen vei like inn til Guds hjerte, banet ved Jesu blod. Hans fullbrakte offer er nok for tid og evighet.

Hvorfor hang vel Guds Sønn hist på Golgata kors 
Hvis din straff den på Jesus ei falt? 
Hvorfor fløt fra hans sår det uskyldige blod, 
Hvis din syndeskyld ei ble betalt? 

Ingen angrende tåre forsoner for synd 
Ingen bønn, kun det frelsende blod 
Fly til ham som utgjød det, o, fly denne stund 
La deg to i den rensende flod! 

O, betvil ei at blodet utsletter din skyld 
Husk hva Gud selv i Ordet har sagt 
Hans besluttende råd ble ved Sønnen utført 
Alt er gjort og forsoning fullbrakt 
( A.M. Hull 1825-1882) 

En modig mann, Josef fra Arimatea, hemmelig disippel av Jesus og medlem av Det Høye Råd, ville gi Jesus en verdig begravelse. Det får han lov til av Pilatus. Josef får hjelp av Nikodemus, som om natten hadde talt med Jesus om å bli født på ny. Forsiktig løser de naglene i Jesu hender og føtter og tar av han tornekronen. De tar det mishandlede legeme ned fra korset og svøper det i et nytt linklæde med velluktende salver. Jesu legeme stedes til hvile i en ny klippegrav som tilhører Josef. 

Påskemorgen 

Den søndagen stod Herren tidlig opp, stod opp før solen, mens det ennå var mørkt. Og mørkt var det – også i disiplenes hjerter. Påskesolen skinner ikke ennå for dem. Langfredags mørke lå tungt over deres sinn og tanke. På Golgata hadde de sett Jesus lide og dø en grusom død på et romersk kors; de hadde kjent redselen da mørket falt over landet i tre timer midt på dagen. Det lys de hadde fulgt som verdens lys, hadde de sett slokne – det evige livs herlighet full av nåde og sannhet, det liv hadde de sett dø. Rådville og redde. Hva skulle de nå tro? 

Maria ved Jesu grav 

Johannes forteller levende om Maria Magdalena som Jesus hadde befridd fra syv onde ånder. Hun hadde stått ved Jesu kors og vært til stede ved gravferden. Hennes tanker er hos den korsfestede.

Nå er hun tidlig oppe den første dag i uken etter sabatten. Hun må av sted til Jesu grav og går hjemmefra mens det ennå er mørkt. 

I hagen ser hun at steinen er veltet vekk fra gravens inngang. Hun forstår at det har hendt noe voldsomt. Hun våger ikke å gå inn i gravkammeret, men springer tilbake til byen og forteller Peter og Johannes: De har tatt Herren ut av graven, og vi – hun taler på fleres vegne – vi vet ikke hvor de har lagt ham.

Peter og Johannes ved Jesu grav 

De to løp sammen gjennom Jerusalems gater, Johannes fortere enn Peter. En detalj som avslører fortelleren som øyenvitne. Johannes kommer først, han bøyer seg ned og ser linklærne ligge der, men han gikk ikke inn. Peter når frem og går like inn i graven og ser også linklærne. Så våger Johannes seg og inn og skriver om seg selv: Han så og trodde. Hva så han? Han så linklærne som lå der, og at svetteduken var lagt sammen på et sted for seg selv. Og Jesus var der ikke! I et nå forstår han: Jesus er stått opp fra de døde. Jesus lever! Han så og trodde.

Hvorfor var steinen veltet vekk fra graven? I søndagsskolen svarer barna: For at Jesus kunne gå ut. Nei, Herrens engel veltet steinen vekk for at disiplene kunne komme inn og se hva som var hendt, at Jesus var stått opp fra de døde. Inntil da hadde de ikke forstått Skriftens ord om at Jesus skulle stå opp fra de døde. De tegn de så, i og utenfor graven, overbeviste dem. Undrende gikk de to hjem igjen.

Jesu linklær var et langt stykke stoff av bomull, som ble svøpt om den døde kropp – sikkert fra føttene og opp til og med skuldrene. Jesu linklæde var etterlatt som en tom bandasje. Det var helt åpenlyst at Jesu legeme ikke var stjålet eller flyttet. Svetteduken var lagt sammen på et sted for seg selv. Jesus var rett og slett oppreist ved å gå gjennom linklæde og graven. Ved Guds kraft. Det samme skjedde da den oppstandne Jesus gikk gjennom stengte dører senere på dagen, da han kom til disiplene, kledd i en himmelsk kledning.

Maria møter Jesus

Maria kommer tilbake til graven. De to disiplene er gått. Gråtende i oppriktig sorg over sin elskede Mester tar hun mot til seg og kikker inn i gravkammeret. Hun ser to engler, som er kommet for hennes skyld, men hun synes ikke overrasket. De spør: Hvorfor gråter du? De har tatt min Herre bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham, svarer hun. 

Så merker hun noe bak seg, og ser bakover med tårer i øynene. Hun ser ikke klart og tror først at det er hagevokteren. Jesus spør: Hvorfor gråter du? Så sier han: Maria! Med hvilken betoning? Hun er gjenkjent. Og hun kjenner ham igjen.

Det er alltid godt å bli gjenkjent og nevnt ved navn – er noen som interesserer seg for meg. Slik er Jesus. Han kaller deg ved navn og sier: Du er min!

Jesu første ord etter oppstandelsen er Maria. Hun merker hans kjærlighet og omsorg ennå sterkere enn før. Hun utbryter: ”Rabbuni!” med dyp ærefrykt og hengivenhet. Jesus gjør Maria til budbringer: Gå til mine brødre og si til dem: Jeg farer opp til min Far og deres Far, min Gud og deres Gud. Til disiplene sier Maria: Jeg har sett Herren! 

Da det var blitt kveld samme dag viste Jesus seg for de redde disiplene og sa: ”Fred være med dere!” Da ble disiplene glade, fordi de så Herren. Jesus står på overgangen til den himmelske verden og åpenbarer seg gjentatte ganger før sin himmelfart for at de skal se ham som den levende.

Jesus kaller disiplene mine brødre. For et herlig uttrykk! Jesus – min bror! For en bror! Han gav sitt liv for meg, sonet min synd med sitt blod, renser meg daglig for all synd! 

Synger seierssangen, Kristus lever enn 
Han er jo din broder, Gud din Far og venn 
Kristus er oppstanden, lyder hilsenen 
Jesus ble korsfestet, men han lever enn 

Døden er ikke det siste

Hva betyr Jesu oppstandelse i vår hverdag? Et levende håp! Som han oppstod skal vi oppstå! Jesu tomme grav forkynner min oppstandelse. Døden er ikke det siste for hver den som tror på Jesus. Fra himmelen venter vi Jesus som skal forvandle vårt dødelige legeme og gi det samme skikkelse som hans herlighetslegeme. Døden skal ikke være mer. Forenet med Jesus i troen har vi evig liv med både sjel og legeme. Han sier: Jeg lever – og dere skal leve!