Jesu lignelser

Da opplever jeg straks at jeg er i Galilea blant disiplene og folkeskarene. Sammen lytter vi til Jesus som taler til oss om Guds rike. Jeg lever med i den barmhjertige samaritans gode gjerning. Går i åkeren med bonden som sår sitt såkorn eller berger høsten. Jeg går inn i bryllupssalen der alle retter sine øyne mot gjesten uten bryllupskledning. Jeg hører ropet ved midtnatt: Brudgommen kommer, gå ham i møte! Og jeg følger med de fem jomfruer inn i bryllupsfesten og ser de fem utenfor en lukket dør.

Jesus taler til meg når jeg ser den fortapte sønn blir mottatt av sin far. Det handler om meg og mitt forhold til Gud, ja, til Jesus selv, for han er ett med sin himmelske far. Når hyrden bærer den bortkomne sauen hjem på sine skuldre, så er det meg, og så er det deg som bæres hjem. Jesus er kommet for å oppsøke og frelse det fortapte.

Med sterke ordbilder skaper Jesus i sine lignelser et minidrama som handler om vårt forhold til Gud og Guds forhold til oss. Jesus kaller oss til omvendelse, til tro og til handling.

En mann hadde to sønner

Den yngste sa til sin far: "Far, gi meg den del av boet som faller på meg!" (v.12). Slik begynner historien om en familie i krise. En krise som utvikler seg til en tragedie. Samholdet i familien går i stykker.

Den yngste sønnen vender ryggen til sin far for å leve et syndig liv langt borte fra sin fars hus. Den eldste blir hjemme, men i sitt hjerte er han også langt borte fra sin far. Han gleder seg ikke over sin brors hjemkomst, og han elsker ikke sin far. Hans hjerte er kaldt og dødt.

Begge sønnene er fortapt – på hver sin måte. Begge har brutt forholdet til sin far. Men fars kjærlighet til dem er derimot uforandret. Han elsker dem begge to.

En mann hadde to sønner. De tre veksler som hovedpersoner i lignelsen som skritt for skritt overrasker tilhørerne. Først hører vi om den yngste som en åpenbar synder; deretter er vi vitne til fars grenseløse kjærlighet, og til slutt møter vi den eldste selvrettferdige sønn.

Alle tollere og syndere

Lukas- evangeliet kapittel 15 begynner med ordene: "Alle tollere og syndere holdt seg nær til ham for å høre ham. Og både fariseerne og de skriftlærde knurret og sa: Denne mann tar imot syndere og eter sammen med dem!" (v.1-2). Jesu lignelser har især adresse til de åndelige ledere i folket. Adressen gjelder også til oss i dag!

Gi meg arven min!

Den yngste sønnen er en ung mann som gjør opprør mot sitt hjem og alt det hans far representerer.

Han vil bort fra hjemmet og søke lykken i verden, men verden innfrir ikke hans forventninger. Han ødeleggere livet sitt. Mange unge, også fra kristne hjem, følger i hans spor og gjør de samme erfaringer.

Gi meg arven min! Med det krav sier sønnen i virkeligheten til sin far: Bare du var død, så kunne jeg få pengene dine! At han krever arven sin mens faren ennå lever, oppfattes uten tvil som opprørende av de første tilhørere. De ser ham som en frekk og grådig sønn.

Han skiftet da sin eiendom mellom dem

Den yngste får en tredjedel og den eldste får to tredjedeler i følge arvereglene i Moseloven. I den situasjon burde den eldste grepet inn og irettesatt sin yngre bror for hans dårlige oppførsel. Han som den eldste har et spesielt ansvar i familien. Av samme grunn har han rett til dobbel arv. Men han forblir taus og tar stilletiende imot sin andel.

Begge sønnene kaster skam over sin far og mor. De krenker Guds bud: "Hedre din far og din mor, så dine dager må bli mange i det landet Herren din Gud gir deg." (2 Mos 20,12).

At den eldste i avslutningen av lignelsen reagerer som han gjør, er ikke overraskende. Han grep jo ikke inn da den yngste krevde sitt. Han så ut til å være tilfreds med sin doble andel. Begge ser forholdet til sin far ut fra et økonomisk synspunkt.

Så deler han sin eiendom mellom dem. I stedet for å avvise sin opprørske sønn, gir faren han det han ber om. Jesu tilhørere vil mene at faren med det setter sin egen og hele familiens ære over styr. Men far gir sønnen sin frihet til å velge sin egen vei. Slik er Gud. Han tvinger ingen inn i sitt rike. Heller ikke deg og meg.

Til et land langt borte

Sønnen omsetter sin arv i kontanter, og med penger på lommen vender han ryggen til sin far og sitt hjem. Og hva mere er, han vender ryggen til sin fars Gud. Langt fra hjemmet slår han seg ned blant gudløse mennesker, og der sløser han bort alt han eier. Synden så forlokkende ut, men han opplever det motsatte av det han drømte om. Da alt er satt over styr, og vennene er forsvunnet, høster han det han sådde.

Han begynte å lide nød

Det går mot den totale katastrofe. Men enda tenker han ikke på å vende om. Hungersnøden i landet griper om seg, og nå har han ikke noe til livets opphold. Ingen gir ham noe. Ingen vil kjennes ved ham. Som en tigger får han lov til å passe svin langt borte fra andre mennesker. Ytterst nedsettende for den unge jøde fra det gode, velstående hjem. Slik som de urene dyr omkring ham må han stille sin sult med belger fra Johannesbrødtreet.

Det syndige begjær som førte den unge mann bort fra sin far, bor i enhver av oss. Synd fører oss bort fra Gud og fører oss i fortapelsen.

"For det er ingen forskjell, alle har syndet og står uten ære for Gud. Og de blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus." (Rom 3,22-24).

Han gikk i seg selv

Før det siste skritt ned i avgrunnen kommer han til seg selv. Han våkner opp åndelig talt. Nå innser han hvilket liv han har levd. Han er uten håp og uten Gud i verden. Svinene som veltet seg i sølen er et bilde på hans egen situasjon.

Fra nå av er det bare en ting som gjelder: Han må hjem til sin far. Han må vekk fra det livet han lever. Han må søke tilgivelse og sier til seg selv: "Jeg vil stå opp og gå til min far, og jeg vil si til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og for deg. Jeg er ikke verdig lenger til å kalles din sønn. La meg få være som en av dine leiefolk." (v.18-19).

Hans vei ned på skråplanet startet da han forlot sin far og sin Gud. Han fortsatte livet i opprør mot Gud. Men nå angret han og vil bekjenne sin synd. Kan jeg bare bli dagarbeider hos far, tenker han. En dagarbeider kan tjene en daglønn ved tilfeldig arbeid fra dag til dag, men har ellers ingen rettigheter. Slik ville han arbeide seg frem til nåde hos sin far.

Når Guds Hellige Ånd overbeviser meg om min synd, blir det om å gjøre for meg å søke Gud og bekjenne mine synder. Mitt hjerte er urolig inntil jeg finner hvile i hans tilgivelse. Da er det velsignet godt å høre Herrens ord: "Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull" (Jes 1,18). "Jeg, jeg er den som utsletter dine misgjerninger for min skyld, og dine synder kommer jeg ikke i hu" (Jes 43,25). Slik er Gud. Det er min redning.

Da han ennå var langt borte, så hans far ham

Far har ikke glemt sin sønn. Hver dag har han sett etter ham. Mon tro om han kommer i dag? Han har gjerne holdt utkikk fra husets flate tak med god utsikt ut over landskapet.

Far venter! Han lengter etter forsoning med den ulydige sønn, etter å tilgi ham. Og så en dag ser han en skikkelse på veien i det fjerne, og før noen andre gjenkjenner han sin kjære sønn. Nå springer far for å nå ut til sønnen før han når inn i landsbyen og møter forakt fra naboer og venner.

Det passet ikke for en ærverdig eldre mann å fare avsted mellom husene med flagrende kjortel. Slik tenker naboene. Denne karen har kastet skam over sin far, og se, nå løper faren ham i møte. Men far vil være den første til å hilse sønnen velkommen hjem.

Hans far fikk inderlig medynk med ham

En dyp medfølelse veller frem i fars hjerte. All smerte over sønnen avløses nå av en overveldende glede. Han falt ham om halsen og kysset ham i en inderlig omfavnelse. Min sønn, min sønn!

Lengsel etter sønnen har fylt fars hjerte. Og nå er han her! Og alle kan se at sønnen får full oppreisning. Og før han får sagt noe har far lest hans hjerte og tatt ham til nåde. Slik er Gud. Ingen mulighet for å fortjene fars godhet som dagarbeider.

De selvrettferdige ser farens overveldende kjærlighet helt urimelig. Sønnen har jo ikke gjort noe for igjen å oppnå status som sønn i fars hus. Nei, det har han ikke. Han kommer bare og stammer frem sin bekjennelse og blir mottatt slik som han er, uten betingelser.

Jesus forkynner frelse av nåde alene. Han sier: "Den som kommer til meg, vil jeg slett ikke støte ut" (Joh 6,37). Kommer du til ham som du er, så har du alt! Tilgivelse og evig liv.

Fars gavmildhet

Tjenerne har vært med ut til møte med sønnen. Far sier til dem: "Skynd dere! Ta fram den beste kledningen og ha den på ham. Gi ham en ring på hånden hans, og sko på føttene. Hent gjøkalven og slakt den, og la oss ete og være glade!" (v.22-23).

Den fillete sønnen som lukter svin, får en kongelig mottagelse. Far viser ham den største ære. Mye mer enn det fariseerne og de skriftlærde kunne tenke seg. Uten forbehold gir far sin sønn det beste han har. Det er ditt, min kjære sønn. I farens person ser vi Jesus som fornedret seg selv for å opphøye oss.

Gjøkalven gir rikelig med mat på bordet til en stor fest med familie og naboer. Gleden deles med alle. Fars håp var gått i oppfyllelse, og han proklamerer: "For denne min sønn var død og er blitt levende, han var tapt og er blitt funnet. Og de begynte å være glade." (v.24). Og gleden fortsetter uten ende i Guds evige rike.

Men den eldste sønnen hans var ute på marken

Han var gjerne ute for å se til dagarbeiderne. Han kom hjem og undret seg over å høre spill og dans i fars hus. Hvorfor er ikke han blitt informert? Det undret ham når det er laget til så stor en fest, også med gjøkalven. Hvorfor er han utenfor?

Årsaken ligger i forholdet til hans far. Samtalen mellom dem viser at den eldste på ingen måte gleder seg over sin brors hjemkomst. Og han forarges over den varme mottagelse faren har gitt hans bror. Å se til har han ikke sørget over brorens forsvinning, og da han dukker opp igjen, reagerer han sterkt mot sin far på grunn av hans kjærlighet til den fortapte.

Da ble han harm

Han nektet å ta del i gleden og festen. Hadde han hatt et godt forhold til sin far, ville han gått inn i festsalen og omfavnet sin bror. Han har ikke kunne unngå å se sin far sørge over den fortapte sønn, og likevel blir han vred og bitter på sin far. Han ligner fariseerne og de skriftlærde som var imot Jesus og de sa: "Denne mann tar imot syndere og eter sammen med dem." (v.2). Nettopp slik er hans far.

Hans far bad ham komme inn

Den eldste møter samme kjærlighet fra sin far som den yngste. Faren sier: Min kjære sønn, alt mitt er ditt! Kom med inn til festen! "Men han svarte og sa til sin far: Se, i så mange år har jeg tjent deg og aldri har jeg gjort imot ditt bud. Men meg har du aldri gitt et kje så jeg kunne glede meg med vennene mine." (v.29). Fars kjærlighet til den fortapte bror oppleves som en anklage mot ham som vil ha anerkjennelse av egen godhet. Han fremhever seg selv og sin egen rettferdighet og mener at han har gjort seg fortjent til belønning, ikke nåde.

Med forakt taler han om sin bror og sier: "Han som ødslet bort formuen din sammen med skjøger." (v. 30). Far reagerer med kjærlighet: "Barn, du er alltid hos meg, og alt mitt (den dobbelte arv) er ditt!" (v.31). Men fars kjærlighet smelter ikke sønnens iskalde hjerte.

Med sin vrede avslører han seg selv som en hykler som nok holder fars bud i det ytre, men i sitt hjerte elsker han verken sin far eller bror. Dermed stenger han seg selv utenfor gleden i Guds rike. Jesus sier: "Slik skal det være større glede i himmelen over en synder som omvender seg, enn over nittini rettferdige som ikke trenger til omvendelse" (v.7).

På vei mot Jerusalem

Jesu lignelse slutter med at spenningen mellom faren og den eldste sønnen blir hengende og dirre i luften. Hva vil nå skje? Ender det med forsoning eller ikke?

Jesus er på vei mot Jerusalem når han forteller denne lignelsen. På veien sier han til sine disipler: "Menneskesønnen skal bli overgitt til yppersteprestene og de skriftlærde, og de skal dømme ham til døden. De skal overgi ham til hedningene til å bli hånet og hudstrøket og korsfestet. Og på den tredje dag skal han oppstå." (Matt 20,18-19). Og slik kom det til å gå. Med tanke på Jesus svarer det til at den eldste sønn slo sin far i hjel. Jesu motstandere tok ikke imot ham. Men på den måten oppfylte Gud det han hadde sagt ved profetene: "Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom. Vi for alle vill som får, vi vendte oss hver sin vei. Men Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham" (Jes 53,5-6).

Jesus forkynte forsoning mellom den fortapte sønn og hans far, fordi Jesus selv var villig til å betale forsoningens pris med sitt eget liv. Som faren tok imot sin yngste sønn, slik tar Jesus imot deg og meg når vi kommer til ham. "Han løste oss fra våre synder med sitt blod." (Åp 1,5).

Festen i fars hus er i full gang, og den tar aldri slutt! For Jesu skyld har du og jeg del i gleden både nå og for evig! Takk og lov! 

Vik ei fra mitt hjerte, 
dyrebare smerte, 
åndens fattigdom! 
Vis meg mine brister 
så jeg aldri mister 
nådens legedom! 

Heller må du ligge 
her i støv og tigge 
fred i Jesu blod, 
enn som selvrettferdig, 
from og sterk og verdig 
eie trøst og mot. 

Milde Gud, bevare 
meg fra denne fare: 
Selvrettferdighet! 
Kun i Kristus gi meg 
trøst og kraft, og bli meg 
all min verdighet!