Det verdslige rike og Guds rike

Denne teksten taler om to meget forskellige riker. Dels beskriver den det verdslige rike hvor keiser Augustus hersker, og dels beskriver den Guds rike som bryter inn midt i det verdslige rike.

Vi leser at Gud trer inn i historien. Han blir borger i det verdslige rike, underlagt keiseren, og stattholderen Kvirinius. Men det gjør ikke Gud for å frata keiseren og stattholderen deres makt. Faktisk er det han selv som har gitt dem denne makt. En gang skal han kreve dem til regnskap for hvordan de har forvaltet deres makt. Men foreløpig lar han sitt rike bryte inn i denne verden.

Det betyr at to riker utfolder seg parallelt, men dog slik at det ene rike er skjult til stede midt i det andre rike.

Guds rike øver innflytelse på det verdslige rike. Men det skjer med midler som er helt forskjellige fra dem som det verdslige rike kjenner.

Keiseren i Guds rike er Gud selv. Han har all makt i dette rike. Men foreløpig utøver han denne makt på en meget uortodoks måte, nemlig under tilsynelatende svakhet.

Det ser vi i teksten av den påfallende motsetning det er mellom de to regenter. Keiser Augustus befalte, og så måtte hele verden adlyde.

Den andre keiseren møter vi i teksten som et nyfødt barn i en fattig familie. Da himmelens og jordens Herre lot seg føde som menneske, valgte han fattige foreldre. Han kunne ha valgt en tilværelse som svarte bedre til hans rang.

Når Augustus holdt folketelling, var det av hensyn til skatteoppkreving. Han levde et liv i luksus. Hans makt og herlighet var synlig for alle. Hvis noen ikke anerkjente og beundret ham, ville han snart få dem til å tigge om nåde.

Makten og innflytelsen i det verdslige rike gikk ut fra Rom. Det var tydelig for alle. Ville man frem i denne verden, måtte man oppsøke maktens sentrum i Rom. Da Romerriket falt 400 år senere, tok fiendene nettopp makten i hovedstaden. Skulle de ha den synlige makt, måtte de oppsøke den synlige kilde for denne makt, nemlig byen Rom. Og de måtte fjerne den synlige innehaver av makten, nemlig keiseren.

Hvorfor lot Jesus seg føde inn i en fattig familie?

Juleevangeliet gir det inntrykk at Gud ikke har forstått hvordan makt fungerer. Hvorfor lot han seg føde inn i en fattig familie? Han kunne ha valgt kongeslottet i Jerusalem, eller enda bedre: keiserpalasset i Rom. Hvorfor lot han seg føde i Betlehem, og så endatil i en stall? Det var jo nesten ingen som oppdaget det. Hvis han derimot hadde valgt Rom, så ville hele verden fått vite det.

Hvorfor kom han som et spebarn? Det har jo ingen makt. Det ville vel vært bedre om han steg ned som en fullvoksen regent med trompetfanfare og tolv legioner engler som æresgarde. Man får inntrykk av at Gud ikke har forstått hvordan man får innflytelse i denne verden.

Riktignok hører vi at Guds Sønn ble fulgt av en engleskare som lovpriste Gud. Men det var jo bare noen få hyrder som så det. Han burde da ha sendt englene til Herodes og Kvirinius i Jerusalem, eller til Augustus og senatet i Rom. Så kunne de ha anerkjent Jesus som verdens konge. Det hadde vært veien til innflytelse for Guds rike.

Keiser Augustus hørte sannsynligvis aldri om Jesu fødsel. Og Herodes glemte snart det han hadde hørt av de vise menn. I 30 år var det nesten ingen som visste at Guds Sønn var blitt født inn i vår verden.

Rådgivere innen kommunikasjon og politikk må ta seg til hodet: Gud kaller seg allvitende, og så har han ikke fattet det minste av hvorden man kommuniserer effektivt!

Når Gud åpenbarer sin herlighet under et dekke, da går vi i rette med ham. Når han åpenbarer sin makt i skikkelse av maktesløshet, da tenker vi at Gud har dårlige rådgivere. Han skulle i stedet for ha lyttet til oss.

Det som er svakt i verden

Men saken er den at Gud har valgt det som er svakt i verden for å gjøre det sterke til skamme (1 Kor 1,27). Han virker gjennom det svake. Han gjør det med kraft. Men han gjør det på en måte som normalt ser kraftesløs ut. Han handler ikke for våre øyne, men i våre hjerter. Og det mot vår natur. Vi kan ikke la være å tenke at hvis noe skal være herlig, så skal det også se herlig ut. Slik er det jo i Hollywood.

Disiplene ville etablere Guds kongerike i Jerusalem. De ventet en Messias med synlig herlighet og makt. Men Gud sier nei til disse planer. Han vil gjerne virke med herlighet og makt. Men samtidig skjuler han sin herlighet og makt. Kongenes konge lar seg føde som et fattig barn i en avkrok i verden. Han beseirer både Djevelen og døden ved selv å dø som en ynkelig forbryter på et kors. Han vinner mennesker inn i sitt rike ved en preken som ikke har noen ytre glans. Dens innhold lyder som den rene dårskap. Men det er dette middelet Gud virker gjennom med Ånds og krafts bevis (1 Kor 2,4).

Gud sier i sitt ord at de som tror på ham, er syndfri i hans øyne. De eier all himlens herlighet, sier han. Og han lover å skjerme dem mot alt ondt.

Når de ser på seg selv, kan de ikke få øye på denne syndfrihet. De kan ikke få øye på noen herlighet. Og ofte lider de ondt i denne verden. Så spør de: ”Kjære Gud, hvorfor holder du ikke dine løfter? Du lot englene synge om fred på jorden. Men hvor blir det av denne fred? Du lot dem si: Frykt ikke! Her er stor glede, for Frelseren er kommet. Men slik opplever vi det ikke, Gud! Er Jesus virkelig den som kommer, eller skal vi vente en annen? Du sier også at de kristne er syndfri og herlige, men slik opplever vi det ikke selv.”

Guds barns herlighet

Til dette svarer Gud: ”Mine kjære barn, jeg ser deres herlighet. Det er bare dere som ikke ser den. Forklaringen er at jeg har skjult den. Jeg har latt mitt rike komme inn i denne verden, men samtidig har jeg skjult det. Det har jeg gjort for å gjøre de vise og de sterke til skamme. Jeg har overdradd all makt og herlighet til mitt eget ord. Den som tar imot mitt ord, tar derfor imot min herlighet. Jeg ser min herlighet i ham eller henne. Ingen andre ser denne herlighet, for den er skjult til stede i dem. På samme måte var herligheten skjult til stede i en krybbe i Betlehem. Og seieren over alt det onde ble vunnet, skjult bak et kors og en mann som døde. Kun troen ser denne herlighet. Nettopp derfor har jeg skjult herligheten fordi jeg vil at dere skal tro meg på mitt ord.”

Hva så hyrdene da de kom inn i stallen julenatt? De så et lite barn. Et slikt barn hadde de sett mange ganger før. Men om dette barnet hadde de hørt englenes forkynnelse, og dette budskapet trodde de på.

Hvis de skriftlærde hadde hørt om hyrdenes tro, ville de ha ristet på hodet. De ville ha kalt dem naive eller formørket. De hadde nok også blitt forarget. Man skal ikke påstå noe om Gud som er så åpenlyst feilaktig. Slik taler den vantro fornuft.

Da Jesus hang på korset, var jødenes ledere også forarget. Det var jo bare en fredag som alle andre. Og der hang han, en ynkelig forbryter blant andre forbrytere. Han kunne ikke en gang frelse seg selv. Og så påsto en liten gruppe forskrudde mennesker at Jesus frelste dem fra døden. Men han døde jo selv! Her kan man da tale om å bedra seg selv. Nei, makt og herlighet skal se ut som makt og herlighet. Ellers er det bare innbildning. Alle mennesker tenker slik av naturen.

Men Guds ord sier at barnet i krybben er kongenes konge og herrenes herre. Guds ord sier at mannen på korset soner alle menneskers synd. Det sier også at din synd er borte når du tror på Jesus.

Barnet i krybben og mannen på korset er verdens frelser

Julens budskap handler om de to rikene: Det verdslige og det åndelige. Vi lever i begge riker, for det åndelige riket er plassert midt i det verdslige. Men vi skal passe på at vi ikke overfører den verdslige dømmekraft på det åndelige riket. I Guds rike og i åndelige saker må vi bedømme åndelig. Det vil si: Vi må spørre Guds ord og uten forbehold regne med det svaret som vi får der. Da skjønner vi at barnet i krybben og mannen på korset er verdens frelser. Dette må vi høre og tro, for det er Gud selv som sier det. Og så tilføyer han: ”Hvis du hører og tror mine ord, er du mitt barn. Du er hellig og syndfri i min øyne, uansett hvordan du selv eller andre bedømmer livet ditt.”

I møtet med Guds ord må du lukke øynene og tro det du hører, for Guds herlighet åpenbares under dekke av sin egen motsetning.