Flere av våre politikere og mediehus er opptatt av kvinnenes representasjon i menigheters styrer. De mener at det bør være likestilling i menighetene før det utbetales offentlig støtte.

Det er ingen som spør hva de ulike religionene går ut på, eller hva de innebærer for sine omgivelser. Men på en søndag som denne, inneklemt mellom Kristi himmelfartsdag og pinsen, kan det være grunn til å reflektere litt over om det er slik at all tro er av det gode. Er det virkelig slik at antall kvinner i et styre kan være kvalitetsstempelet på kvinnesynet i en religion?

Kristi himmelfart og pinsen vitner om noe av det unike med kristendommen. Det handler om Jesus Kristus som sann Gud og sant menneske, om Guds ønske om å vedlikeholde relasjonen, selv etter Jesu farvel til verden ved himmelfartsdag. Kristi himmelfart blir på sett og vis avslutningen av Jesu oppdrag. Han kom til verden, levde, døde, stod opp fra de døde og steg opp til himmelen – hele tiden som sann Gud og sant menneske. Alt for at vi skulle få mulighet til å leve i en relasjon med ham.

Kristendommens forkynnelse av inkarnasjonen, der forholdet mellom Gud og mennesket ble stadfestet med Jesus Kristus, blir på en interessant måte utålelig for vår tids mennesker. Det er kanskje vårt største tabu at Gud er bundet av sannheten om sin egen natur. Det moderne mennesket ønsker en tro det kan forme etter sitt eget forgodtbefinnende, vise at mennesket er suverent. Vi nekter å innse at det er i troen på Treenigheten og inkarnasjonen at den kristne kulturkrets har vokst og seiret, og gitt kvinnen frihet og verdighet.

Da Gud skapte verden, står i det første Mosebok: «La oss lage mennesker i vårt bilde, så de ligner oss». Mennesket står derfor i en unik posisjon overfor Gud, men han skapte dem som mann og kvinne, med forskjellige egenskaper og oppgaver. Moderne likestilling er derfor et fremmed begrep i tradisjonell kristen tro, men det er ingen steder hvor likeverdet er sterkere betont enn nettopp der. Her er ikke jøde eller greker, mann eller kvinne, slave eller fri, skriver Paulus. Vi er alle ett i Jesus Kristus. Men det er ikke godt nok for det postmoderne mennesket, det avviser tanken om en guddommelig sannhet, og krever at den troende aksepterer deres definisjon av mennesket.

Når dagens politikere derfor ønsker å straffe menigheter ut fra kvinneandelen i deres respektive styrer, vitner det om en katastrofal mangel på forståelse av hva som skaper et godt samfunn. Det er nemlig innenfor den kristne kulturkrets at kvinnen har blitt beskyttet og fått muligheter til et liv i frihet. Det er i denne kulturkretsen, hvor forskjellene har blitt holdt fram som et resultat av Guds gode gaver, at kvinnen fikk verdigheten tilbake.

Men dette synet har moderniteten alltid hatt interesse av å undertrykke. Vi får vite at kvinnens vei har gått fra antikkens lys gjennom middelalderens mørke til renessansens lys, men realiteten er i virkeligheten omvendt. Kvinnens stilling var langt sterkere i kristen middelalder enn i antikken, og langt sterkere i føydalismen enn i den moderne bykulturen. Gjennom hele middelalderen kunne kvinner representere familien i stenderforsamlinger Dronning Margrete 1. står som et eksempel på en av historiens sterkeste regenter.

Kvinnens frihet og rettigheter er ikke et resultat av moderne kvinnekamp, men et resultat av en Gud som sa til kvinnen som var tatt i hor: «heller ikke jeg fordømmer deg, gå bort og synd ikke mer», av en inkarnasjon som tok opp i seg hele mennesket, både mann og kvinne.

Det er de som ikke ser forskjell på kristendom og islam, og som mener at sekularismens likhetsidealer er løsningen på alle utfordringer, som virkelig truer kvinnens frihet.