Onsdag 17. juli 2019 døde Otto Jakobsen på Sivdamsenteret på Bryne og ble ført til sitt siste hvilested 25. juli på Undheim kirkegård under stor deltagelse. Han ble 85 år gammel.

Otto Jakobsen var åpen om den alvorlige sykdommen han hadde fått og mange kom på besøk og viste han og kona Solveig omsorg i den siste tiden han levde. Det ble mange gode samtaler i møte med brødre og søstre i Jesus Kristus. Otto Jakobsen satte stor pris på en åndelig samtale og gledet seg over disse stundene når evangeliet om Jesus Kristus ble forkynt i samtalens form. Budskapet om syndenes forlatelse i Jesu Kristi blod var et helt umistelig for ham. Han kjempet troens strid og seiret ved Lammets blod.

Otto Jakobsen ble født 15. november 1933 og levde hele sitt liv på Littla Undheim på Undheim på Jæren. Han voks opp med fire storesøstre og en lillebror. Han begynte tidlig å arbeide på garden og verdsatte det, men sin store glede hadde han i bøkenes verden. Han fikk store kunnskaper og ikke minst fikk han god kjennskap til Bibelens budskap.

I helt unge år gikk han på Solborg Folkehøgskule. I løpet av tiden der fikk han se inn i Jesu fullbrakte frelsesverk og levde resten av livet i troen på sin Frelser og Herre.

Han gikk også ett år på Bibelskolen til Landsindremisjonen i Staffelsgate i Oslo, og troen hans ble grunnfestet. Arbeidet i Kristen Muslimmisjon og Flymisjonen stod han særlig nær. Han var også meget aktiv i gruppen Vardevakt for Bibelen og Jæren Misjonsradio. Han var i tillegg en skattet forkynner, hadde alltid noe å gi tilhørerne ut fra Guds Ord og stod på talerstolen nesten helt fram til han døde.

Otto traff sin kjære Solveig under tiden i Oslo. Hun arbeidet på kjøkkenet. I 1959 giftet de seg. Det førte året som nygift ble krevende. De mistet sønnen Ole som spedbarn. Samme året døde faren. Otto Jakobsen fikk hvile i at Gud tok han til seg for at han skulle få være hos ham i all evighet. Han fortalte flere ganger om hvordan Gud grep inn slik at han ikke ble bitter over tapet over sønnen. Senere fikk Otto og Solveig tre jenter og lyden av lek og glede fylte hjemmet. Guds Ord og bønnen hadde sin selvsagte plass.

Forholdet til Jesus Kristus var fundamentet for hans liv og virke. Han visste hvem han trodde på, hva Guds Ord sa og derfor kjempet han uten å vike for det som han var overbevist om var Guds vilje. Vi må be Gud reise opp flere vitner som Otto Jakobsen iblant oss. En høvding har fått heimlov. 

Vi lyser fred over hans gode og kjære minne. 

Eivind Gjerde